Dødsløpet på Bjørnfjell

Like ved riksgrensen til Sverige, med sine 760 meter over havflaten øst for Narvik i Nordland, ligger Bjørnfjell. Selve navnet skriver seg fra et møte med en bjørn mens et arbeidslag var i ferd med å gjennomføre stikningen av Ofotbanen i 1883. Ifølge nedtegnelser av Albert Axelsen, som selv deltok i stikningen, skal bamsen ha flyktet da en av dem trakk kniv og løp den i møte.

I dag er Bjørnfjell et populært hytte- og høyfjellsområde, men de vakre omgivelsene skjuler en grusom historie fra andre verdenskrig. En historie som har direkte kobling til den verste massakren som har funnet sted på norsk jord.

(Saken fortsetter under)

Beordret massehenrettelse av syke

Mens Norge var okkupert av Nazi-Tyskland under andre verdenskrig, ble det bygget fangeleirer rundt om i landet, fortrinnsvis beregnet på sovjetiske krigsfanger. Det er foreløpig dokumentert 620 leirer, de fleste og de største befant seg i Nord-Norge. En av de verste var Beisfjord fangeleir som lå i Beisfjord, 13 kilometer sør for Narvik.

Beisfjord-tragedien: Norges største massakre

LES SAKEN

Beisfjord skulle bli den største leiren for jugoslaviske fanger i Norge og forholdene var grusomme. Stadig flere ble syke og tyskerne fryktet et utbrudd av tyfus. Etter et kort besøk i leiren, beordret Reichskommissar Josef Terboven at samtlige syke skulle skytes for å unngå smitte til vakter, tyske militære og lokalbefolkningen.

Om kvelden den 17. juli ble 588 «friske» fanger ført ut av leiren med kurs for karanteneleiren ved Øvre Jernvann på Bjørnfjell. Da de var vel av gårde, ble de syke hentet ut av brakkene og oppstilt i grupper på 20 foran ferske, oppgravde hull. Så startet nedslaktingen.

Reagerte på nordmennenes mishandling

Mens massakren pågikk i Beisfjord, ble de friske «fangene» sendt med lastebil i retning Bjørnfjell. Lasteplanet var utstyrt med lemmer bekledd med piggtråd og flere ble stukket til blods på de humpete veiene. Flere nordmenn fra Hirdvaktbataljonen tjenestegjorde i Beisfjord, og de fleste av dem fulgte med til Bjørnfjell.

Veiskaret fangeleir: Fangene på fjellet

LES SAKEN

I sitt informasjonshefte «Beisfjord fangeleir 1942 – 1945: En tragedie på norsk jord» gjengir Narviksenteret en øyenvitneskildring fra Leif Ottar som var den en av sjåførene som kjørte fangene opp i fjellet. Han var dypt sjokkert over volden de norske fangevokterne utøvde.

– Jeg spurte nede på kaien hva disse fangene hadde gjort, siden de fikk en slik behandling. En av de norske vaktene sa at dersom jeg hadde visst hva disse karene hadde gjort, ville jeg ikke ha klaget over behandlingen de fikk. «Fangene fikk altfor mild behandling», sa vakten. Jeg hadde et bestemt inntrykk av at de norske vaktene likte å behandle fangene på den måten de gjorde.

(Saken fortsetter under)

Fangene fra Jugoslavia var for det meste partisaner som var blitt tatt fange etter at Jugoslavia ble okkupert 6. april 1941. Den norske Hirdvaktbataljonen ble undervist i Halden og der ble de indoktrinert i at partisanene utelukkende var grusomme folk som drepte barn og voldtok kvinner. Når så hirdmennene kom til leirene, ble de instruert av SS i at de skulle behandle fangene på samme måte som SS gjorde.

– De er mennesker i dyreham. Mordere. Du kan ikke stole på dem. Vi tillot ikke at de kom nærmere oss enn tre meter. Ellers ville de ha slaktet oss med bare tennene, var det en av vaktene som fortalte.

– Vi har lært på skolen at Balkan er Europas urolige hjørne med sine revolusjoner og rå myrding av hverandre. Nå er de kommet hit, sa en annen.

– Mer enn barbarisk

I informasjonsheftet har Narviksenteret blant annet tatt med skildringen som en av fangene ga etter andre verdenskrig var slutt. Metallarbeideren Stjepan Raijkovic kom fra Jugoslavia og var 19 år gammel da han ble sendt fra Beisfjord til Bjørnfjell. Han opplevde reisen som om de alle var på vei til deres egen begravelse.

«Tilgi oss, lille venn»

LES SAKEN

– Måten de kjørte oss av gårde på, var mer enn barbarisk. SS-folkene slo oss og stakk oss med skarpe jernpigger for at vi skulle trenge oss tettere sammen, for å få plass til flest mulig. Problemene oppstod da lastebilen satte seg i bevegelse på den ujevne, nypukkede veien.

For hver gang det var en dump i veien, ble fangene stukket av piggtråd i hodet, på skuldrene, på kroppen. Det var mang dumper i veien, og snart var det mange av dem som begynte å blø.

– Jeg satt foran i en gruppe, og jeg la merke til at sjåføren valgte ut de delene av veien som var minst humpete, slik at han så langt det var mulig kunne gjøre våre plager mindre. Siden fikk vi vite at han var norsk, mintes Raijkovic.

(Saken fortsetter under)

Bjørnfjell-løpet

Overfarten til leiren ved Øvre Jernvann tok to dager. To dager etter ankomst ble fangene stilt opp. Leirkommandant Otto Seifert stilte seg fremfor dem og fortalte at de alle skulle delta i «et hyggelig sportsarrangement»: Terrengløp.

– Det er først og fremst for at dere skal holde dere i god form, sa han mens han så på mennene fremfor seg.

Foruten Seiferts stemme var det dørgende stille i leiren. En sur vind blåste mellom de enkle brakkene, ingen av jugoslavene våget å si et ord.

De norske befrierne kom til Finnmark med voldtekt, tvangsklipping og nidviser

LES SAKEN

– Når jeg blåser i fløyta, skal dere løpe ut gjennom porten, deretter til høyre langs stien rundt leirområdet. Ingen må løpe utenfor stien, da vil han bli skutt! Alle må løpe seks runder! Det er en utmerket test på kondisjonen deres. Dere er i karantene for å bli friske.

Så startet det som best kan beskrives som et dødsløp. Det krevde alt de hadde av krefter til å kunne gjennomføre én runde, og for hver runde tok det lenger tid å gjennomføre. Anstrengelsen var enorm både fysisk og psykisk, og for tolv av dem ble det for mye – de maktet ikke gjennomføre de seks rundene og ble skutt.

I løpet av de neste månedene fulgte det flere slike løp.

Uoppdagede graver

Under oppholdet ved leiren nær Øvre Jernvann skulle fangene bygge vei til den norsk-svenske grensen. Den første tiden hadde de ingen verktøy og de var tvunget til å måtte sove under åpen himmel på den kalde våtmarken ettersom det kun var satt opp brakker for fangevokterne. Da brakkene som fangene selv skulle bruke ankom med tog to uker senere, måtte de bære materialet opp for egen hjelp.

Fra skolehjem til beryktet fangeleir: Pyramidene i dødens skog

LES SAKEN

Michael Stokke er forsker ved Narviksenteret. Han beskriver leiren som en midlertidig karanteneleir.

– Egentlig skulle de komme hit og arbeide hele høsten på veien over til Sverige. Planen var at alle skulle dit i juli, når snøen var borte på Bjørnfjell. Men det tok tid det året før den forsvant, sier han til ABC Nyheter.

Fem uker senere, 25. august, ble karantenen opphevet. Da måtte de som var igjen vandre til fots til tidligere Haugfjell jernbanestasjon. Derfra ble de fraktet med tog tilbake til Narvik og Beisfjord.

For 242 av de 588 fangene var reisen slutt - de døde som følge av sykdom eller de ble drept i løpet av oppholdet på Bjørnfjell og Øvre Jernvann.

(Saken fortsetter under)

– På Øvre Jernvann tok de med seg fangene innover i fjellet og skjøt dem der de skulle begraves. Vi vet bare et sted der de begravde fanger, som vi har på foto når noen blir oppgravd i 1945 for å finne dødsårsak. De fant veien kulene hadde gått gjennom kroppen.

Men det var bare 96 lik som ble funnet. De andre 146 ligger fremdeles der ute i fjellterrenget.

– Det er ikke blitt gjort forsøk på å finne dem i nyere tid. De har jo også en grav der.

Kilder: Ljubo Mladjenovic: «Beisfjord-tragedien» (Grøndal & Søn Forlag AS, 1989), «Beisfjord fangeleir 1942 – 1945: En tragedie på norsk jord» (Narviksenteret), Wikipedia

«Russerkirkegården» på Helgelandskysten

LES SAKEN

Forfatter: Nazi-offiserer mente brenningen av Finnmark var meningsløs

LES SAKEN

«Uredd»-tragedien i Fugløyfjorden

LES SAKEN