Debbie Harry er aktuell med ny bok.
Debbie Harry er aktuell med ny bok.

Debbie Harry

Snakker ut om narkotikamisbruk, voldtekt og ran

Debbie Harry er aktuell med ny bok. Foto: Jack Plunkett / AP

Hun har blitt forfulgt, utsatt for sexisme og dopmisbruk, og huset hennes ble konfiskert av skatteinnkreveren. I en alder av 74 år er kreativiteten til frontfiguren i Blondie like ustoppelig som før, og hun er lykkeligere enn noensinne.

Debbie Harry oppnådde ikke berømmelse før hun var 31 år, noe som er relativt gammelt etter popstjerne-standarden. Dette er mye av forklaringen på hvordan hun rakk hun rakk å oppleve så mye, før hun ble superstjerne som frontfiguren i bandet Blondie. Blant annet lå hun i koma etter å ha pådratt seg lungebetennelse som barn, hun jobbet for BBC i New York da hun var ung, hang ut med Andy Warhol og andre kjendistryner, unnslapp et voldelig forhold, var sjåfør for bandet New York Dolls, startet sitt eget jenteband, dannet Blondie, og er sikker på at bare heldige omstendigheter gjorde at hun unnslapp seriemorderen Ted Bundy – bare for å nevne noe.

«Det er garantert ikke alt jeg har opplevd som har stått på trykk før», skriver Harry i sin nye selvbiografi, «Face It».

«Herregud, så dum du var»

Jeg møtte henne i en suite på hotellet Savoy i London. Hun tropper opp alene, iført solbriller. Debbie Harry er bitteliten, til tross for platåskoene hun går i, og blek, med det lett gjenkjennelige platinablonde håret strøket bakover. Hun ser like sart ut som en visnet løvetann, men når hun tar av seg solbrillene er blikket kvikt og besluttet. Hun fremstår varm og imøtekommende, og forsøker å stille meg like mange spørsmål som jeg stiller henne – jeg vet ikke helt om det bare er nysgjerrigheten hennes, eller en avledningsmanøver. Kanskje begge deler.

Hun husker at hun bodde på Savoy en gang med Chris Stein, som også spilte i Blondie og på den tiden var kjæresten hennes, mens prins Charles og Diana deltok på en fest på hotellet. Lattermildt forteller hun at sikkerhetsvaktene kom for å spørre dem ut, på grunn av Steins samling av seremonielle våpen.

Debbie Harry kysser Chris Stein før Blondie ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Foto: Jeff Christensen / AP
Debbie Harry kysser Chris Stein før Blondie ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. Foto: Jeff Christensen / AP

Debbie Harry ser ut til å sitte på historier om alt mulig, noe som gjør «Face It» tidvis særdeles morsom lesning. Men var det noen ganger vanskelig å se tilbake på livet sitt?

Harry er 74 år gammel, og har opplevd en del traumatiske hendelser. Enkelte ting var vanskelig å minnes, innrømmer hun, før hun tar en liten pause.

– Jeg har en tendens til å gå videre, finne nye ting å interessere meg for og bruke tiden å. Det var vel noen tilfeller hvor jeg tenkte «Herregud, så dum du var». Man ser tilbake, og tenker på alle feilene man gjorde, lurer på hvorfor man ikke gjorde det og det. Men alt i alt har jeg vel vært veldig heldig, konkluderer hun med et smil.

Hennes største feil, ifølge henne selv, gjorde hun med penger.

– Jeg skulle vært mer oppmerksom på forretningssiden av det hele. I stedet var jeg bare opptatt av å lage musikk og opptre.

Harry og Stein, som var i et forhold i 13 år, mistet alt på begynnelsen av åttitallet. Debutalbumet, det selvtitulerte «Blondie», ble gitt ut i 1976. I årene som fulgte turnerte de uten stopp, over hele verden. De toppet de engelske hitlistene seks ganger, med låter som «Heart of Glass» og «Call Me», og solgte 40 millioner skiver. Da skattemyndighetene i USA slo i bordet med et massivt krav for ubetalt skatt, mistet de boligen i New York, og til og med noen av klærne sine, skriver Harry i boken. For å gjøre ting verre, var Stein innlagt på sykehus grunnet en autoimmun sykdom, og de visste ikke hvordan de skulle greie å betale sykehusregningene. Dette ble slutten for bandet Blondie.

– Heroin kaster bort tiden din

På denne tiden brukte begge heroin, og Harry brakte stoffet til Stein mens han lå på sykehus. I boken skriver hun at legene og sykepleierne sannsynligvis visste at Stein var høy som et hus det meste av tiden.

– Jeg tror de så mellom fingrene på det, siden det betydde at han var forholdsvis smertefri og i mindre pine mentalt sett.

(Saken fortsetter under)

Blondie ble gjenforent i 1999 med plata «No exit». Foto: AP
Blondie ble gjenforent i 1999 med plata «No exit». Foto: AP

Harry forsøkte heroin for første gang sammen med en tidligere kjæreste, men etter tidligere intervjuer å dømme var det aldri noe stort problem for henne. Hvordan vil hun selv beskrive forholdet til heroin på den tiden?

– Jeg angrer egentlig ikke på at jeg brukte heroin, men jeg angrer på all tiden som gikk med på det. Heroin kaster bort tiden din. Men, jeg tror det var et nødvendig onde på den tiden. Det var til en viss grad selvmedisinering, i en tøff og deprimerende periode av livet. Og det gjorde nytten sin en stund, men vi fortsatte å bruke det etter at nytteeffekten var borte.

Hun sluttet med heroin «slik alle gjør det», sier hun, ved hjelp av behandling og terapi. Men det var ikke lett. Så trekker hun frem dagens opioid-bølge i USA, som hun mener er ennå mer alvorlig.

– Tanten min ble hektet på smertestillende piller. Hun var litt eldre enn jeg er nå, da hun fikk dette problemet. Og det var veldig vanskelig for henne å slutte.

Harry ble adoptert da hun bare var en baby, og vokste opp i en småby i New Jersey. I boken skriver hun rørende om hvordan frykten for å bli forlatt har preget henne hele livet.

– Et eller annet sted i underbevisstheten min gikk det en scene på rotasjon, der en forelder forlot meg et sted, og aldri kom tilbake.

Likevel var det ikke tungt å gjenoppleve slike ting i boken, sier hun.

– Nei, ikke på dette punktet i livet mitt, jeg er godt voksen nå. Men jeg tror vi alle har vår andel med mentalt rot som ligger og gnisser, og kan være vanskelig å bli kvitt. Kanskje boken er den siste delen av renselsesprosessen min. Jeg tror i hvert fall det å skrive boken har løst opp en del problemer og ting som har hengt igjen fra tidligere, og jeg er glad for at jeg gjorde det.

Debbie Harry under en konsert i Montreux Jazz Festival. Mer enn 5000 tilskuere hadde møtt opp. Foto: Arcieri / Reuters
Debbie Harry under en konsert i Montreux Jazz Festival. Mer enn 5000 tilskuere hadde møtt opp. Foto: Arcieri / Reuters

Snakker ut om voldtekten

Hun tilbrakte noen år i New York etter at hun var ferdig på college, og brukte tiden sin på mislykkede auditions og forskjellige band. Siden ting ikke fungerte, flyttet hun tilbake til New Jersey og gikk inn i et forhold med en mann som var eiesyk og kontrollerende. En natt brøt han seg inn i leiligheten hennes, overbevist om at det var en annen mann der. Han satt en pistol mot hodet hennes, og truet med å voldta henne. Harry sier opplevelsen var «helt sinnssyk», men at den ikke hadde noen varig effekt på henne.

– Jeg var bare glad for å komme meg unna han, og fortsette med livet mitt. Heldigvis var det da jeg møtte Chris, noe som er en av de beste tingene som har skjedd i livet mitt, om ikke den aller beste. Vi har hatt et fantastisk vennskap i mange, mange år, og stor kreativ suksess. Stort mer kan man vel ikke be om.

Hun er like avvisende når det gjelder skadevirkninger fra en annen horribel hendelse: Tidlig på 70-tallet var hun og Stein på vei hjem etter en konsert, da en mann bevæpnet med kniv truet seg inn i leiligheten deres. Ransmannen, som var på jakt etter dyrt utstyr og dop, bandt fast Stein og Harry. Etter å ha samlet det han skulle stjele, voldtok han Harry på sengen hennes. I boken skriver hun at hun ikke var spesielt redd, og at det «egentlig gjorde mer vondt at gitarene ble stjålet, enn at jeg ble voldtatt.» Kan dette virkelig være sant?

– Ja. Altså, jeg var sint og følte meg som et offer. Jeg ble ikke slått eller skadet fysisk sett, all skade var mentalt og emosjonelt. Å bli voldtatt – eller knullet – av en fremmed med kniv, mot min vilje, det… Det var ikke et lykkelig øyeblikk i livet mitt, men det var heller ikke noe som ga alvorlige skadevirkninger resten av livet mitt. Det har det derimot for kvinner som blir slått. Jeg føler veldig med kvinner som utsettes for slikt.

Blondie - Heart Of Glass (saken fortsetter under):

– Jeg ville ikke at det skulle prege meg

Hun har full forståelse for at dette kan være vanskelig å tro, og at det høres rart ut at hun sier det, men fastholder på poenget:

– Jeg ble virkelig ikke fysisk mishandlet. Etterpå var Chris og jeg der sammen, og jeg var… Du vet… Men jeg gikk videre i livet. Og som sagt, jeg ble ikke slått eller mishandlet fysisk. Fordi det, i kombinasjon med det seksuelle overgrepet, er virkelig grusomt. Det er da du virkelig føler deg hjelpeløs.

Men hun var bundet fast og truet med kniv – følte hun seg ikke maktesløs i den situasjonen?

– Vel. Det er ikke det samme. Ikke for meg, i hvert fall.

Harry oppsøkte ikke profesjonell hjelp i form av terapi eller lignende etter hendelsen. Hun sier Stein var veldig støttende, og at de «kom seg videre i livet».

For mange, inkludert undertegnede, er det vanskelig å forstå denne reaksjonen. Og nettopp derfor sier Harry at hun vurderte å utelate hendelsen fra boken. Til slutt bestemte hun seg for at den måtte være med, fordi den er en del av hennes historie. Det føles ikke riktig av meg å presse henne på dette temaet, og på spørsmål om det som skjedde ikke påvirket henne i lang tid etterpå, sier Harry at det er vanskelig å forklare.

– Jeg ville ikke at det skulle prege meg. Så jeg sa til meg selv «jeg er ikke skadd, jeg er i live, jeg driver med det jeg har lyst til å drive med, og har en fantastisk kjæreste – og mer var det ikke.

– Jeg måtte tenke igjennom hva som var viktig for meg, og det å være et offer var absolutt ikke noe jeg ønsket.

Når jeg spør om det å bagatellisere hendelsen fungerte som en beskyttelse fra den, smiler hun.

– Ja. Absolutt.

Debbie Harry sammen med Chris Stein, gitarist i Blondie, i det de forlater en bar i New York i 1981. Foto: Steve Sands / AP
Debbie Harry sammen med Chris Stein, gitarist i Blondie, i det de forlater en bar i New York i 1981. Foto: Steve Sands / AP

«Det sies at sex selger, og jeg er ikke dum»

Få kvinner har blitt like objektvisert som Debbie Harry. Ansiktet hennes, med de ekstreme kinnbena og den hjerteformede munnen, har blitt udødeliggjort på Blondies albumcover og i Andy Warhols berømte portrett. Men har hun alltid vært bevisst på hvordan menn reagerer på utseendet hennes?

– Jeg tror vi alle har våre ting når det gjelder selvtillit, og jeg er ikke noe unntak. Samtidig tenker jeg at siden dette er jobben min - å opptre, tiltrekke meg oppmerksomhet, spille på seksualitet – er det noe som kommer automatisk i denne bransjen.

Følte hun seg noen gang objektivisert?

– Det var en periode tidlig i karrieren hvor jeg jobbet hardt, med synging, skriving og opptredenene mine, men hvor alt dette ble oversett av kritikerne. Og det var, vel…

Hun fullfører ikke setningen. Hun var rasende den gang plateselskapet ga ut en plakat med et bilde av henne iført en gjennomsiktig bluse. I boken skriver hun: «Det sies at sex selger, og jeg er ikke dum. Jeg er klar over det. Men det skal være på mine premisser, ikke premissene til en eller annen plateselskapssjef.»

Følte hun at utseendet gjorde at hun ikke ble tatt alvorlig? Og i så fall, gjorde ikke det henne rasende?

– Jo, det kunne føles sånn. Men på en måte var det bra, siden jeg kunne snike meg innpå dem uten at de merket det. Men jeg tror tidene har forandret seg på det området. Kvinner tjener gode penger i dag, og vi skaper fantastiske ting, og for meg virker det som om vi nå er i stand til å støtte hverandre, uansett hvilket kjønn vi er.

Jeg mistenker av avsløringene som fulgte etter fremveksten av #MeToo-bevegelsen ikke kom som noen overraskelse på Debbie Harry, siden boken hennes er full av hendelser hvor hun blir misbrukt, forfulgt og generelt sett dårlig behandlet av menn. Men hun sier det likevel var lite trakassering i karrieren hennes.

– Jeg jobbet i et team, og var også i et forhold. Som soloartist ville jeg nok ikke følte meg komfortabel, og jeg tror helt sikkert at jentene som forsøkte seg som det, har mye mer å fortelle enn meg. Jeg gikk aldri i noe møte for å forsøke å få en platekontrakt på egenhånd, så det var litt annerledes. Det viktigste som har kommet ut av #MeToo-bevegelsen er at den har fått menn til å stoppe opp og tenke over oppførselen sin.

Debbie Harry sammen med bandmedlemmene i Blondie i 1999. De spilte under American Music Awards. Foto: Mark J. Terrill / AP
Debbie Harry sammen med bandmedlemmene i Blondie i 1999. De spilte under American Music Awards. Foto: Mark J. Terrill / AP

Lykkelig selv om det «suger å bli eldre»

Hun er glad for å se hvor langt kvinner har kommet i platebransjen, med mer tilstedeværelse og makt enn før.

– Forandringen er radikal. Jeg beundrer unge kvinner som er så talentfulle. Det er fantastisk å se, og en inspirasjon selv for meg som på en måte er over middagshøyden. Nå forsøker jeg å klatre opp på den andre siden, sier hun og ler, mens hun later som hun kravler opp en bakke.

På spørsmål om hvordan det føles å bli eldre, svarer hun enkelt og greit at «det suger». Men senere, da jeg spør om når i livet hun var lykkeligst, er svaret «jeg er ganske så lykkelig nå».

En tid, rett etter 11. september, som hun så utspille seg fra vinduet i leiligheten sin i New York, lengtet hun tilbake til syttitallet.

– Når man minnes tilbake får alt et litt rosenrødt skjær, men det var en fin tid. Det var en god tid å være ung på. Alt var på en måte litt romantisk.

Hun har overlevd mange av sine venner og New York-skikkelsene som går igjen i boken hennes, slik som David Bowie, Warhol og Joey Ramone. Selv har hun stått ansikt til ansikt med sin egen dødelighet flere ganger. Blant annet da hun haiket klokken to om natten i New York, med en mann hun tror var seriemorderen Ted Bundy (andre hevder at Bundy ikke var i New York på den tiden, men selv er hun overbevist om at det var han).

Blondie i 1977. Foto: Private Stock Records [Public domain]
Blondie i 1977. Foto: Private Stock Records [Public domain]

– Jeg vet at jeg er veldig heldig, og dess lenger jeg lever, dess sikrere blir jeg på det. Den følelsen har gjort at jeg har begynt å interesse meg for ting som ikke har med meg selv å gjøre.

Bekymret for miljøet

Debbie Harry er blant annet «veldig bekymret» for miljøet, og kan ikke fordra Trump. Hun omtaler Trump-administrasjonen og dens «mangel på anstendighet» som «frastøtende».

Kun nylig begynte hun å innse at hun kunne likt å ha barn (hun er gudmor til Steins to døtre).

– Jeg tenkte at det kanskje ikke hadde vært så ille å ha barn. Men jeg vet ikke om jeg kunne ha gjort det samtidig som jeg jobbet så mye som jeg gjorde. Av natur blir jeg veldig oppslukt av ting, så jeg hadde nok ikke greid å levere fra meg barnet eller barna til noen andre.

Hun jobber, skriver og turnerer fortsatt, og innrømmer at hun gjerne ville spilt en «skikkelig seriøs rolle i en film eller TV-serie», men sier det er ren ønsketenkning. Derimot kan det godt komme et nytt soloalbum med tiden, eller en ny bok.

Debbie Harry fisker fram to små notatbøker fra vesken sin. Det er her hun skriver ned ideer til sanger, ord og uttrykk.

– Det dukker opp nye ideer hele tiden. Jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer til å fortsette å jobbe, men jeg liker det. Det er det som er livet mitt, og folk er fortsatt interessert i det jeg skaper. Jeg er veldig heldig, og jeg blir mer og mer klar over at jeg er det.

Sier hun. Igjen.