25 år siden folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap:Er det slutt nå, på demokratiets eksistensberettigelse?

Av alle steder var jeg utsendt reporter i det karibiske øyriket Bahamas idet nordmenn flest var opptatt av folkeavstemningen om EU-medlemskap 28. november 1994.

På et strandhotell utenfor Nassau befant det seg en flokk amerikanske ungjenter som innsmurt i glinsende krem ble fotografert på stranda for å bli neste års kalenderpiker. Dessuten en flokk alvorligere kvinner og menn.

Sistnevnte var forhandlere på FNs aller første møte i Konvensjonen om biologisk mangfold, avtalen som skulle berge naturen i verden.

Den norske delegasjonen, som jeg fulgte tett, var oppstemt.

25. juni samme år hadde Norge som følge av Høyres, Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets ønske undertegnet en medlemskapsavtale med EU. Bare en folkeavstemning gjensto før Stortinget kunne ratifisere den.

Takket være medlemskapsavtalen fikk de norske delegatene til sin tilfredshet spise kirsebær med de store. De fikk være med i EUs delegasjon.

Les også: Anne Enger om angrepet fra Gro: – Følte meg maktesløs

Fra depresjon til ledelse

Hjemme i Norge gikk opptellingen i folkeavstemningen for fullt den dramatiske natta for 25 år siden. Det var dødt løp. Først kl. 00.13 natt til 29. november var resultatet klart. Det gikk som i 1972, flertallet ville ikke at Norge skulle bli EU-medlem.

Vi i Bahamas hang seks timer etter.

Tidlig på kvelden den 28. møtte jeg norske forhandlere som plutselig var grå i ansiktet av skuffelse. Bomben fra Oslo hadde slått ned. Vi var ute av EU. Og nordmennene opplevde forsmedelsen å umiddelbart bli kastet på dør fra EUs delegasjon.

Frustrasjonen over ikke lenger å være del av en stormakt var til å ta og føle på.

Så opprant en ny dag.

Norges forhandlingsleder, den fremragende forskeren og direktøren ved det som het Direktoratet for naturforvaltning, Peter Johan Schei, ble valgt av FNs medlemsstater til forhandlingsleder for hele konferansen.

De oppdaget at Norge som selvstendig land var en liten og den gang uskyldig småstat som var egnet til å bygge bru mellom i-land og u-land.

Les også om erfaringene 16 år senere: Mer norsk innflytelse i EU?

Dilemma nr. 1

Historien viser ett av dilemmaene i avveiningen om EU-medlemskap eller ikke.

Som medlem i EU er man del av en stor økonomisk makt med høyere demokratiske ambisjoner enn verdens snart sterkeste makt, Kina, samt Russland.

Og sannelig kan EU i gitte tilfeller stå opp mot USA og multinasjonale selskaper også.

Som medlem kunne Norge hatt én av 28 stemmer i utformingen av EUs politikk. Men samtidig måttet avfinne seg med det EU så konkluderer med.

Utenfor har Norge, i motsetning til våre naboland, en selvstendig stemme i FN, Verdens handelsorganisasjon WTO og andre internasjonale organer.

Og ikke minst innflytelse over egen pengepolitikk, finanspolitikk, landbrukspolitikk, fiskeripolitikk og utenrikspolitikk.

Det med pengepolitikk har Trygve Slagsvold Vedum visst å utnytte til fulle i sin polemikk mot landets statsminister, som ønsker å erstatte krona med euro.

Dilemma nr. 2

Norge har riktignok underkastet seg styring fra Brussel på det som etter hvert må være overraskende inngripende også for tilhengerne, EØS-avtalen som trådte i kraft 1. januar 1994.

I begynnelsen trodde alle at EØS kun ville forhindre diskriminering ut fra nasjonalitet. Utviklingen av overnasjonalitet i EU har imidlertid smittet over og gir dyptgripende forandringer i det norske samfunnet langt utover ikke-diskriminering.

Nå kan ikke landet lenger kvotere professorstillinger for kvinner som man vil eller stå fritt i gass-, olje- og kraftpolitikken sin.

Ledet an av politikere som nesten alle er tilhengere av norsk EU-medlemskap, blir integrasjonen i EU dypere for hver dag som går.

Her er dilemma nr. 2: Når vi likevel blir påført lover fra EU, hvorfor ikke sitte rundt bordet og delta i vedtakene om dem, som EU-tilhengerne formulerer det.

Nei-bevegelsen minner om alle politikkområdene der vi fortsatt har selvstendighet, og folkets nei. Men blir utsatt for en knipetangmanøver fra EU-tilhengerne som gladelig knytter stadig mer norsk politikk til EUs.

Klimapolitikeres behov for EU

Den politiske forvaltningen av folkets nei kverner og kverner, hovedsakelig i én retning.

Et megetsigende eksempel på hvordan norske politikere manøvrerer i forhold til EU og dermed påvirker norsk EU-debatt, er klimapolitikere og EU-tilhengere som Ola Elvestuen.

Det norske stortingsflertallet, som med unntak av inneværende periode har hatt flertall av EU-tilhengere, har opp gjennom årene vedtatt klimamål etter klimamål som de har sørget for ikke å oppfylle.

Så sier de samme politikerne at vi må enten inn i EU eller binde oss til EU slik at de kan straffe Norge dersom de samme politikerne ikke oppfyller sine egne klimaløfter.

Først da blir ansvarlige norske politikere tvunget til å oppfylle det de vedtar.

Mens Norge på egenhånd kan vedta strengere miljø- og klimakrav enn EU (der EØS-avtalen ikke forhindrer det), opplever vi at norske politikere som kunne gjort det, heller framholder at på det og det punktet har EU gått i front og innført bedre regler enn Norge. Det Norge de selv bestyrer.

Les om Elvestuen: – Denne avtalen med EU er avgjørende for norsk klimapolitikk

Dilemma nr. 3 - demokratiet

Hva så med demokrati og EU-medlemskap?

Betydningen av Norges rolle som selvstendig stemme i FN, slik som på Bahamas, blir nå utfordret.

Budskapet er at i en verden dominert av globale, kommersielle aktører sluppet fri av liberalistiske politikere verden over, nytter det ikke lenger med mellomstatlige avtaler.

Man må ha overnasjonalitet.

Arena senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo påviste i et større forskningsprosjekt, Recon, at EU ikke fungerer demokratisk.

I den senere tid argumenterer senterets leder, professor Erik Oddvar Eriksen, for at demokratiet i enkeltstående nasjonalstater står enda svakere stilt overfor de globale kreftene.

Man må være med i større enheter, som EU.

Også jussprofessor Hans Petter Graver hevder at vårt demokrati har spilt klima-falitt - så vi må finne på noe annet.

25 år etter folkets nei er spørsmålet dermed:

Er det over nå? Det nasjonale demokratiet vi kjenner i Norge og Europa.

Les også: – EØS er organisert hykleri