Sosietetskvinnen Blanche Monnier ble frigjort etter 25 års fangenskap
LES SAKEN
Det eneste kjente fotografiet av Juana Maria, den kvinnelige Robinson Crusoe (høyre). Bildet ble tatt etter at hun ankom misjonstasjonen i Santa Barbara etter å ha bodd alene på en øde øy i 18 år. Foto: nps.gov / Southwest Museum of the American Indian.
Som det siste gjenlevende medlemmet fra stammen sin bodde Juana Maria 18 år alene på en øde øy utenfor kysten av California. Da hun endelig ble funnet, snakket ingen språket hennes.
Det er ikke godt å vite hva hun må ha tenkt og følt, den ensomme kvinnen i 40-årene, da hun ble funnet av pelsjegere høsten 1853. I 18 år hadde hun bodd alene og uten kontakt med omverdenen på øya San Nicolas utenfor kysten av California. Nå var hun endelig funnet.
Hun befant seg i nærheten av en hytte laget av hvalbein da de kom over henne. Hun var kledd i et grønnglinsende skjørt av skarvefjær. Håret var tykt og skulderlangt, bleket rødbrunt i sola. Hun smilte med tenner slipt ned til gommene da hun så besøket. Men hun kunne ikke språket til pelsjegerne. Og pelsjegerne kunne ikke hennes.
En samtidig beretning skildrer møtet:
Hun satt på bakken med beina i kryss og jobbet med å skille spekk fra en del av et selskinn hun hadde liggende over kneet. Den ene hånden hadde et fast tak i skinnet. Den andre holdt en enkel kniv, formet av en jernbøyle presset inn i et lite trestykke som skaft. Ved siden av henne lå en haug med aske og bein, som et vitnesbyrd om at hun hadde bodd her lenge.
Kvinnen var siste medlem av indianerstammen Nicoleño som en gang hadde befolket øya.
I 1835 hadde et skip med misjonærer kommet til øya for å hente de siste gjenværende av stammen og bringe dem til en misjonsstasjon på fastlandet.
Kvinnen hadde blitt værende. Historiene om hvordan det skjedde varierer. En historie forteller at da indianerne på øya gikk om bord i skipet som skulle frakte dem vekk, ble en kvinne og et barn forlatt fordi det brygget opp til storm og kapteinen på skipet ville nå fastlandet før stormen traff. Den andre historien forteller at da kvinnen oppdaget at et barn, enten hennes eget eller hennes brors, var gjenglemt på øya, hoppet hun over bord og svømte til land. Kapteinen mente det var bedre å dra tilbake for å hente dem senere, etter at stormen hadde passert. Senere besøk viste seg å være fånyttes. Kvinnen lot seg ikke finne.
Før nå.
Pelsjegerne ga henne et midlertidig navn. «Peor es Nada», spansk for «bedre enn ingenting», oppkalt etter skipet som hadde hentet resten av folket hennes 18 år tidligere. Ettertiden husker henne som Juana Maria.
Saken fortsetter under bildet
Illustrasjon fra 1893. I midten, Juana Maria. Rundt - pelsjegerne og en håndtfull indianere som var med i ekspedisjonen. Wikimedia Commons.
En kvinnelig Robinson Crusoe
Den utrolige historien om Juana Maria har gitt inspirasjon til både filmer og romaner. Mest kjent er kanskje Scott O'Dells bok «Island of the Blue Dolphins» fra 1960. Boka kom ut på norsk i 1986 som «Delfinøya». Boka beskriver en slags kvinnelig Robinson Crusoe, og starter med et lykkelig øyfolk som etter hvert besøkes av europeiske jegere. Som så mange ganger før ender møtet i kamp, og mange av de innfødte blir nådeløst drept. Øya blir siden evakuert, men to barn blir igjen på øya ved en feiltagelse.
Denne skildringen skiller seg ikke nevneverdig fra den faktiske historien. Ifølge flere kilder var Nicoleñofolket etablert på San Nicolas-øya i rundt 8000 år før deres sørgelige endelikt på 1800-tallet. Arkeologiske funn av tidligere bosetning og samfunn spredt rundt på den 60 kvadratkilometer store øya kan tyde på at den også ble brukt som et slags rekreasjonssted for flere urbefolkningsgrupper fra fastlandet.
Det var her Juana Maria ble født, en gang på begynnelsen av 1800-tallet.
Saken fortsetter under bildet
San Nicolas-øya sett fra luften. Foto: US Navy.
Nicoleñofolket
Nicoleñofolket var sjøfarere, og farvannet rundt San Nicolas var rikt på muslinger, hval, fisk og sjøoter som sørget for at befolkningen fikk mer enn nok av både mat og varer. For de som bodde på øya, Juana Maria inkludert, kan det se ut til at livet stort sett bød på fred og fordragelighet og at lykken lenge smilte.
Idyllen brast imidlertid da en gruppe pelsjegere hyret av Det russisk-amerikanske kompani, slo seg ned på øya rundt 1814. Handelskompaniet hadde monopol på handel langs store deler av Amerikas stillehavskyst. Særlig verdifullt var pels fra sjøoter, som gjerne ble omtalt som «det myke gullet». Det fant de i rikt monn på San Nicolas-øya.
Møtet ble skjebnesvangert for Nicoleñoene. De nyankomne jegerne, som besto av både russere, amerikanere og innfødte fra Alaska, drepte mange av mennene og voldtok flere av kvinnene. Stadige kamper og trefninger brøt ut, og den en gang så livskraftige befolkningen på San Nicolas ble etter hvert redusert fra et par hundre individer til bare et tyvetalls. I tillegg ble den viktige bestanden av sjøoter nærmest utryddet, skriver den store journaldatabasen Jstor.
Les også: Savnet seiler reddet fra svensk øy - skrev «help» med mose
Alene på øya
I årene som fulgte fortsatte de få gjenlevende beboerne på San Nicolas kampen for å overleve. Fordi de var så få, var de sårbare og et enkelt mål for katolske misjonærer, som ofte utnyttet datidens stadige strider og trusler for å lokke Amerikas urbefolkning inn i misjonssystemet. Her ble de konvertert til katolisismen og endte opp som en del av arbeidsstyrken.
Historien forteller at en misjonsstassjon i California i 1835 fikk nyss i at det fortsatt fantes en håndfull Nicoleñoer igjen på San Nicolas-øya. Det var da de sendte skuta Peor es Nada for å frakte vekk de resterende øyboerne, idet som skulle forsegle Juana Marias skjebne de påfølgende 18 årene.
Om misjonærene ville redde dem av nestekjærlighet eller for å sikre seg billig arbeidskraft og flere konvertitter, kan man jo bare spekulere i.
Nicoleñoene skal imidlertid ikke ha vært vanskelig å overtale til å forlate øya der kulturen deres hadde blomstret i nærmere 8000 år. Dessverre endte de opp på ulike misjonsstasjoner i California. De fleste døde etter kort tid. Og skuta Peor es Nada sank, bare en måned etter at den forlot San Nicolas.
Alene igjen på øya var Juana Maria. Sammen med et lite barn.
Scene fra filmen Island of the Blue Dolphins fra 1964, inspirert av Juana Marias opphold på øya.
Endelig funnet
Ryktene gikk lenge om at det var noen igjen på øya. Men senere ekspedisjoner forble resultatløse. Etter hvert antok man at både kvinnen og barnet ikke lenger levde.
Tegning fra en artikkel om Juana Maria publisert i Los Angeles Times Magazine i 1901.
De muntlige beretningene om den skipbrudne kvinnen på San Nicolas ville imidlertid ikke dø. I årene som fulgte dukket det stadig opp rapporter fra sjøfolk som hevdet at de hadde sett en kvinnelig skikkelse på stranden. Og rundt 1850 hevdet en pelsjeger at han hadde kommet over en hytte som bare kunne stamme fra henne. På begynnelsen av 1850-tallet ble det derfor sendt ut nye ekspedisjoner for å lete etter den mystiske kvinnen.
På det tredje forsøket fant de henne endelig.
Ifølge en rapport hadde en ekspedisjon med pelsjegere, ledet av en viss George Nidever, funnet noen av tingene hennes i en flettet kurv i nærheten av sjøen. For å forsikre seg om at hun virkelig var der, hadde de tatt ut tingene fra kurven og strødd dem rundt. Da de returnerte få timer senere, så de at noen hadde lagt tingene varsomt tilbake i kurven igjen. Det var beviset de trengte. Kort tid etter fant de henne. Rundt henne var en flokk villhunder som hun hadde klart å temme. Barnet var ikke å se.
Les også: Nya Sverige - Drømmen om et svensk Amerika
Saken fortsetter under bildet
Maleri av Juana Maria basert på øyenvitneskildringer fra da hun kom til Santa Barbara i 1853. Maleri: Holli Harmon / nps.gov.
Sang ustanselig
Hun ga ikke gitt uttrykk for frykt da hun så de fremmede etter så mange år i isolasjon. Tvert i mot, hun smilte, tilbød dem mat og brøt ut i sang.
Tokitoki
Yamyamna
Tokitoki
Weleleshkima
Sang hun.
Sangen gjorde inntrykk på mennene, selv om de ikke skjønte hva ordene betød. De ble memorert og nedtegnet. Noen tiår senere ble de spilt inn, for å sikre sangen hennes for ettertiden.
I løpet av de neste fire ukene skulle mennene lære henne bedre å kjenne og få et innblikk i hvordan kvinnen hadde klart seg så lenge alene, helt isolert på en øde øy.
Gjennom tegn og kroppspråk forklarte hun at barnet hun var strandet med hadde blitt drept av ville hunder for mange år siden. Hun selv hadde klart å overleve ved å spise sjømat og sel hun tok livet av ved hjelp av enkle steinvåpen.
Hun demonstrerte hvordan hun drev seljakt om kveldene, hvordan hun tvinnet snøre av sener fra selskrotten og lagde fiskekroker av skjell.
Hun viste dem godt skjulte grotter og sprekker på øya hvor hun kunne søke tilflukt når russere eller fientlige pelsjegere gjorde strandhogg.
Selv om ingen kunne skjønne språket hun snakket, snakket og sang hun ustanselig.
Da pelsjegerne endelig forlot øya, ble Juana Maria med. Hun tok med seg klærne og en flettet kurv. Ingen vet hva hun må ha tenkt da skipet seilte vekk, og hun så øya forsvant i det fjerne. Drømte hun om å treffe familien sin igjen?
Saken fortsetter under bildet
Flokker av skarv fotografert på øya San Nicolas. Juana Maria brukte blant annet fjær fra skarv for å lage seg klær. Foto: islandconservation/Flickr/Creative Commons
Tatt med til misjonsstasjon
Juana Maria ble tatt med til en misjonsstasjon i Santa Barbara i California. Straks etter flyttet hun inn og bodde sammen med mannen som hadde funnet henne, George Nidever, og hans kone, som Juana Maria skal ha blitt veldig glad i.
Det sies at Juana Maria virket henrykt over endelig å være blant folk igjen. Og hun elsket å opptre. Folk kom langveis fra for å se henne danse og synge. Ofte sang hun tokitoki-sangen hun hadde sunget da hun først ble funnet på San Nicolas.
På et tidspunkt skal Nidever ha fått tilbud om å selge indianerkvinnen til et såkalt sideshow, et slags sirkus som tjente penger på å stille ut menneskelige kuriositeter. I et slikt show kunne Juana Maria blitt en av hovedattraksjonene. Nidever takket nei.
Juana Maria lot seg fascinere av alle nye inntrykk i den nye verdenen, som klær og mat.
Før hun ble fraktet til fastlandet høsten 1853, hadde hun foreksempel aldri sett et firbeint dyr større enn villhundene på øya. Da hun plutselig så en mann sittende på hesteryggen for første gang, skal hun ha trodd at det dreide seg om én skapning.
Ofte satte hun seg på gjerdet utenfor huset der hun bodde, strakk armene ut mot havet og lot ordene flomme. Men språket hennes var fortsatt ukjent, også for de som virket ved misjonsstasjonen, så ingen skjønte hva hun prøvde å si.
Det ble gjort flere forsøk på å knekke språkkoden, men verken de flerspråklige prestene i Santa Barbara eller konverterte innfødte fra ulike misjonsstasjoner skjønte henne.
Ifølge nettsiden Reviving Lost Languages, som omhandler utdødde språk, har man bare klart å skjønne betydningen av fire av ordene hennes.
Nache, toygwah, tocah og puoo-chay. Mann, himmel, gjemme seg og kropp.
Språkproblemene til tross, at Juana Maria var en god person var åpenbart for alle. De gangene nysgjerrige besøkende skjenket henne gaver, tok hun i mot smilende. Etter at besøket hadde gått, ga hun gavene videre til Nidervers barn.
Dør etter syv uker
Den antatte Juana Maria - fotografert på misjonsstasjonen i Santa Barbara kort tid etter at hun ble funnet. Foto. Southwest Museum of the American Indian.
Til tross for at hun endelig hadde folk rundt seg, har Juana Maria trolig også kjent på en form for avmakt og ensomhet i tiden etter øya. Kanskje hadde hun også forventet at hun skulle få treffe familien sin igjen. Det er ikke utenkelig at drømmen om å få treffe sine nære og kjære var med på å holde motet oppe og sørge for at hun klarte å overleve alene på øya i 18 år.
Nidevers hustru beskriver at indianerkvinnen etter hvert mister matlysten og blir mer stille og innesluttet.
Syv uker etter at hun forlot øya døde Juana Maria. Datoen var 19. oktober 1853. Dødsårsaken var trolig dysenteri eller manglende immunitet for det vi ville sett på som en alminnelig forkjølelse eller influensa.
På dødssengen ble hun døpt og gitt navnet Juana Maria. Hun ble begravd ved Santa Barbara misjonsstasjon. I 1928 ble det satt opp en minnetavle over den sterke indianerkvinnen på en vegg inn til kirkegården. Minneplaketten står der fortsatt, den dag i dag. Ingen vet hva som var hennes egentlige navn.
Eiendelene hennes fra tiden på San Nicolas ble sendt til California Academy of Sciences i San Francisco, men ble ødelagt i det store jordskjelvet og de påfølgende brannene i 1906. Fjærkjolen hennes skal ha blitt sendt til Vatikanets samlinger, men har gått tapt.
Les også: Hva skjedde med «iskremblondinen» Thelma Todd?
Saken fortsetter under bildet
Hulen der Juana Maria antas å ha bodd i perioder ble funnet i 2012. Foto: US Navy.
Spilte inn sangen hennes
Senere utgravinger på San Nicolas-øya har imidlertid klart å avdekke mer av Juana Marias bakgrunn og kulturen til Nicoleño-folket. Hvalbein-hytta hennes ble funnet i 1939. To esker med rundt 200 mindre gjenstander ble funnet på øya i 2009. Og det som trolig var en hule hun bodde i ble funnet så sent som i 2012.
I 1913 ble sangen Juana Maria stadig sang spilt inn på en vokssylinder. En av de andre indianerne på misjonsstasjonen hadde memorert sangen og husket teksten, uten å kjenne betydningen av ordene.
Ifølge en mulig tolkning kan ordene bety «Jeg lever tilfreds fordi jeg ser dagen jeg vil forlate denne øya» ...
Sangen kan du høre under.
Kilder: Journal of California and Great Basin Anthropology, Vol. 3, No. 2 (Winter 1981), Los Angeles Times, KCET, Reviving Lost Languages, nps.gov.