Håndballgutta fra 1972 skulle spille OL, men så kom terroren

Dagen etter terrorangrepet 5. september 1972, var deltakerlandsbyen full av tanks og tysk politi med maskinpistoler. Foto: NTB scanpix
Dagen etter terrorangrepet 5. september 1972, var deltakerlandsbyen full av tanks og tysk politi med maskinpistoler. Foto: NTB scanpix

To gull, en sølv, en bronse, og en niendeplass for håndballgutta. Men det er verken medaljer eller plasseringer OL-laget fra 1972 husker best.

Klokken 04.30 om morgenen, 5. september 1972, mens de fleste idrettsutøverne ligger i sin dypeste søvn, tar en gruppe på åtte palestinske menn seg inn i deltakerlandsbyen, gjennom et svakt punkt i det to meter høye gjerdet.

De går rett til bygningen hvor de israelske utøverne og lederne intetanende ligger og sover.

Drap og gisler

Få minutter senere er to utøvere drept, og ni andre tatt som gissel. På den 10. konkurransedagen kommer terroren til OL.

I en bygning på andre siden av deltakerlandsbyen, rett overfor der den israelske troppen bor, og dramaet finner sted, bor den norske troppen. De aner ingen ting om nattens hendelser før ryktene begynner å svirre da dagslyset kommer fram.

– Vi forsto ikke hva som skjedde med en gang, men det gikk etter hvert opp for oss. Vi fulgte med på TV og ble holdt orientert, sier Per Søderstrøm.

Han var en av tre målvakter i den norske håndballtroppen, som var kvalifisert til å delta i den første olympiske håndballturneringen. I år er det 48 år siden håndballgutta sist var med i OL, men i stedet for å kjempe om medaljer fikk de terroren nærmest på trappa.

Les også: Håndballagene kan trene, men ikke kaste ball

(Saken fortsetter under)

Et uidentifisrt medlem av idrettslaget fra Hong Kong flykter ned fra balkongen til leiligheten som lå i samme bygg der Sort september slo til i deltakerlandsbyen. Foto: AP
Et uidentifisrt medlem av idrettslaget fra Hong Kong flykter ned fra balkongen til leiligheten som lå i samme bygg der Sort september slo til i deltakerlandsbyen. Foto: AP

Foran OL i Tokyo, som etter planen skulle vært arrangert denne sommeren, men som nå er utsatt til neste år på grunn av coronaviruset, sto en nesten 50 år lang rekke med olympiske håndballkvalifikasjoner for fall.

Christian Berges menn, som har blitt en håndballmessig stormakt, hadde alle muligheter til å kvalifisere seg til OL.

Etter to strake VM-sølv sto kun Chile, Sør-Korea og Brasil mellom Norge og en OL-tur. To av lagene ville kvalifisere seg direkte gjennom kvalifiseringshelgen som skulle vært spilt i Trondheim 17.–19 april. Norge var soleklare favoritter.

Nå er hele kvalifiseringen satt på vent i påvente av en coronafri verden.

Typisk nok skulle OL i 1940 vært avholdt i Tokyo. 2. verdenskrig satte en stopper for det. 80 år senere skulle byen igjen få sjansen, før coronaviruset kom.

(Saken fortsetter under)

Harald Tyrdal, (fra venstre) Pål Bye og Pål Cappelen mimrer. Foto: Mimsy Møller
Harald Tyrdal, (fra venstre) Pål Bye og Pål Cappelen mimrer. Foto: Mimsy Møller

I skyggen av terroren

Knut Knudsens OL-gull på 4.000 meters forfølgelsesritt, Leif Jenssens vektløftergull, Frank Hansen og Svein Thøgersens sølv i dobbeltsculler roing, og Steinar Amundsen, Egil Søby, Tore Berger og Jan Johansens bronse i K4 1.000 meter padling. Og et håndballag som ble nummer ni i håndballturneringen for menn. Alt ble satt i skyggen av det som skjedde i deltakerlandsbyen 5. september 1972.

På denne dagen klarte altså åtte palestinere fra den paramilitære organisasjonen Sort September å ta seg inn i deltakerlandsbyen. De tok seg inn sammen med en gruppe canadiske utøvere, som også brukte denne veien etter en natt på byen. De ante imidlertid ingenting.

De palestinske terroristene gikk målrettet dit Israels tropp bor, rett ved hovedinngangen, stilte seg opp, og slo inn dørene til alle de israelske rommene samtidig. 11 personer, både utøvere og trenere ble tatt. To ble drept etter å ha gjort motstand. De ni andre ble tatt som gisler.

Da politiet ankom, krevde gruppen øyeblikkelig frigivelse av 234 fengslede palestinere i israelsk fengsel, samt frigivelse av de to grunnleggerne av den tyske gruppa, «Rote Armee Fraktion, eller Røde Arme på norsk. Disse to, Andreas Baader og Ulrike Meinhof, satt fengslet i Tyskland.

(Saken fortsatte under)

En av terroristene i München. Foto: NTB scanpix/Reuters
En av terroristene i München. Foto: NTB scanpix/Reuters

Tett på selve aksjonen var altså et norsk olympisk herrelag i håndball. I 2020, onsdag 11. mars, dagen før coronaalvoret for alvor skulle stenge Norge ned, kommer 10 menn i 70-årene til Oppsal Arena på Oslos østkant.

Felles for dem alle er at de deltok for Norge i München-OL i 1972, og var tett på hendelsen. Nå møter de Dagsavisen for å fortelle sin historie, og for å mimre om det som skjedde, både på og utenfor banen.

– Vi bodde slik til i deltakerlandsbyen at vi kunne se dit ned hvor israelerne bodde, sier Per Søderberg, en av Norges tre målvakter under OL.

– Vi skjønte først da vi våknet dagen derpå at noe hadde skjedd på natta. da vi var nede i leiren svirret det med rykter. Så hørte vi om drap. Da begynte det å gli inn, sier Jon Reinertsen.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Dagsavisen samlet flere av spillerne på herrelandslaget for å mimre om den dramatiske opplevelsen under OL i München sommeren 1972

De første meldingene gikk ut på at alle gislene var frigitt og uskadd. Så feil var det mulig å ta.

– Jeg kan ikke huske at jeg hørte noe den natta. Dere som var hjemme var nok mer orientert enn oss, sier Per Søderstrøm.

Etter lange resultatløse forhandlinger mellom politiet og gisseltakerne dagen etter, endte det hele med blodbad senere på kvelden. Terroristene krevde å få med seg gisseltakerne til flyplassen i München, og derfra videre i et fly til Libya. Men det tyske politiet hadde en plan, og hadde snikskyttere strategisk plassert for å ta gisseltakerne i det de gikk om bord i flyet.

Les også:

Kapret fly

Men da politiet begynte å skyte, rakk terroristene å drepe fem av gislene før de selv ble skutt og drept. Også en tysk politimann ble drept i aksjonen, 20 timer etter at det hele begynte i deltakerlandsbyen. Senere klarte tyske myndigheter å fange tre overlevende kidnappere.

Men denne handlingen ble overskygget av kapringen av et Lufthansa-jetfly to måneder senere. Kaprerne krevde at de tre fengslede palestinerne skulle løslates, og dette ble gjort.

– Nede i deltakerlandsbyen så jeg politi med maskinpistoler sto oppstilt for hver femtiende meter, og tanks kjørte rundt i deltakerlandsbyen, sier Ulf Magnussen, og blar i et album en av gutta har tatt med.

Les også:

(Saken fortsetter under)

Blodflekker kan ses på gulvet i rommet der de paøestinske terroristene drepte elleve israelske utøverne etter å ha holdt dem som gisler i nesten 18 timer. Foto: AP
Blodflekker kan ses på gulvet i rommet der de paøestinske terroristene drepte elleve israelske utøverne etter å ha holdt dem som gisler i nesten 18 timer. Foto: AP

– Nær katastrofe

Om kvelden da vi fulgte med på TV, fortalte de om helikoptre som svirret over deltakerlandsbyen. Vi hørte dem, og kunne fra vinduene se lyskasterne som flerret opp nattemørket der israelerne bodde. Da følte vi at vi var nær verdenssituasjonen, sier Jon Reinertsen stille.

– Når man er så nær en katastrofe som det vi var, fatter man ikke helt hva som skjer. Det er ikke lett å få oversikten, sier Søderstrøm.

Dagen etter ble hele den norske OL-troppen innkalt til et møte med den norske OL-ledelsen, med IOC-medlem Arne B. Mollen og Thor Ole Rimejorde i spissen.

– Her ble vi informert om utfallet, sier Harald Tyrdal, en av verdens beste håndballspillere på den tida, og senere konsernsjef i Narvesen Reitan.

– Da fikk vi beskjed om at det ble vurdert å avlyse resten av lekene, men at det endte med en dags utsettelse, sier Tyrdal.

Les også:

Ville reise hjem

– De fleste i vår tropp ville avslutte og reise hjem, og de første meldingene gikk på at hver og en av de norske OL-deltakerne sto fritt til selv bestemme, sier Ulf Magnussen.

– Andre argumenterte for å fortsette, skyter Harald Tyrdal inn.

Landslagstrener Thor Ole Rimejorde med forsiden til Bild-Zeitung. Foto: Per Søderstrøm
Landslagstrener Thor Ole Rimejorde med forsiden til Bild-Zeitung. Foto: Per Søderstrøm

På dette tidspunktet var Norge ferdig med gruppespillet, og hadde to plasseringskamper igjen. De fleste av gutta var innstilt på at OL nå var over for deres del.

– Så kom det plutselig et økonomisk sendebud fra OL-organisasjonen, som fortalte at det ville få alvorlige konsekvenser for norsk håndball om vi ikke stilte lag, forteller Jon Reinertsen.

De sa i kartekst at de ville bli ilagt en bot de neppe hadde råd til å betale, og risikere å bli utestengt fra det Internasjonale Håndballforbundet (IHF).

– Det var sterke signaler vi fikk, legger han til.

Rundt møtebordet i Oppsal Arena lytter de aller fleste, men nikker anerkjennende når historiene kommer fram.

Per Søderstrøm har et album fullt av minner og bilder fra året før OL, da de spilte kvalifisering, til OL var ferdig. Et av bildene viser landslagstrener Thor Ole Rimejorde, som sittende i en trapp utenfor der de bodde, holder fram forsiden av den tyske avisen Bild-Zeitung.

«16 Tote, Alle Geiseln als Leichen Gefunden», «16 døde, alle gislene funnet som lik», var overskriften Rimejorde viste gutta.

– Det var da alvoret virkelig gikk opp for oss, sier Sødern alvorlig.

«11 idrettsfolk ble bestialsk myrdet av arabiske terrorister. 10 av våre håndballspillere, meg inkludert, fant det umulig å fortsette. Men konsekvensene ble for store, og vi ble presset til å stille lag», skriver Søderstrøm under et bilde i albumet, hvor han og fire lagkamerater holder opp den dystre forsiden i Bild-Zeitung.

Les også:

The show must go on

– Vi hadde ikke noe valg. Vi måtte spille de to siste kampene, sier Per Søderstrøm som ofte har opptrådt som talsmann for 72-laget.

Dagen etter massakren ble det holdt en minnestund på Olympiastadion i München. 80.000 publikummere var til stede.

– Vi, utøverne, satt nede på banen. Jeg husker at israelerne som deltok, satt forrest med sine kasketter på hodet, minnes Per Søderstrøm, og viser fram et bilde av seg selv under minnestunden.

Det var da IOC-president Avery Brundage sa «The Show Must go on ». Hans klare budskap var at terror ikke skulle ødelegge for lekene.

– Da startet det med klapping i den ens svingen, og fortsatt med jubel og klapping rundt hele banen. Det virket som om noen hadde scoret seiersmålet på overtid. Tydeligvis var det mange som hadde billetter igjen, sier Søderberg.

«De som hadde billetter igjen, glemte stundens alvor og jublet. At det går an», skrev han om minnestunden under ett av bildene i albumet.

Men som Brundage sa, «the show went on».

Les også:

(Saken fortsetter under)

Den norske troppen på minnemarkeringen på Olympiastadion. Foto. Per Søderstrøm
Den norske troppen på minnemarkeringen på Olympiastadion. Foto. Per Søderstrøm

IOC-presidenten fikk i ettertid kritikk for sin holdning til terroren, og han visstnok prøvde å bagatellisere det som hadde skjedd.

Han sto også i første rekke for å fortsette lekene så raskt som mulig.

– Det var forferdelig å være i en leir hvor militære gikk rundt med maskinpistoler. Derfor ønsket vi å komme oss fortest mulig hjem, og derfor vi ikke ville spille flere kamper, minnes Harald Tyrdal.

Fram til terrorangrepet på israelerne hadde håndballgutta spilt tre kamper.

– Vi visste at vi ville tape for regjerende verdensmestere Romania, og at vi kunne slå Spania, som da var i ferd med å bygge opp et håndballag. Nøkkelen lå i kampen mot vertsnasjonen Vest-Tyskland, sier Per Søderstrøm.

Det ble tap 14–18 for Romania i den første kampen.

Les også:

Dramatikk

– 3. september møtte vi Vest-Tyskland foran 8.000 entusiastiske tilskuere i Olympiahallen i Augsburg. På stillingen 15–15 20 sekunder før slutt startet dramatikken, forteller Per Søderstrøm.

Det israelske flagget vaier på halv stang sammen med blant annet det norske flagget under minnesermonien holdt på OL-stadion 6. september 1972. Foto: AP
Det israelske flagget vaier på halv stang sammen med blant annet det norske flagget under minnesermonien holdt på OL-stadion 6. september 1972. Foto: AP

En tysk tversoverpasning ble snappet av Pål Cappelen og det ble dødsstille i hallen. Cappelen sender ballen til Per Ankre som ser en fri Inge Hansen som stormer opp langs sidelinjen.

– I det Ankre spiller ballen til meg har en tysk leder fra benken kastet utpå en av innbytterne deres og delvis river meg ned, sier Inge. Under vanlige omstendigheter ville selvfølgelig dette betydd rødt kort og straffe, men dramatikken var jo total, forteller han.

– Tida gikk ut, de sveitsiske dommerne blåste av og løp i garderoben, og der sto vi, kommenterer Harald Tyrdal.

– Vi protesterte selvfølgelig og fikk tilbud om omkamp dagen etter, men med det fokuset vi hadde hatt mot nettopp denne kampen og med et par av toppene halvskadd ved sidelinjen (Tyrdal og Hansen var delvis slått ned i det tyske grisespillet) så ble strategien en annen. En våken ledelse visste at vi skulle spille vår siste gruppespillkamp til slutt – etter tyskerne – og kunne således ha målbedømmelsen på vår side i kampen mot Spania, forteller Søderstrøm videre.

Noe ny kamp mot vesttyskerne ble det ikke.

– Vi vurderte å spille, men vi hadde bygd oss opp til kampen mot Spania, og tenkte vi hadde mer å hente der, sier Inge Hansen, som var lagets kaptein.

Norge hadde solid mannskap både under München og hjemme på denne tida.

Måtte vinne med seks mål

– Vi hadde i det hele tatt en god håndballgenerasjon den gangen, sier Søderstrøm.

I den siste kampen i gruppespillet, mot Spania, var premissene klare.

– Premissene var at vi måtte vinne med seks mål eller mer for å gå videre fra gruppespillet, forteller Per Søderstrøm.

Og den ledelsen hadde de – ved pause.

– Så sviktet det, og dramatikken tok oss på ny, bare med den forskjellen at nå var det vår egen skyld. Det hører med at den spanske målvakten Perramon som skulle bli en «kjempe» for Spania etter hvert – stengte buret. Vi vant med to mål, og tyskerne flira på tribunen. Pål Bye som alle var klar over var den beste målvakten vi kunne stille med, spilte på sin side en meget bra kamp. Så når lagleder Rimejorde i stresset på slutten ropte på Søderstrøm at vi skulle bytte så svarte han for første gang i sin landslagskarriere: «Ikke faen. Det er ikke der vi har problemer».

– Etter kampen ble episoden aldri nevnt, minnes Søderstrøm med et lite smil.

Norge vant til slutt kampen 19-17, men ikke nok til å gå videre til kvartfinalen.

– Det var den eneste kampen jeg fikk spille der nede, sier Per Søderstrøm med et glis.

Gutta ville egentlig ikke spille de to siste kampene, og stilte med redusert mannskap.

Nektet å spille

– Det var flere som nektet å spille og vi trakk lodd over hvem som skulle slippe. Enerne på laget måtte spille. Det ble til at vi stilte med tre på benken, inkludert keeper, sier Roger Hverven.

Hverven var også kjent som en munnrapp herremann, noe denne lille historien, fortalt av Per Søderstrøm bekrefter.

«I tillegg til sine 52 landskamper spilte Oppsals legendariske håndballspiller Roger Hverven også bykamper for Oslo sent på 60-tallet. Laget møtte blant annet Beograd, der den spenstige backen Lasarevic herjet med Oslo i første omgang. Han svevde gjentatte ganger over en utspilt Roger som fikk spørsmål fra laglederen i pausen:

– Hva vet du nå om Lasarevic?

– Han har 43 i sko.

(Saken fortsetter under)

Medlemmer av Romas jødiske samfunn demonstrerer forann en synagoge 7. september 1972 mens de bærer skilt hvor det står "Olympiske leker er over". Foto: AP
Medlemmer av Romas jødiske samfunn demonstrerer forann en synagoge 7. september 1972 mens de bærer skilt hvor det står "Olympiske leker er over". Foto: AP

Etter en to timers mimrestund tar gutta farvel - uten å ta hverandre i hånda, men den ene etter den andre tar likevel fram lommelerka med Antibac, og gnir en dråpe inn i hendene.

– Vi var alle invitert til Trondheim for å følge OL-kvalifiseringen. Men det blir det ingen ting av nå. Vi får ha det til gode, avslutter Per Søderstrøm og tusler etter de andre ut av Oppsal Arena.

Fram til Thor Ole Rimejorde tok over som landslagstrener i 1969, var internasjonal herrehåndball og kvinne håndball dominert av østeuropeiske land, som Sovjetunionen, DDR og Jugoslavia.

– Thor Ole tok fram den raske jugoslaviske håndballen, og overførte mye til oss, sier Harald Tyrdal, om treneren som på mange måter revolusjonerte norsk herrehåndball.

Mindre mobil

I dag er Thor Ole Rimejorde 86 år gammel, og bor idyllisk til ved Krøderen.

Et vondt kne, som følge av en hard landing etter et fallskjermhopp i ungdommen, gjør han mindre mobil enn vanlig.

– Derfor jeg må bruke stokk, sier han og setter seg godt til rette i sofaen.

Men i toppen er alt som før.

– For det første var jeg utrolig glad for at vi greide å kvalifisere oss til OL. På den tida var håndball dominert av østeuropeiske lag, sier Rimejorde, som samtidig også var landslagstrener for kvinnelandslaget i håndball.

(Saken fortsetter under)

Thor Ole Rimejorde var landslagstrener for håndballgutta i 1972. Han var også den som startet Olympiatoppen, med prosjekt 88 i 1984. Foto: Tom Vestreng
Thor Ole Rimejorde var landslagstrener for håndballgutta i 1972. Han var også den som startet Olympiatoppen, med prosjekt 88 i 1984. Foto: Tom Vestreng

Da Rimejorde tok over som landslagstrener i 1970, etter en periode som assisterende landslagstrener brakte han noe helt nytt inn i norsk håndball.

– Det gikk for det første ut på større ballhastighet, og bevisste handlinger hele tida, både for spillerne og ballen. Alt dette skulle følge en del mønstre, sier 86-åringen og viser med stokken.

– Vi jobbet med kryssløpinger, sperringer, mend det aller viktigste var å jobbe med ballen, bli mer artister, sier trenerlegenden og kikker ut over en vinterkledd Krøderen.

Han var ikke noen tilhenger av å løpe milevis for å få bedre kondis.

– Det ble korte sprintøkter, likt det som var virkeligheten under kamp, sier han.

Så kort fortalt, kontringsspillet ble til i Norge under Thor Ole Rimejorde.

– Stor hastighet for å trene opp sprintferdighetene. For å få trent opp lungekapasiteten, må de også puste riktig og skikkelig, sier han og dunker stokken lett i tregulvet.

Rimejorde husker OL-turneringen godt. Og ikke minst det som skjedde utenfor banen 5. september.

– Kampen mot Vest-Tyskland, hvor vi ble fratatt muligheten til å spille i kvartfinalen, er mitt bitreste idrettsminne. Vi spilte bra i den kampen, men juks fratok oss muligheten til å være en medaljekandidat, sier Rimejorde og hytter nærmest med stokken.

– Blant annet så slo de ned Harald Tyrdal to ganger. De visste ha de skulle gjøre for å stoppe ham. Kanskje burde vi spille omkampen mot Vest-Tyskland, men gutta var langt nede, og vi hadde skade på tre sentrale spillere. Vi fant ut at vi ikke hadde noe å vinne på å spille den kampen, sier han retorisk.

Når vi kommer inn på terroren må han et par pauser for å hente seg litt inn.

– Jeg hadde vært på besøk hos en kollega natten det smalt. Og måtte komme meg unna da det skjedde. Det er den enkle historien, sier han og tar en ny pause.

Veggen hjemme hos Rimejorde og kona vitner om en viss interesse for tollekniver, som han har samlet gjennom et lagt og reiserikt liv i idretten.

– Jeg har også noen gamle geværer som jeg har oppi trappa. men det må du ikke si til noen, sier han med et smil.

Det eneste som vitner om trenerkarrieren, er glasskula han fikk på Idrettsgallaen i 2010. Den står strategisk plassert i et hjørne av stua.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: I 2005 regisserte Steven Spielberg filmen «München» der handlingen er lagt til tiden etter München-massakren i 1972 og følger en Mossad-enhet som får i oppdrag å spore opp og drepe terroristene i Sort September som man antok var ansvarlige for å ha myrdet de israelske idrettsutøverne.

Fikk hederspris

I 2010 fikk han Idrettsgallaens hederspris for sitt virke for idretten.

– Idretten har ført meg til alle verdenshjørner, og jeg har vel fått med meg rundt 30 OL, og en rekke andre mesterskap, sier han stolt.

Sev om han brakte håndballen til nye høyder i Norge, er han kanskje mest kjent for å være Olympiatoppens skaper.

Etter trenerkarrieren i håndball som tok slutt i 1973, var han utdanningsleder i Idrettsforbundet fram til 1984.

– Etter sommer-OL i 1984, hvor vi ikke tok et eneste gull, samlet jeg noen sentrale trenere i Norge og spurte: Hva er det som fører til at noen blir bedre enn andre? Hva må til for å bli bedre enn de andre?

– To jævlig gode spørsmål, sier han selv.

– Sammen lirket vi oss fram til hvilke krav er det som stilles til en god toppidrettsutøver, sier han.

Prosjektet som begynte i 1984 ble kalt Prosjekt 88, og er forløperen til dagen Olympiatoppen. I sommer-OL i Los Angeles i 1984 ble det med sølv til Grete Waitz på maraton, og bronse til Dag Otto Lauritzen (landeveissykling) samt Hans Magnus Grepperud og Sverre Løken (roing toer uten styrmann). I vinter-OL i Calgary i 88, ble det ingen gull, mens Tor Heiestad (skyting) og Jon Rønningen (bryting) vant gull i Seoul i 88.

(Saken fortsetter under)

Jon Rønningen (i blå drakt) kaster japaneren Atsu Ji Miyahara og vinner gull under OL i Seoul i 1988. Foto: Inge Gjellesvik / NTB scanpix
Jon Rønningen (i blå drakt) kaster japaneren Atsu Ji Miyahara og vinner gull under OL i Seoul i 1988. Foto: Inge Gjellesvik / NTB scanpix

Etter dette har medaljepilene bare pekt en vei, – oppover for Norge.

– Det hjelper ikke å løpe fort og lenge, hvis du ikke vet hva du skal. Alt er avhengig av trening. Trening ut ifra de forutsetningene den enkelte idrett krever. Men også hvordan du lever livet, noe som er ganske vesentlig. Vi spurte hver utøver blant annet disse to spørsmålene som de måtte svare ærlig på:

«Lever du et liv som muliggjør toppidrett?», og «hva kan du som idrettsutøver gjøre for å bli bedre?»

– To helt vesentlige spørsmål, sier treningsprofessoren.

I dag er 86-åringen ikke så veldig opptatt av idrett.

– Etter så mange år i idretten er ikke TV-sport det første jeg ser etter når jeg slår på gjensynet. Men jeg liker en god fotballkamp, og et spennende utforrenn. Gode konkurranser uten å bekymre meg over resultatet. Det har jeg gjort nok fra sidelinja, sier han med et smil.

Og om dagens håndballag?

– Selvfølgelig gjør jeg det. Men jeg kommer så fort inn i den modusen jeg har vært i så jævlig mange ganger. Men jeg tror Christian Berges mannskap blir å finne i Tokyo-OL, avslutter Thor Ole Rimejorde fra høvdingsetet ved Krøderen.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært