Les om prosjektetStatus: 45 dager gjennomført • 3351 km av 3351 km
Les mer45 dager gjennomført • 3351 km av 3351 km

Dagmar’s Dukke- og Leketøymuseum:Et dukkehjem i Lofoten

Video: Bli med inn i Dagmar's Dukke- og Leketøymuseum.
Artikkelen fortsetter under annonsen

I Dagmar Gylseths museum finnes det flere tusen leker som får barndomsminnene til å strømme på hos besøkende. Alle har de en historie, noen mer rørende enn andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SAKRISØY, MOSKENES (ABC Nyheter): På en liten hylle innerst langs den ene veggen i Dagmars Dukke- og Leketøymuseum sitter det en gammel teddybjørn i en trevogn. De blanke øynene, det meste av den lyse pelsen og samtlige fire lemmer sitter fremdeles på den lille bjørnekroppen. Men kikker du nøye, ser du at det ene øret er litt mer medtatt enn det andre.

I sin tid tilhørte bamsen en liten gutt som i dag er blitt en gammel mann. Da han donerte den kjære bamsen sin til Dagmar Gylseth, fortalte han henne historien bak det medtatte venstreøret.

– Han var enebarn og var en ensom gutt. Når han skulle legge seg, hadde han bamsen i høyre armkrok, så mumlet og hvisket han sin sorg og bedrøvelse inn i bamseøret. Det er blitt veldig slitt, for han lå og mumlet inn i det hver kveld, forteller hun når jeg besøker henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er ofte dette med historie som er spennende med disse lekene. Grunnen til at han fikk den bamsen, var at han ønsket seg en dukke. Men det syntes foreldrene var skammelig for han var jo gutt. I stedet fikk han og fetteren hver sin teddybjørn med tilhørende vogn da faren, som var handelsmann, kom hjem fra Amerika.

(Saken fortsetter under)

Historien bak den gamle bamsens slitte venstreøre er både trist og rørende på samme tid. Ved siden av henger et barndomsbilde av den gamle bamsens opprinnelige eier. Foto: Roger Grosvold
Historien bak den gamle bamsens slitte venstreøre er både trist og rørende på samme tid. Ved siden av henger et barndomsbilde av den gamle bamsens opprinnelige eier. Foto: Roger Grosvold

Ville vise skeptikerne

Dagmars Dukke- og Leketøymuseum er et lite, privat museum som er sprunget ut av Dagmar Gylseths samlerglede. Museet befinner seg i det som en gang var et fjøs og her er det cirka 2500 gjenstander, hovedsakelig lekt med av norske barn og samlet inn fra hele landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1992 åpnet museet dørene for første gang og siden har det vært et tilbud til reisende langs veien daglig hver sommer fra begynnelsen av juni til slutten av august. Den imponerende samlingen spenner seg over et spekter fra cirka 1870 til slutten av 1960-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Dagmars Dukke- og Leketøymuseum er et lite, privat museum som er sprunget ut av Dagmar Gylseths samlerglede. Foto: Roger Grosvold

– Jeg var lærer i barneskolen da jeg begynte å samle, og etter hvert som samlingen vokste så ønsket jeg å gjøre noe slikt som dette, forteller Gylseth mens vi starter på den eventyrlige ferden mellom skap og hyller fylt opp med dukker, bamser, bøker, biler og reklameartikler.

Dagmar Gylseth driver leketøysmuseum i Lofoten. Foto: Roger Grosvold/ABC Nyheter
Dagmar Gylseth driver leketøysmuseum i Lofoten. Foto: Roger Grosvold/ABC Nyheter

– Alle på bygda flirte og sa at jeg skulle glemme det. De mente det ikke gikk an å gjøre noe slikt i Lofoten, utenfor allfarvei, med en kort sesong og store kostnader forbundet med å skulle restaurere det gamle fjøset. Så det var veldig viktig å bevise at det faktisk var mulig.

Les også: «Russerkirkegården» på Helgelandskysten

Håndlaget til hundre tusen

Utstillingsskapene er bygget opp slik at det som passer sammen fra samme epoke står samlet. For eksempel kan du i et av de første studere en omfattende samling av tyske dukker fra cirka 1920 til 1930. De aller fleste fra den epoken har åpen munn, tidligere ble de laget med munnen lukket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Tyskland var stor produsent av leketøy, porselensdukker og celluloiddukker, og de var gjerne langt billigere enn de franske fine som kostet atskillig mer i innkjøp, både den gangen og nå i dag for samlere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Tyske dukker fra cirka 1920 til 1930. Foto: Roger Grosvold
Tyske dukker fra cirka 1920 til 1930. Foto: Roger Grosvold

I det neste skapet står det også noen tyske dukker, men helt fremst står det en pen samling med fine franske. Her finner du også den dyreste dukken Gylseth har i samlingen som det tok henne et halvt år å betale. Den har håndsydde klær og sko, parykken er knyttet for hånd og øynene er håndblåst.

Det at alt ble gjort for hånd var det som gjorde at de franske dukkene var hakket over de tyske i kvalitet og ikke minst pris da de ble produsert.

– Denne kostet faktisk hundre tusen kroner i innkjøp den gangen. Da måtte jeg selge ting og tjene penger hele veien for å ha til å betale den, så jeg betalte den i rater. Det er også en av få som jeg har kjøpt utenlands, jeg handlet den av noen dukkeselgere i London som drev profesjonelt. Men jeg fikk ta dukken med meg mot å betale et lite depositum og så betalte jeg den over de neste seks månedene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Lyngdals historiske annerledeshotell

(Saken fortsetter under)

De franske dukkene var av en helt annen kvalitet enn de tyske. Dukken til venstre er den dyreste i samlingen og kostet i sin tid 100.000 kroner. Foto: Roger Grosvold
De franske dukkene var av en helt annen kvalitet enn de tyske. Dukken til venstre er den dyreste i samlingen og kostet i sin tid 100.000 kroner. Foto: Roger Grosvold

Drømmen om Anne og Mona

Et av utstillingsvinduene er viet til leketøy som er samlet inn i Lofoten, som den gamle bamsen med det slitte venstreøret. Her står også Gylseths egen Mona-dukke som hun fikk da hun var liten. Ved siden av står det et bilde av henne da hun var seks år gammel og hadde fått dukken i julegave av bestefaren. Fremdeles er Mona like fin og har fulgt den ivrige samleren hele livet.

Litt bortenfor står det en spennende samling dukker og leker signert Åsmund Lærdal fra Stavanger. I 1952 fikk han laget de første Anne-dukkene, som ifølge Gylseth blitt et begrep ikke bare her hjemme men også i andre land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Åsmund Lærdal var et veldig innovativt firma som hele tiden utviklet seg i takt med markedet. De startet med leketøy treklosser og bøker på 40-tallet, så utviklet de dukker, biler, pipedyr, puslespill underveis etter hvert som markedet hadde et stort behov for leker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Den store Mona-dukken fikk Dagmar Gylseth i julegave av bestefaren da hun var seks år. På bildet ved siden av ser vi seksåringen sammen med den nye dukken. Foto: Roger Grosvold
Den store Mona-dukken fikk Dagmar Gylseth i julegave av bestefaren da hun var seks år. På bildet ved siden av ser vi seksåringen sammen med den nye dukken. Foto: Roger Grosvold

I dag er det Anne-dukkene som holder seg aller best i pris i dag blant norske samlere, og det er som alltid kvaliteten det kommer an på - de skal helst ikke være klippet eller blitt gnagd på fingrene.

– Alle små jenter på 50-tallet ønsket seg en Anne-dukke. Det var nybrottsarbeid at håret var rotsydd slik at du kunne vaske og gre det. Den kom i eske med cellofanpapir slik som den som du ser der. De vanlige Anne hadde hårruller, de hadde hårbørster og såpe med i eskene slik at småjentene virkelig kunne utfolde seg.

Les også: Ryvarden kulturfyr – der hav og himmel møtes

Nektet å kjøpe Barbie

For den yngre generasjon er Mona- og Anne-dukker for fremmedord å regne, dukkene er for lengst forsvunnet fra lekehyllene og kan i dag oppleves på museum slike som Dagmars Dukke- og Leketøymuseum. Men det er én dukke som fremdeles er populære innslag på dagens pikerom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– De første Barbie-dukkene kom i 1959 , men da var de kun tilgjengelige i Amerika. Barbie og Ken som jeg har her er fra 1961. Hvis dukkene fra 1959 ,dukker opp i originalinnpakning, går de til høye priser, særlig på Ebay. Men jeg synes det er like gildt å ha noen fra 1961, det spiller ingen rolle for meg for de ser jo omtrent likedan ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ble aldri noen Barbie på lille Dagmar Gylseth, i stedet fikk hun en Cindy-dukke som var langt snillere på prislappen. Men det var ikke like stas. Hun husker godt diskusjonen som raste om hvorvidt det var bra for barn eller ikke å skulle leke med sylslanke Barbie.

– I dag så virker det jo bare merkelig. Barn har til alle tider lekt med alt mulig, og jeg ville ikke hatt betenkeligheter med å la mine leke med Barbie om jeg hadde hatt døtre. Men det var mange foreldre som ikke ville kjøpe Barbie-dukker fordi de mente de fremhevet usunt ideal.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Norges siste levende fyrtårn

Fengselsleker

Vi går litt lenger inn blant hyllene og kommer til en lang vegg der det står mange flotte, gamle lekebiler av bak glassdørene. Her er det ulike bilmodeller fremstilt i enten plast, metall eller blikk, samtlige norskprodusert av merker som Krøger og Stensrud, Bakke, Tomte og Lamo.

(Saken fortsetter under)

Foto: Roger Grosvold
Foto: Roger Grosvold

Gylseth peker mot et togsett av tinn som ligger i esken sin og som i sin tid ble solgt ved fengselsutsalget i Storgata i Oslo i 1928.

– Tenkt at de som satt inne de laget faktisk leketøy. De hadde egne fengselsutsalg der de solgte alle mulige typer leker. Det var jo en fin sysselsetting når du først var der. Jeg har også en fantastisk gyngehest som er laget på Hoff tvangsarbeidshus.

I en annen kant av lokalet står det noen dukker med store og morsomme øyne som alle går under navnet Googley. Flere kikker til siden mens de ser ut til å smile lurt, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Gylseth tror Ivo Caprino kan ha hentet inspirasjon fra disse dukkene før han laget sine egne fantastiske dukker.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Googleys er fra 1920-tallet. Navnet deres henviser til de store, skeive øynene og det er jo øynene som gjør Ivo Caprino-figurene så levende på film.

Les også: Fra skolehjem til beryktet fangeleir: Pyramidene i dødens skog

Jakten på barndomsdrømmen

I dag er det blitt stadig mer stuerent å samle på leker, et søk på Facebook avdekker tallrike grupper med flere tusen medlemmer der fokus ligger på nye og gamle leker innen et bredt spekter. Selv er Gylseth født i 1955. Hun forteller at hun har fundert på om behovet for å samle kom ut av at de hadde så lite, og at det gir en følelse av lykke å skaffe seg ting man ønsket seg i barndommen.

– På dukkesiden ser jeg en veldig endring i forhold til pris og interesse. Da jeg begynte å samle var det porselensdukkene som kostet skjorta av kroppen. Siden har det vært et generasjonsskifte og de som kommer til i dag er ikke like opptatt av å samle på mange ulike ting. Det er et stort samlermiljø i dag. Men prisene er noe helt annet fordi de som samler ikke har den bredden på samlingen mange av oss hadde da jeg begynte å samle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun er tydelig på at det å samle gir en veldig glede. Samtidig blir hun ikke sint dersom barnebarna skulle komme til å ødelegge noe.

– Da tenker jeg heller at ok, det er døde ting og slik ble det. Jeg er jo redd for tingene, men jeg har seks små barnebarn og de har lekt fritt i huset mitt til alle tider. Alt står rundt på hyller og skap, og det er veldig sjelden at det er noe som går i stykker.

Les om ABC Nyheters sykkelprosjekt: «To på strømmen»: Et elektrisk eventyr gjennom Norge

Samleside: Alle artiklene fra «To på strømmen»