Norske Roar var Sveriges første aids-offer

Foto: Faksimile Dagbladet / Privat

Da Roar Klingenberg i 1982 var den første som fikk aids-diagnosen i Sverige, hadde han ikke fortalt familien i Norge at han var homofil. Til å begynne med visste de heller ikke at han var syk. 

– Roar var ordentlig, blid, hyggelig, samvittighetsfull – og han hadde masse humor. Var man i et selskap hvor Roar var, så hørte man alltid latteren hans og det var mange mennesker rundt ham. Han var begavet på vennskap.

Tove Klingenberg (76) snakker om broren Roar som var den første pasienten i Sverige som fikk diagnosen aids, i 1982.

Det var halvannet år etter at de første meldingene om en ny, merkelig immunsviktsykdom hadde kommet fra USA. Man ante ikke noe om årsaken til aids, og sykdommen spredde seg fra USA til Europa. Og den spredde seg først og fremst blant homofile menn.

Høsten det året oppsøkte Roar infeksjonssykehuset Roslagstulls i Stockholm. Han var mager, smal i ansiktet, blek og så trøtt ut, minnes legen PehrOlov Pehrson som var den som undersøkte ham.

Roar fortalte legen at han hadde mye å gjøre på jobb, så han sov lite, røkte mye og hadde det så travelt at han ikke rakk å spise. Han hadde funnet sine egne forklaringer på alle symptomene.

Bakgrunn: Hiv og aids: Fra dødsdom, smittefrykt og stigmatisering til behandlingsrevolusjon og kronisk sykdom

Men da Pehrson undersøkte ham fattet han mistanke om at det kunne dreie seg om den nye immunsviktsykdommen.

– Alle som kom i kontakt med ham, ble så glad i ham. Han hadde et lyst sinn, som han nok hadde arvet både etter min mor og far. Han var utrolig snill, sier Tove om broren Roar. Foto: Privat
– Alle som kom i kontakt med ham, ble så glad i ham. Han hadde et lyst sinn, som han nok hadde arvet både etter min mor og far. Han var utrolig snill, sier Tove om broren Roar. Foto: Privat

– Han hadde store lymfekjertler, som vi hadde lest at var et tidlig symptom på aids. Han hadde alle tegnene på den spesielle lungebetennelsen pneumocystis-pneumoni, samt langvarig tørrhoste, feber og trøtthet. Alt stemte med det jeg hadde lest i rapportene fra USA og jeg skrev i journalen at «mannen ser ut til å ha det som i USA kalles for aids», sier Pehrson til ABC Nyheter.

Man hadde på den tiden ingen tester som kunne påvise aids med sikkerhet i Sverige, man tok heller prøver for å utelukke andre mulige diagnoser som kreft og tuberkulose.

Prøvene viste at Roar ikke hadde tuberkulose. Etter flere undersøkelser ble han innlagt på Roslagstulls med diagnosen aids. Mindre enn to år senere døde han av immunsviktsykdommen.

Et lyst sinn

Vi møter Roars søster Tove i leiligheten hennes høyt over byen på Grefsen. Utenfor regner og sludder det om hverandre. Vinduene er dekket av regndråper.

– Jeg hadde ingen anelse om at Roar var homofil. Han hadde alltid så mange og nære fortrolige venninner, sier Tove som har tent i peisen og serverer kaffe.

– Han levde sitt voksne liv i Sverige, og der levde han ut sitt ekte og sanne liv, vi hjemme visste ikke noe. Til å begynne med visste vi heller ikke at han ble syk, forteller hun.

Familien var fra Oslo, men under krigen bodde de på en gård på Rena i Østerdalen, som mormoren og morfaren hadde kjøpt.

Faren døde under krigen, så moren var alene med barna, men de hadde også mormoren, som Tove beskriver som en pilar. Da moren måtte få seg jobb etter krigen, flyttet de tilbake til Briskeby i Oslo.

– Roar var nesten to år eldre enn meg. Han var en sønn og en bror som var elsket og veldig godt likt.

– Alle som kom i kontakt med ham, ble så glad i ham. Han hadde et lyst sinn, som han nok hadde arvet både etter min mor og far. Han var utrolig snill, og det utnyttet jeg meg av da jeg var liten, minnes hun med et smil.

De var alltid venner og mye sammen som barn, men etter hvert etablerte de egne vennekretser, forteller Tove.

– Han ble tidlig interessert i matlaging. Mor kom sent hjem fra jobb, og hvis ikke mormor var hjemme lagde Roar middag. Jeg satt på kjøkkenbenken og fortalte historier. Det var en fin arbeidsfordeling, sier hun og smiler igjen, før hun legger til:

– Han en ble en god kokk. Det ble aldri jeg.

Saken fortsetter under bildet

– Jeg har ikke vært noe åpen om hva Roar døde av. Jeg har ikke kjent at det hadde vært riktig. I etterkant ser jeg at det kunne bidratt til å gjøre noe med stigmaet, men jeg var preget av at det var så negativt og hysj, hysj, sier Tove Klingenberg. Foto: Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter
– Jeg har ikke vært noe åpen om hva Roar døde av. Jeg har ikke kjent at det hadde vært riktig. I etterkant ser jeg at det kunne bidratt til å gjøre noe med stigmaet, men jeg var preget av at det var så negativt og hysj, hysj, sier Tove Klingenberg. Foto: Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter

Reiste ut i verden

Roar, som hadde dysleksi, bestemte seg for å ta yrkesutdanning. Han begynte på kokkelære og hadde praksis på Grand Hotel i Oslo. Så reiste han til Tyskland for å jobbe og lære tysk. Målet var å komme inn på hotellfagskolen i Stavanger, og det gjorde han. Da han var ferdig der, gikk reisen tilbake til Tyskland, før han fikk plass som trainee på The Madison Hotel i Washington, som var et førsteklasses hotell. Alle stedene han jobbet fikk han gode skussmål, forteller søsteren.

– Han var ute i verden og lærte språk og traff nye mennesker. Vi hadde ikke så mye kontakt med ham annet enn per brev, men når han var hjemme var det veldig stas.

Hun forteller at damene hjemme – mormor, mor og en ugift tante – gjerne ville at Roar skulle være mer hjemme.

– Etter hvert har jeg skjønt hvorfor han ikke var det. Det var utenkelig for ham å skulle si at han var homofil, selv da han erkjente det overfor seg selv. De hjemme ville ikke ha skjønt det, sier Tove.

– Damene hjemme ville at han skulle finne «sin kvinne» og få barn. Mor ønsket seg barnebarn.

Ble samboer med kjent svensk designer

Fra USA gikk reisen tilbake til Norge, og deretter til Stockholm hvor han fikk jobb på Grand Hotel. Etter flere år der, jobbet Roar en kort periode i motebransjen.

– Han traff Sighsten Herrgård, og de var samboere i fem år. Sighsten var motedesigner og Roar jobbet sammen med ham.

Sighsten var med til Norge på besøk, og familien hadde stor sans for ham.

– Han var en oppmerksom person, og han skrev ofte postkort til «tantene» i Norge, minnes Tove.

Etter hvert fikk Roar en sentral rolle på Café Opera i Stockholm, som den gang var og fremdeles er en av de mest populære restaurantene og nattklubbene i Sverige.

– Det var der han var ansatt da han ble syk.

Hastetilkalt til Stockholm

Tove forteller at Roar først fikk gulsott, etter at han og Sighsten hadde vært på ferie i Brasil og han var blitt smittet av hepatitt.

– Da han ble alvorlig syk julen i 1982, ble mor og jeg hastetilkalt til Stockholm.

– Da vi kom dit sa Roar at legene trodde det kunne være tuberkulose. Om det var en reell usikkerhet eller om det var en omskrivning for vår skyld, det vet jeg ikke.

Roar var innlagt på Roslagstulls sykehus, han fikk behandling og ble bedre. Familien reiste hjem til Norge og trodde at alt var i orden.

Les også: Frykter tilbakeslag i kampen mot aids, malaria og tuberkulose

Ville ikke bekymre familien

Men i virkeligheten ble Roar syk igjen og igjen, og var innlagt flere ganger med alvorlig lungebetennelse.

– Da han fikk bekreftet at han hadde fått aids, var han sikker på at legene kom til å finne en medisin som ville hjelpe ham, slik at han ikke trengte å bekymre familien med det.

Roar hadde fremdeles ikke fortalt familien at han var homofil.

– Hvis han skulle fortelle at han var alvorlig syk med aids, måtte han også si noe om hvorfor.

– Jeg tror han var redd for å såre eller skuffe dem som var glad i ham, slik at det satt langt inne for ham å fortelle det.

Da Sighsten en dag ringte og fortalte at Roar var alvorlig syk, kom det som en overraskelse.

– Da mor, min tante og jeg reiste over for første gang, var han innlagt på infeksjonsavdelingen.

Det var en svær paviljong ved sykehuset, forklarer hun og tegner et bilde i lufta med hendene.

– Vi ble geleidet til et område der det var en egen dør utenfra inn til hvert rom, som en slags sluse. Jeg husker at alle måtte ha på plasthansker, men ikke munnbind. Vi fikk tydelig beskjed om ikke å berøre Roar, for de visste på den tiden ikke hvordan sykdommen smittet.

Tove rister forsiktig på hodet.

– Det var først da vi skjønte hvor alvorlig syk han var.

– Fikk oppleve at han hadde elsket og blitt elsket

Hun forteller at hun reiste tilbake og fikk snakket en del med broren alene, da de skjønte at det gikk mot slutten.

– Jeg spurte om han trodde på et liv etter døden. Han svarte at nei, ved siste pust var det slutt, tilbake til det store kretsløpet. Det var greit. Han var ikke redd for å dø. I hvert fall oppfattet jeg det slik.

– Men han var så glad i mennesker og i livet, han ønsket å leve, sier hun.

Roar døde av aids 21. september 1984, noen måneder før han skulle fylt 43 år.

– Det viktigste han sa til meg var at han ikke angret på ulevd liv eller på levd liv, og at om han skulle levd om igjen ville han gjort de samme valgene. Det var sterkt.

Tove tørker noen tårer fra de klare blå øynene, og henter mer kaffe på kjøkkenet.

– Det prøvde jeg å formidle til mor. I hennes store sorg kunne jeg også si at «Roar fikk oppleve at han hadde elsket og blitt elsket; en enorm kvalitet i et menneskes liv!» Det tror jeg mor greide å ta inn.

Les også: 100.000 flere hivsmittede i Kina på ett år

– Da skjønte vi hvor avholdt Roar hadde vært

Begravelsen ble holdt i Gustav Adolfskyrkan i Stockholm, og det var Sighsten og en annen god venn, Peter, som ordnet alt. «Det kommer til å komme mange mennesker», sa de.

– Det viste seg at kirken var stappfull, av masse unge menn først og fremst.

– Vi i familien satt helt foran. Det var et hav av blomster og kranser.

– I hennes store sorg kunne jeg også si at «Roar fikk oppleve at han hadde elsket og blitt elsket; en enorm kvalitet i et menneskes liv!» Det tror jeg mor greide å ta inn, sier Tove om moren, her sammen med Roar. Foto: Privat
– I hennes store sorg kunne jeg også si at «Roar fikk oppleve at han hadde elsket og blitt elsket; en enorm kvalitet i et menneskes liv!» Det tror jeg mor greide å ta inn, sier Tove om moren, her sammen med Roar. Foto: Privat

Tove forteller om den svenske begravelsestradisjonen med «avskedstagande».

– Et tog av sørgende gikk frem til kisten med en blomst hver. Da så vi plutselig hvor utrolig mange mennesker det var. De holdt om hverandre, gråt, la ned blomstene på kisten og nikket til mor. Det var sterkt.

– Da skjønte vi hvor avholdt Roar hadde vært. Alle disse menneskene var berørt av ham, av situasjonen og historien.

Urnen fikk Tove og moren med hjem og den ble satt ned på Vestre gravlund i Oslo, der faren allerede lå begravet.

Omtalt på en stigmatiserende og nedverdigende måte

På den tiden da Roar døde og i årene som fulgte, var hiv og aids enormt stigmatisert. Familien sa aldri i Norge at han døde av aids, men heller at han døde av en blodsykdom.

– Da han sa at han hadde fått aids, trodde mor han måtte ha blitt smittet via en blodoverføring i forbindelse med hepatitten. Jeg vet ikke om den aldersgruppen kunne forestille seg hvordan et homofilt samliv utfolder seg, men hun var sikker på at det var blodoverføring.

– Jeg har heller ikke vært noe åpen om hva han døde av. Jeg har ikke kjent at det hadde vært riktig. I etterkant ser jeg at det kunne bidratt til å gjøre noe med stigmaet, men jeg var preget av at det var så negativt og hysj, hysj. Jeg ville ikke at Roars minne skulle bli plettet av at folk tenke negativt om homofilt samliv og aids.

Det at Tove jobbet som lærer på en kristen folkehøgskole gjorde det ikke enklere å være åpen om Roars dødsårsak.

– Det var så negativt ladet alt som hadde med hiv og aids og homofili å gjøre. I mange kristne sammenhenger var hiv og aids Guds straff. I Norge var det forferdelig, da vi hørte om aids i USA ble det knyttet til hippie-kultur og omtalt på en stigmatiserende og nedverdigende måte.

Roar sammen med «damene hjemme» som holdt så av ham, fra venstre tanten, mormoren og moren. Foto: Privat
Roar sammen med «damene hjemme» som holdt så av ham, fra venstre tanten, mormoren og moren. Foto: Privat

Hun minner om at det ikke er lenge siden homofile fikk «vedstå seg selv og til og med gifte seg i kirken».

– Jeg er kristen og har i hele karrieren min jobbet i kristen sammenheng, men har alltid ment at det som konstituerer et samliv er kjærligheten, uansett kjønnssammensetningen. At man ønsker å elske og ære et annet menneske så sterkt, at man er villig til å gå inn i et forpliktende felles liv, tross all motstand, hets og fordømmelse. At det ikke skulle være forenelig med evangeliets kjærlighetsbudskap, har jeg aldri kunnet forstå eller akseptere.

Bak oss er ilden i peisen i ferd med å slukne. Tove legger på flere vedkubber.

Hun forteller at hun fikk høre fra Roars venner at han ikke var promiskuøs, men trofast. Og at de opplevde det så «orättvist att han skulle bli drabbad».

– At en så forferdelig sykdom i denne sammenhengen skulle ramme fordi man elsket en mann og ikke en kvinne, at kjærligheten kunne ha et sånt resultat, er vanskelig å forstå.

– Jeg var rasende

Noen år senere senere var Roars tidligere samboer selv aidssyk, og hadde bestemt seg for å stå frem i offentligheten med diagnosen.

– Jeg husker da Sighsten kom med boka si der han erkjente at han var smittet.

I boka skrev han også om den norske tidligere samboeren som døde av aids. Dette plukket norske medier opp.

I 1988 kom oppslag i Dagbladet og Se og Hør om Roar etter at hans tidligere samboer, Sighsten Herrgård, fortalte om ham i en bok der han sto frem som aids-syk. Familien i Norge hadde på det tidspunktet ikke fortalt noen at han døde av aids. Foto: Faksimilie Dagbladet / Se og Hør
I 1988 kom oppslag i Dagbladet og Se og Hør om Roar etter at hans tidligere samboer, Sighsten Herrgård, fortalte om ham i en bok der han sto frem som aids-syk. Familien i Norge hadde på det tidspunktet ikke fortalt noen at han døde av aids. Foto: Faksimilie Dagbladet / Se og Hør

– Jeg var så rasende fordi jeg syntes Sighsten tiltok seg en publiseringsrett av Roars liv, som han ikke selv hadde stått for.

Det ble en artikkel i Dagbladet i februar 1988 med tittelen «Snart er vi borte begge to», og en artikkel i Se og Hør noen uker senere.

– Da jeg kom på jobb på skolen var det helt stille. Ingen sa noe om det.

– Ikke det samme lokket over temaet

Tove forklarer at det at hiv og aids var så stigmatisert, var vanskelig og sårt. Det er først de senere årene at hun har vært åpen om Roars dødsårsak.

– Det er ikke noe jeg har pratet mye om, men enkelte nære venner vet at det var aids og ikke en udefinert blodsykdom. Og når temaet dukker opp, har jeg ikke lenger vanskelig for å si at han var homofil og døde av aids.

I de sammenhengene hun har vært åpen, har hun møtt forståelse og aksept, forteller Tove.

– Har det vært bra for deg å kunne være åpen om dette?

Tove tenker seg nøye om før hun svarer.

– Det er ikke det samme lokket over temaet lenger, fordi samfunnet har endret seg. Det er positivt at det ikke må være hemmelig, at det ikke er det samme stigmaet lenger.