Meny

Løvetannbarnet som sprengte seg gjennom asfalten

VIDEO: – Uten den indre sirkelen hadde jeg aldri sittet her, sier Adrian Søbyskogen.
Adrian Søbyskogen (26) vokste opp i et hjem med en alkoholisert mor og måtte tidlig bli voksen. I dag bruker han sin trøblete barndom til å gjøre suksess på karrierefronten.

Han kunne merke det allerede fra han åpnet øynene om morgenen og sto opp for å gjøre seg klar til å gå på skolen. Det skulle ikke mer til enn å lytte til lydene i leiligheten. Hvis moren satt i stolen i stua, visste han umiddelbart at hun hadde hatt en 24-timers sprint med Kong Alkohol.

– Når jeg kom hjem fra skolen, kunne jeg merke om hun hadde startet drikkingen. Den beste tiden var hvis jeg hørte at hun satt og sydde. Hun var veldig kunstnerisk og da drakk hun ikke. Det husker jeg som den beste tiden hvor jeg kunne sovne til lyden av den symaskinen, minnes Adrian Søbyskogen.

Redd noen skulle løfte på putene

Vi møter ham i de åpne lokalene til markedsbyrået CompEdge Consulting i Storgata. Fra sjette etasje midt i hjertet av Oslo, leder han i dag et selskap han startet ved å pantsette alt han hadde av jordisk gods. Målet var å bygge en plass der selskaper «som ønsker å gå fra 0-100 på kortest mulig tid» kan henvende seg, og firmaet har kunder som Telenor, Huawei og Skanska.

Mer om det senere. For historien om Adrian Søbyskogen er fortellingen om løvetannbarnet som ikke hadde noe annet valg enn å bli tidlig voksen.

Helt siden han kan huske, har Søbyskogen vokst opp med en alkoholisert mor. Foreldrene skilte seg da han var to år gammel, og Adrian ble boende hos moren.

– På mange måter var hun verdens beste mor, som veldig mange nok vil si. Men jeg har vært vant til å måtte gå i de samme slitne klærne gjennom barneskolen, og invitere venner opp for så stå i stjerne på kjøkkenet fordi det ikke så ut. Jeg var alltid redd for at noen skulle løfte på putene i sofaen, for der lå det jo vinflasker, forteller han åpenhjertig.

Les også:   – Først og fremst er han bror min

(Saken fortsetter under)

– Selv om det har vært mye rabalder, så sitter jeg igjen med et positivt minne av henne, sier Adrian Søbyskogen om moren sin. Foto: Privat

Omgikk «riktige» folk

Etter hvert ble moren fysisk dårlig, og med ingen andre i nærheten til å innta rollen ble Adrian mannen i huset. Alle de problemer moren hadde, ble delt med sønnen, hvilket tvang ham til å bli voksen fort. Selv beskriver han det som en merkelig rolle å skulle ta når man kun går i første klasse på barneskolen.

– Jeg vet ikke om jeg bare var veldig heldig eller om jeg klarte å tenke selv, men jeg minglet med «riktige» folk. Jeg hadde blant annet tre-fire nære kompiser og det har nok gjort at jeg ikke har havnet i så mye trøbbel. Dessverre ser vi jo at det motsatte skjer altfor ofte.

– Men det er kanskje det som er beskrivelsen på det å være et løvetannbarn: Selv når det er tøft, så klarer du å blomstre og komme deg opp til tross for den tykke asfalten, smiler han.

Plassert i fosterhjem

Da Søbyskogen begynte på ungdomsskolen, skjedde det noe: Han turte endelig å si ifra.

– Bortsett fra de aller nærmeste kameratene, var det ingen som visste at jeg ikke hadde det så bra hjemme. Men på ungdomsskolen sa jeg fra til lærerinnen min.

Den første samtalen ble til flere én-til-én-møter der Adrian delte alt. Det lærerinnen fikk høre, var så urovekkende at hun til slutt fikk meldeplikt.

– Da ble det satt i gang et løp med barnevernet. Det husker jeg at ikke var så gøy, minnes Søbyskogen mens han holder godt rundt den hvite kaffekoppen på bordet fremfor seg.

(Saken fortsetter under)

Bortsett fra de aller nærmeste kameratene hans, var det ingen som visste at Adrian ikke hadde det så bra hjemme. Først på ungdomsskolen sa han fra til læreren som deretter tok grep. Foto: Privat

– Var det ingen i familien som så deg?

– Jeg har en søster som har vært veldig viktig for meg. Hun er femten år eldre og det var hun som kom og hentet meg hvis det var noe galt. Jeg kunne ringe henne og hun forsto mye siden hun selv hadde bodd med mutter’n tidligere. Men det passet seg ikke slik at jeg kunne bo hos henne.

– Jeg hadde også en bestemor, men du er ikke så gira på å bo hos bestemoren din i en liten leilighet når du er i tenårene. Fatter’n har ikke stilt så mye opp, han burde nok ha gjort mer. Da var det ikke så veldig mange andre alternativer så jeg følte jeg var låst.

Da han var fjorten, flyttet Adrian til en fosterfamilie i Nannestad et halvt års tid. Selv beskriver han oppholdet som en fin opplevelse som ga ham trygge rammer å forholde seg til. Likevel tok det ikke lang tid før han vendte hjem til moren i Oslo.

– Det er jo et paradoks når du har det slik. Jeg skal ikke si at det er Stockholmsyndromet, men du får dårlig samvittighet overfor den du flytter fra.

Moren fortsatte å drikke, men nå begynte Adrian å ta igjen - det ble slutt på tiden der han pent måtte sitte i sofaen og høre på henne uten å kunne si noe.

– Det ble en ny opplevelse for henne. Da jeg var sytten flyttet jeg ut for godt etter å ha jobbet og spart opp egenkapital i løpet av et halvt år.

Les også:   Hanne mistet begge foreldrene til Alzheimers

Læreren rådet til å slutte skolen

Allerede som 16-åring jobbet Søbyskogen med salg. Han merket fort et brennende engasjement for yrket, men jobbingen gikk ut over innsatsen på videregående. I perioder kunne han være borte fra undervisningen flere mandager grunnet sene jobbkvelder i helgene.

Til slutt rådet læreren hans på salg og service-linja, Rune, ham til å slutte på skolen og heller satse på salg.

– Jeg hadde selv tenkt på det en stund og så ble vi enige om at de skulle la meg gå. Men selv om jeg fikk slutte på skolen for å kunne fokusere på salgskarrieren min, så ville Rune fremdeles få dytte meg i riktig retning. Det gjorde han, og fra jeg var sytten har jeg nærmest kun jobbet med salg og gjort det veldig bra der.

– Det å foreslå for deg å slutte på skolen kan jo for mange virke som et oppsiktsvekkende råd å gi til en skolelei elev?

– Jeg kjenner Rune som Norges kanskje beste lærer fordi han våget å si det som er veldig upedagogisk riktig å si. Dersom du går skolesystemet for å bli lærer, føler jeg at du blir lært opp til å si at man skal gå skolesystemet. Det er jo ikke bare meg Rune har klart å dytte, og jeg har aldri hørt at han har dyttet noen i feil retning. Det var jo helt klart veldig spesielt å si det han sa, men jeg stolte på ham.

Les også:   Kvinner tar fortsatt det meste av omsorgen for barna

Empati og analyse som arbeidsverktøy

Ni år etter at han vinket farvel til klasserommet, møtes han og Rune fremdeles. De har jevnlig mailutveksling eller telefonprat, og hvert år har de sitt eget julebord.

Da Adrian Søbyskogen startet opp CompEdge Conculting, var målet å bygge en plass å gå for selskaper «som ønsker å gå fra 0-100 på kortest mulig tid». Foto: Roger Grosvold/ABC Nyheter

– Det var ikke sånn at han sa noe slikt som «Bare slutt på skolen så kommer det til å gå bra med deg». I stedet la vi sammen en plan som gikk ut på at jeg skulle gå ut i arbeidslivet der jeg jo allerede var flink og hvor jeg hadde muligheten til å kunne vokse på helt andre måter enn det jeg ville komme til gjøre på akademia.

– Hva er det ved salg som appellerer så sterkt til deg?

– Jeg synes forholdet mellom selger og kjøper er veldig spennende, der ligger det mye psykologi. Den trøblete barndommen min gjør at jeg blir veldig interessert i det å bruke empatiske evner til å forstå og analysere. På motsatt side kan jeg bruke de samme evnene til å stikke nesa litt frem og vise at dette går bra, forteller han til ABC Nyheter.

Søbyskogen hadde ulike viktige roller i ung alder før han ble rekruttert til et stort analyseselskap i London. Der fikk ansvaret for hele Skandinavia.

– Senere kom jeg hjem til Norge hvor jeg bodde et par år på promperommet hos fatter’n slik at jeg kunne få dette jeg jobber med i dag opp og gå, sier han med tydelig stolthet i stemmen.

Les også:   Gründer med bunnsolid levebrød

Et tøft valg

Den siste tiden før han flyttet hjemmefra, fikk han og moren et godt forhold. Men for syv år siden førte drikkingen til at hun havnet i koma. Da måtte hennes nitten år gamle sønn ta et tøft valg.

– Jeg ville aldri vært foruten den oppveksten, sier Adrian Søbyskogen i dag. Foto: Privat

– Hun hadde diabetes og da hun ble lagt inn, hadde hun nivåer som det er helt utrolig at hun klarte å overleve og fremdeles være i koma. Legen spurte om vi skulle forsøke vekke henne igjen, og da var jeg ganske tydelig på at det skulle vi ikke gjøre.

Dersom moren skulle våkne opp, ville hun mest sannsynlig bli sittende i en rullestol. Legen fortalte videre at sjansene var store for at hun kunne ha pådratt seg en form for hjerneskade.

– Jeg kunne ikke ha det på samvittigheten at vi tok moren min tilbake og satte henne i en enda verre situasjon. Søsteren min var helt motsatt, hun kunne ikke fatte hvorfor man kunne være så fæl og dra ut pluggen. Men hun forsto det etter hvert.

– Hvilke tanker sitter du igjen med i dag når det gjelder moren din?

Det blir stille et lite øyeblikk, før han svarer med klar stemme.

– Selv om det har vært mye rabalder, så sitter jeg igjen med et positivt minne av henne. Jeg har sagt at jeg aldri ville vært foruten den oppveksten, mens søsteren min kanskje ville vært det. Men hun har jo ikke bodd sammen med mamma på den måten som jeg har gjort.

Les også:  – Jeg har aldri vært redd for å dø

Den indre sirkelen

Fra tretti kvadrat i Møllergata til dagens luftige lokaler med utsikt – Adrian Søbyskogen har unektelig gjort suksess i et konkurransefylt marked. Men den sympatiske lederen i den blå dressjakka er klar på at uten den oppveksten han har hatt, hadde han ikke sittet der han gjør nå.

– Det er en så stor og viktig del av livet, du kunne ikke bare byttet det ut med en A4-oppvekst og så hadde vi fått til det vi har fått til nå. Det er som Steve Jobs en gang sa: «Du kan bare se sammenhengen dersom du kikker deg tilbake».

(Saken fortsetter under bildet)

– Jeg hadde aldri klart å tenke klart og riktig, eller vært så strukturert som jeg er nå, hvis jeg ikke hadde hatt ulike folk rundt meg som jeg kan forholde meg til, forteller Søbyskogen. Foto: Roger Grosvold/ABC Nyheter

– Hva håper du andre kan ta med seg av din historie og det du har vært gjennom?

– Uavhengig av om du har det kjipt eller om du har det bra, er det viktig at du bygger opp den indre sirkelen. Noen er heldige som har en trygg, indre sirkel med kanskje helt opp til syv personer som guider deg og som du kan sparre med. Det er nok det jeg har lært, at jeg hadde aldri sittet her uten den indre sirkelen. Ja, jeg er kjempeflink til det jeg jobber med, men jeg hadde aldri klart å tenke klart og riktig, eller vært så strukturert som jeg er nå, hvis jeg ikke hadde hatt ulike folk rundt meg som jeg kan forholde meg til.

– Så må du sørge for å gi, ikke bare ta. Og det er ekstremt viktig at du aldri tar sirkelen for gitt, den kan lett kuttes hvis du selv ikke følger opp. Da er det til slutt ingen som gidder å følge opp deg.

Les også:   – Minst like interessant å bli gründer som å ta direktørjobb

Gråt for åpent kamera

CompEdge Consulting jobber med å skape engasjerende historier gjennom tekst, lyd, bilder og artikler. Men det de egentlig prøver på, er å bane vei for en helt ny måte å drive salg og markedsføring gjennom en stadig mer populær business-serie på LinkedIn og YouTube. Søbyskogen smiler ekstra godt når han snakker om reaksjonene de får fra det han omtaler som «fansen».

– De som kjenner til oss ønsker å gi oss en klem, folk har kommet helt fra Trondheim for å si «hei». Det klarer du ikke å skape hvis du skal drive med det samme, gamle marketing-budskapet.

Selskapets tilnærmelse er å være personlig: Via ukentlige videoer deles personlige oppturer, nedturer, gleder og sorger med seerne.

– Det er en ny måte å drive salg og markedsføring på. Vi har for eksempel vist alt fra at vi vinner kontrakter, har flotte kundemøter og rekrutterer nye ansatte til at jeg er urolig for om ting kommer til å gå bra. Vi har blitt veldig personlig - jeg har til og med sittet og grått foran kamera. Men vi er ikke blitt helt som et reality-program.

Har du grenser for hvor personlig du er når dere filmer?

– Vi har en slags avtale med følgerne våre om at det innholdet du først ble interessert i, er noe vi skal sørge for at du får over tid. Det er gleder jeg har lyst til å dele som ikke kan deles fordi det vil rote til avtalen, samtidig som det vil være nedturer som bør forbli privat. Hvis jeg skulle delt alt jeg driver og tenker på, så kan det fort bli dystert.

Les også:   «Tilgi oss, lille venn»

(Saken fortsetter under)

Adrian Søbyskogen har skapt et selskap som omsetter for over 10 millioner og har totalt 12 ansatte. Selv beskriver de seg som Norges råeste markedsbyrå. Foto: Roger Grosvold/ABC Nyheter

En inkubator

Skrur vi klokka fem år frem i tid, ser Søbyskogen for seg at selskapet hans har utvidet seg i areal til også omfatte etasjen over dem. Allerede har han planlagt å installere en innvendig vindeltrapp. Den samlede arbeidsskokken ser han for seg blir utvidet fra 12 til opptil 30 personer innen fem år er gått.

– Men det som kanskje er det mest spennende, er at vi vil ha fått definert og skapt en ny markedsføringsteori som er i utvikling nå. Om fem år skal det være pensum i skolebøkene. I løpet av den perioden skal vi også klare å huse andre mennesker som har eller har hatt en litt trøblete tid.

– Når det er midler og tid til det, har jeg troen på at vi om ett år eller to kan bli en inkubator og læringsplass. På den måten kan vi få muligheten til å gi noe tilbake.

Helse og livsstil
Populært