Portrettet: Solfrid Heier– Jeg opplever at verden rundt meg er veldig opptatt av alder

OSLO (ABC Nyheter): På tradisjonsrike Gamle Christiania – også kalt Gamla Konsert og Scene - midt i Oslo-gryta er det for tiden travel aktivitet. I nylig oppussede lokaler som dufter lett av deilig fransk kabaret, står skuespillerveteranen Solfrid Heier på den opplyste scenen og øver på en scene i sin nye soloforestilling «Kleopatra på biltur» der stikkordene er selvutvikling, nysgjerrighet, pyramider og vafler.

– Stykket handler kort sagt om Vivi, en åpen og fordomsfri dame som gjerne vil være den beste versjonen av seg selv og som gjør så godt hun kan for å lære alt, forklarer Heier til ABC Nyheter når hun tar en pause i øvingen.

– Så går hun til et medium og der får hun høre at hun en gang har vært enerådende dronning i det gamle Egypt. Dette synes hun er veldig stas, men hvem kan det være? Nå har hun ikke peiling på alle dronningene, men kanskje det er Kleopatra. Så begynner forviklingene for alvor, fortsetter Heier mens hun ler hjertelig.

(Saken fortsetter under)

Solfrid Heiers forestilling «Kleopatra på biltur» er basert på hennes egne erfaringer og opplevelser innen selvutvikling, noe som for tiden er mer populært enn noen sinne. Foto: Roger Grosvold

– Hvor mye av Vivi er det i deg selv?

– Det bor nok mye av Vivi i meg, men Vivi er litt mer gær'n og godtar nok litt mer uten å blunke. Mens folk flest kanskje stusser litt over og sorterer litt etter hva man kan tro på, så svelger hun alt rått og er veldig lykkelig med det.

– Det var en tøff periode

Solfrid Heier har gjennom en mannsalder vært et kjent ansikt i norsk film- og teaterhistorie siden hun som 19-åring spillefilmdebuterte mot Henki Kolstad i det romantiske dramaet «Skjær i sjøen» i 1965. Hun er også en av de få gjenlevende skuespillerne fra den første Olsenbanden-filmen fra 1969 der Heier spilte Bennys sexy forlovede Ulla. Hun har hatt gjesteroller i TV-produksjoner som «Hotel Cæsar», «Mot i brøstet» og «Karl & Co», og hennes merittliste på teaterscenen er imponerende lang og innholdsrik.

Høsten 1998 fikk Heier sin store drøm oppfylt da teppet på Det Åpne Teater gikk opp for hennes første soloforestilling «Alkymisten», basert på Paulo Coehlos prisbelønte roman som handler om åndelig søken og om å følge sin drøm. Stykket ble en kritikersuksess og gikk for fulle hus.

– Det var en nydelig bok og jeg hadde lenge gått med tanker om å lage en soloforestilling. Jeg har hele tiden jobbet på de store scenene og med store navn, men jeg hadde denne drømmen. Det er litt skummelt å hoppe ut fra noe som er trygt, men jeg kjente at jeg ville prøve det og så ble forestillingen til.

(Saken fortsetter under)

I 2007 satte Heier opp igjen soloforestillingen «Alkymisten», basert på boken av Paulo Coelho, på Christiania Teater. Foto: solfridheier.no

– Hva er det ved soloforestillinger som tiltaler deg?

– Det er et godt spørsmål fordi det vet jeg vel egentlig ikke selv. Men det er et behov etter å fortelle en historie, og da jeg leste «Alkymisten» fikk jeg flere ganger klump i halsen. Morsomt nok, for et eller annet sted i teksten så står det at der du gråter, der ligger også skatten din – med andre ord at det som berører deg, er det som er verdifullt.

I 2007 fikk «Alkymisten» nypremiere på Christiania Teater med åtte utsolgte oppsetninger, samtidig som Heier gikk med skissene til et nytt stykke i tankene, basert på hennes mangeårige interesse for healing og alt som hadde med selvutvikling å gjøre.

Så kom beskjeden om at moren hadde fått konstatert muskelsykdommen ALS.

– Det er en forferdelig sykdom og det skulle ta tre år før hun døde. Men hun fikk i det minste se «Alkymisten». Det var en tøff periode, og da var det godt å ha noe å gjøre.

Løvetannbarnet som sprengte seg gjennom asfalten

LES SAKEN

Inn i det alternative

Historien om hvordan «Kleopatra på biltur» kom til, startet da Heier leste i avisen at Hippie Media var ute etter å kjøpe inn forestillinger. Heier hadde først og fremst «Alkymisten» i tankene, men så begynte hun å fortelle om alt hun hadde opplevd da hun for flere år siden begynte å gå på det ene alternativ-kurset etter det andre.

– Jeg gikk på en masse alternativ-kurs på 80-tallet fordi det viste seg at det spøkte i huset der vi bodde.

Mer om dette senere.

– Jeg ble veldig nysgjerrig på det så jeg meldte meg inn i en sånn parapsykologisk forening og der kom det mange kurs og tilbud om spennende foredrag om alt mellom himmel og jord. Jeg tenkte at det var utrolig mye spennende som eksisterer som jeg ikke var klar over i det hele tatt, forteller hun mens hun stryker hånden over den blå jakken sin som er kjøpt på alternativmesse.

(Saken fortsetter under)

Solfrid har vært en del av norsk underholdning i en mannsalder fra både norsk fjernsyns-, film- og teaterhistorie. Foto: Roger Grosvold

Manus er skrevet i samarbeid med Kåre Nybakk. Heiers egne opplevelser er omformet til rene scenetekster slik at det ikke skulle bli historien om Heiers liv, men om den fiktive karakteren Vivi. I forestillingen deler Vivi ivrig med publikum om de mange kursene hun har deltatt på og hva hun har opplevd.

– Blant annet forteller hun om da hun dro opp til Lillehammer for å lære kunsten å lette under en meditasjon. Det gikk ikke akkurat som hun hadde håpet. Så får hun vite fra et annet medium at hun opprinnelig for mange tusen år siden kommer fra stjernen Sirius. Du skjønner jo at jeg kan ikke stå her og si dette som meg selv, ler Heier.

– Skulle du ønske at du hadde litt mer av evnen til ikke holde tilbake slik som Vivi har?

– På 80-tallet så var jeg også veldig åpen, veldig nysgjerrig og aksepterende – hvis det kom en fra Amerika som holdt et seriøst foredrag så kunne jeg raskt tenke at det var noe i det vedkommende sa. Jeg var mer åpen sånn. Men tiden har jo gått og når du blir godt voksen så blir du mer skeptisk. Dette stykket handler om den reisen.

Kari Bremnes spiller ikke instrument når hun lager musikk. Hun hyler og skriker

LES SAKEN

Mannen som gikk igjen

Hva var det så med dette spøkelset som hjemsøkte skuespillerens gamle sveitservilla ute på Bestum og som ledet henne ut på den alternative kurs-sti? Historien om spøkelset - og ryktene om en nedgravd skatt - startet med at Heiers mann en dag kom hjem og så at det sto en eldre herre inne på kjøkkenet og så ut av vinduet.

– Det syntes mannen min var rart siden han visste at det ikke var noen hjemme på det tidspunktet. Da han kom inn og gikk ut på kjøkkenet, så var det ingen der. Vi hadde også gjester som spurte oss om hvem det var de hadde sett gå forbi ute i gangen. Da vi sa det ikke hadde vært noen der, sto de på sitt om at de hadde sett en eldre mann der ute.

– Fant dere noen gang ut hvem denne mannen var?

– Ja, vi vet hvem han er. Naboen har fortalt oss litt om ham – han var visst en litt mistenksom mann som ikke stolte på noen, hverken på banken eller familien for den saks skyld. Vi kaller ham bare for Kristoffersen.

Etter hvert ble de så vant til gamle Kristoffersen og hans bevegelser at det ikke gjorde noe lenger. Samtidig svirret ryktene om at han skulle ha gravd ned pengene sine i ute hagen.

– Jeg skal innrømme at jeg har vært ute og lett litt. Men etter å ha nesten gravd opp hele hagen så har jeg ikke funnet noe.

(Saken fortsetter under)

Berit Kullander er tidligere skuespillerkollega som for tiden er suffløse når Heier øver på replikkene i sitt soloshow «Kleopatra på biltur». Foto: Roger Grosvold

Heier forteller at hun er godt vant med historier om gjenferd og mystiske hendelser, på flere av teatrene hun har vært tilknyttet har det versert historier om den ene og den andre som går igjen.

– Jeg har aldri vært redd for slike ting, jeg er bare nysgjerrig og det er vel også derfor jeg hadde det såpass bra på alle disse alternative greiene fordi jeg tenker at det er mangt mellom himmel og jord. Og hvorfor ikke? Helt siden jeg var liten så har jeg tenkt at det er en enorm verden der oppe, det kan da ikke bare være vi på Jorden som bor her? Det er klart det må være flere. Så når man hørte om UFO-er så tenkte jeg at det var helt naturlig.

Liv Ullmann: – Det er jo ikke sånn jeg er!

LES SAKEN

Så lyset i teateret

Solfrid Heier glemmer ikke den gangen hun forelsket seg hodestups i teateret. Da hun gikk sine barnsben på folkeskolen, ble elevene av og til invitert på barneforestillinger på Folketeateret. En kveld skulle de se en oppsetning av det klassiske eventyret om Tornerose, og for lille Solfrid ble det en skjellsettende opplevelse som skulle få stor innvirkning på henne.

Solfrid Heier fotografert februar 1975. Foto: Arild Hordnes / NTB scanpix

– Jeg husker at jeg ble helt betatt, det var mitt første møte med teater og da teppet gikk igjen så ble jeg bare sittende og se på det teppet. Folk gikk og til slutt så kom det en dame og sa «Unnskyld, er det du som eier denne jakka her i garderoben?» Alle hadde gått og der satt jeg.

Da hun var kommet ut på gaten, følte hun at hun gikk rett tilbake til en grå hverdag.

– Ute var det grått, men der inne var det farger og eventyr. Dermed var det gjort, da begynte jeg å drømme om det.

Heier skulle bli sytten somre før hun tok sine første skritt inn i det som skulle bli en lang og innholdsrik skuespillerkarriere. Det begynte da hun i 1960 møtte pianisten Kåre Siem som tipset henne om å ta turen ned til Oslo Nye Teater. Der var Toralv Maurstad på jakt etter en ung kvinne som kunne synge til en ny musikal som het «Dikter i ulvepels».

– Så jeg dro ned og hadde prøve for Toralv. Men jeg hadde jo ikke øvet på noen sang og var helt uforberedt, så Toralv foreslo at jeg skulle synge «Alle fugler små de er». Jeg begynte å synge, men jeg var så nervøs at jeg glemte teksten og da foreslo han at jeg skulle ta «Mellom bakkar og berg», minnes Heier mens hun ler høyt.

– Egentlig liker jeg ikke ordet «skuespill»

LES SAKEN

Skiftet ut navnet til «Winnie»

Til tross for problemene med sangteksten fikk hun jobben, og gjennom årene har Heier inntatt scenen på Riksteatret, Trøndelag teater, Chateau Neuf og Stadsteatern i Stockholm bare for å nevne noen få. Men spoler vi tilbake igjen til 60-tallet, var det som sanger Heier først og fremst gjorde seg bemerket, både her hjemme og i utlandet.

Men først måttet navnet skiftes ut på plateomslaget.

I 1967 kom Heier på 3. plass i den norske Melodi Grand Prix-finalen sammen med Toril Støa med låta «Skitur». Foto: NTB / Scanpix

– Arne Bendiksen skulle lansere meg i Tyskland, jeg hadde laget en plate som het «Hey Mama» med tysk playback og på den tiden var det veldig populært å ha utenlandske navn. Selv Wenche Myhre måtte endre litt på skrivemåten og skiftet ut h med k i fornavnet. Bendiksen mente Solfrid kunne være vanskelig å uttale og foreslo derfor at jeg skulle kalle meg Winnie. Og slik ble det det.

De neste årene ga hun ut fem plater, sang i Melodi Grand Prix i 1967 og var fast vokalist i storbandet Kjell Karlsens orkester sammen med Odd Børre.

– Så fikk jeg prøvefilme for Teamfilm og det som skulle bli min første spillefilm – «Skjær i sjøen» – mot selveste Henki Kolstad. Jeg var nitten år og det var veldig stas.

– Hvordan opplevdes det å komme inn i filmens verden?

– På den tiden var alt bare gøy og alt var så naturlig. Henki og alle de andre var så alminnelige. «Nå går dere bort dit og så sier dere slik og sånn», og så gjorde vi det. Det var ingen dype filosoferinger og diskusjoner rundt karakterene. Vi skulle bare være oss selv, mer eller mindre.

Etter hvert ble det mange filmer, samtidig som hun sang i Kjell Karlsens orkester. Heier reiste mye rundt og hadde egne opptredener der hun pratet med publikum og sang. Fra 1965 til 1970 levde hun artisttilværelsen, så ble det revyer på Chat Noir, blant annet «Sånn er det blitt» med Leif Juster i 1971 og «Kjære lille Norge» med Dizzie Tunes i 1973.

– Jeg fikk jo jobbe med alle de store – Rolv Wesenlund, Aud Schønemann, Jens Book-Jensen - men de var alle så alminnelige.

(Saken fortsetter under)

Da hun fikk tilbud om fast ansettelse på Riksteateret slo hun til.

– Jeg skulle bli skuespiller. Jeg var der i åtte år og det ble min teaterskole. Du lærer underveis mens du jobber, og jeg fikk jo lært av og jobbet med de beste.

Hva skjedde med Ulla?

11. august i år var det femti år siden «Olsen-banden» hadde urpremiere på kinoene Saga og Soria Moria i Oslo. VGs anmelder trillet terningkast én og beskrev filmen som «et produkt som ligger langt under grensen for den flateste folkekomedie». Kritikerslakten spilte null rolle for publikum som flokket til kinosalene der de kunne hvile øynene på Heier i rollen som Bennys vakre forlovede Ulla.

Men til tross for at «Olsen-Banden» med tiden skulle skifte tittel til «Olsen-Banden: Operasjon Egon» og fostre hele tretten oppfølgere, så vi aldri noe mer til den vakre kvinnen i den blå kjolen. Hvor ble det av Ulla?

– Jeg har svaret på hvor det ble av henne – hun begynte på selvutviklingskurs og gikk rett på alternativmessa. Så hun startet et nytt og bedre liv, avslører Heier med glimt i øyet.

(Saken fortsetter under)

Solfrid Heier i en scene fra «Olsen-Banden» der hun spilte Bennys forlovede Ulla. Foto: Skjermdump

Etter hvert endret hele filmens univers natur. Der den første er litt røffere i kantene og blant annet byr på et bordell der Ulla tjener til livets opphold, fikk de neste filmene en mer familievennlig form.

– Det var upløyd mark, de visste jo ikke at de skulle komme til å lage flere. Det bare ble slik, og folk elsket jo den filmen. Jan Johansen, som spilte Basse, og jeg fikk i mai i år æren å avdekke et skilt som var satt opp til ære for Olsenbanden på den døren i det huset på Kampen hvor gutta brukte å klekke ut kuppene sine.

– Det er rart å tenke på at filmen feirer femti år, jeg synes tiden har gått så fort. Jeg tenker aldri på alder. For meg handler det om hvilken energi jeg har og hvorvidt jeg er frisk. Bare se på Toralv Maurstad, han står på scenen i en alder av 92.

Snakker ut om narkotikamisbruk, voldtekt og ran

LES SAKEN

– Gå ut og ha det gøy

Selv om hun selv nylig kunne blåse ut 74 lys på bursdagskaka, har Solfrid Heier absolutt ingen planer om å legge inn årene og pensjonere seg fra skuespilleryrket med det aller første. Hun mener det er viktig å aldri slutte å være nysgjerrig på livet og å ville oppleve nye ting.

– Når man er barn så stiller man spørsmål hele tiden, man er nyskjerrig. Når man blir eldre, så stiller man ikke så mange spørsmål lenger fordi verden forteller deg hva du skal tro på og hva du skal være skeptisk til. Man tar farge av det og glemmer å ta vare på det du egentlig mener – du tør liksom ikke ta det helt ut. Man trekker litt tilbake på lekenheten som gir energi og glede. Livet har lett for å ta tak i oss alle, det er ikke plass til så mye lekenhet lenger.

(Saken fortsetter under)

Heier mener det er viktig å aldri slutte å være nysgjerrig på livet og å ville oppleve nye ting. Alder er ikke et hinder så lenge helsen er god, og oppfattelsen folk har av at man er «for gammel» når man har passert 50 er bare sprøyt. Foto: Roger Grosvold

Hun mener det handler om å følge drømmene sine og ikke sette noen alder på det, samme hvor godt voksen du er blitt.

– Alt kommer naturligvis an på helsen. Det finnes mennesker som har begrensinger på grunn av helsen og det må man bare respektere. Men hvis helsa er god og lysten er der så synes jeg ikke man skal la seg stanse av noe. Jeg hører folk som sier «Nei, nå er jeg blitt for gammel til å gå ut og danse». Nei, det er tøv, blås i det – gå ut og dans, gå ut og ha det gøy. Gled deg over livet.

– Er du flink til å følge ditt eget råd?

– Jeg prøver det. Jeg opplever at verden rundt meg er veldig opptatt av alder, men jeg tenker aldri på alder. Jeg er mye mer opptatt av å være i god form, for hvis du ikke er i god form så får du ikke gjort noe. Så ta vare på de fine stundene og gjør så godt man kan, du vet aldri hva dagen bringer. Det finnes ingen oppskrift eller bruksanvisning på livet, den må vi nok finne selv og det er vel en bruksanvisning for ethvert mennesker tenker jeg. Det finnes ingen fasit, og det er bra.

– Å vise kroppen min på en scene er svært viktig

LES SAKEN

Et dukkehjem i Lofoten

LES SAKEN

Var det et hjerteattakk … eller drap?

LES SAKEN

«Norge»: Luftskipet som skapte polarhistorie

LES SAKEN