Meny

Erfaringer fra Nagoya:

Mer norsk innflytelse i EU?

Norge gjorde seg meget sterkt gjeldende som en konstruktiv brobygger mellom utviklingsland og utviklede land under FN-møtet i Nagoya. Særlig gjaldt det forhandlinger der EU på viktige spørsmål var ett av problemene, skriver Thomas Vermes. Illustrasjon: Sverre Bjørstad Graff.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

La oss bruke FN-møtet om biologisk mangfold som laboratorium for å teste: Er Norges røst i verden sterkest i eller utenfor EU?
FN-konvensjon om naturens mangfold

Samtidig med at FNs klimakonvensjon ble vedtatt på FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992, ble også FN-konvensjonen om vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet vedtatt.

Det tiende toppmøtet for denne konvensjonen, COP10, ble avholdt i Nagoya, Japan, de to siste ukene av oktober.

Sorter, arter og økoysystemer utryddes i stor fart på kloden. Det kan ha like stor betydning som klimakrisen sies å ha. De to utfordringene innvirker også på hverandre. Men alarmen har runget mye høyere om klimaet enn om naturens mangfold.

2010 er erklært som året for biologisk mangfold av FN.

Også under FN-konvensjonen om biologisk mangfold pågår det årelange forhandlingsprosesser om bindende avtaler.

Både EU og Norge hadde som mål å stoppe ødeleggelsen av mangfoldet innen 2010. Både Norge og EU har oppsummert at det ikke har lyktes.

Les om FN-konvensjonen om biologisk mangfold på Miljøverndepartementets hjemmeside.

Her er hjemmesiden til FN-konvensjonen om biologisk mangfold.

NAGOYA (ABC Nyheter): 

- Gratulerer!

En utenlandsk delegat smiler og avbryter Emine Isciel, en av de norske forhandlerne under FN-møtet i Nagoya, mens jeg snakker med henne.

- Har du bursdag?

- Nei, jeg fikk gjennom en vanskelig sak da jeg ledet diskusjonen i arbeidsgruppa, svarer Isciel.

Vi er i den hektiske konferansehallen der utallige dragkamper ble utkjempet på FN-toppmøtet de to ukene vi har bak oss.

Miljøverndepartementets ekspert var ikke alene nordmann som hadde ledende roller i forhandlingene.

Nordmenn ledet arbeidsgrupper, og i de uendelige, traurige møtene der det ble halt og dratt i kommaer og paragrafer, lød ordstyrerens røst ofte:

- Vær så god Brasil. - Vær så god Norge. - Vær så god EU.

I FN er Norge en aktiv spiller.

Helt til topps på dette miljøtoppmøtet:

På ministernivå var det nettopp Norge ved Erik Solheim som var ønsket til å lede diskusjonene i en minigruppe som i tillegg besto av EU, Brasil og Namibia. De tre var regnet som ytterpunktene i konflikten om genressurser.

Norge rolle var å tilrettelegge for kompromisser. Vår europeiske unionsnabo var et problem i forhold til enighet med utviklingslandene i det vanskeligste og mest avgjørende punktet å løse i disse forhandlingene:

En avtale om tilgang til genressurser og rettferdig deling av utbyttet mellom de som har genene, og de som får bruke dem, ABS-protokollen.

FN-konferansen om biologisk mangfold var en ny påminnelse i diskusjonen om Norges røst og innflytelse i verden.

- Vil vi ha noe å si, må vi være med i blokken som har tyngde nok til å bli hørt i verden, nemlig EU, hører vi i debatten om Norges forhold til EU.

Ja, EUs røst veier tungt, ikke minst som ett av ytterpunktene i stridighetene som pågikk i Nagoya.

Så hvilken mer-innflytelse sammenliknet med det Norge faktisk hadde og har nå, kunne landet fått som del i den tunge EU-blokken?

Det som skjer i slike internasjonale fora, er at EU samordner sine standpunkter forut og om nødvendig underveis i forhandlingene. Som medlemsland kan man derfor før og under slike forhandlinger være med på å påvirke EUs posisjoner.

Lite land, stor oppmerksomhet: Erik Solheim i ett av mange intervjuer i Nagoya. Foto: Thomas VermesLite land, stor oppmerksomhet: Erik Solheim i ett av mange intervjuer i Nagoya. Foto: Thomas Vermes

Og i verden veier EU selvsagt tyngre enn Norge – selv om det ikke umiddelbart virket sånn på Nagoya-konfransen.

Men for EU-landene går påvirkningen begge veier.

EU-flertallet har ikke bare innflytelse over alle medlemslandenes posisjoner i en slik FN-forhandling.

EUs demokratiske sentralisme binder også medlemslandene. De skal rett og slett ikke fremme andre meninger utad enn det EU internt har kommet fram til.

Under konferansen var ikke våre nabolands navn så ofte å høre fra ordstyrerbordet. Det var derimot EU. EU har forhandlingsretten på vegne av medlemslandene.

Det interne EU-spillet er ikke bare-bare, fikk jeg vite da jeg underveis i Nagoya snakket med forhandlere.

Ikke nok med at 27 land skal ha felles posisjoner idet forhandlingene starter.

De skal ha felles posisjoner hver morgen idet forhandlingene skrider fram setning for setning, avsnitt for avsnitt.

Her kjemper finjussen mot de kraftige miljøvedtakene politikerne hevder må til. Og da teller hvert komma, hver detalj. Da holder det strengt tatt ikke å ha EU-oppgjør på kammerset én gang om dagen.

Problemet er at FNs over 190 medlemsland ikke tar pauser for at EU skal få tid til å ha interne fraksjonsmøter. Dermed må EUs forhandlingsledelse bare ta sine avgjørelser underveis på egenhånd. Og de forhåndsavtalte posisjonene kan virke statiske på de øvrige deltakerne.

- EU møter av og til med noen underlige posisjoner, som de ikke helt kan forsvare, men så kan gå bort fra senere på dagen. Det tar jeg som tegn på at de har kommet fram til et kompromiss på morgenmøtet sitt, forteller en av forhandlerne.

Ett slikt eksempel kom faktisk den norske fiskeridelegaten Ove Hokstad med i ABC Nyheter i Nagoya: Han fortalte at EU overraskende gikk inn for forbud mot krillfiske i Antarktis.

Norge måtte så påpeke at det er i strid med det EU selv går inn for i forvaltningsorganet som har med det fiskeriet å gjøre. Der er EU for fiske under strenge kvotebestemmelser. I Nagoya forsvant EUs forbudsstandpunktet litt senere på dagen.

- Jeg syns synd på EU-forhandlingslederen, sier en hardt arbeidende delegat for ett av de mange temaområdene som ble behandlet på toppmøtet.

- Han får ikke mye søvn. Vi andre har 16-timersdager. Men han må jo på toppen av det avholde interne EU-møter for å avklare EUs løpende posisjoner, forklarer vedkommende.

Ikke nok med at EU-landene må droppe egne primærstandpunkter og komme fram til minste felles multiplum.

En delegat fra et av våre naboland forteller at det også er maktkamp om hvem som skal sitte i førersetet for EU i de ulike delene av forhandlingene som pågikk.

EU-kommisjonen har forhandlingsmandatet på de områdene hvor EU har overnasjonalitet, selv om kommisjonen i viktige prinsippspørsmål må forhøre seg med ministrene underveis.

Mens EU-presidentskapet, for tida Belgia, har ordet på områdene der medlemslandene har et direkte ord med i laget.

Altså har EU to stemmer på ett og samme FN-forhandlingsmøte. Og vår venninne i nabolaget forteller at medlemslandene underveis på en FN-konferanse også må forholde seg til interne dragkamper om hvem som skal styre EU på hvilke punkter på ett og samme møte.

Regnestykket ser altså slik ut: Norge gjorde seg meget sterkt gjeldende som en konstruktiv brobygger mellom utviklingsland og utviklede land, på forhandlinger der EU på viktige spørsmål var ett av problemene.

Hvis Norges innflytelse skulle vært mer verdifull enn dagens rolle som selvstendig aktør i FN, måtte Norge som EUs 28. medlemsland ha klart å flytte EU til holdninger dagens 27 medlemsland ikke har.

Og det så betydelig at det oppveier at Norges røst forstummer i FN.

Slik er regnestykket. Svaret avhenger selvfølgelig av politiske preferanser.

Men et historisk minne jeg har fra et av de tidlige partsmøtene i FN-konvensjonen om biologisk mangfold i 1994, forteller sitt.

Møtet fant sted på Bahamas. Jeg ankom som reporter idet resultatet av folkeavstemningen om EU der hjemme, ble kjent.

En gjeng norske delegater jeg møtte i heisen, hang med geipen da de fikk vite at det ble nei-flertall. De ble helt satt ut. For som søkerland hadde Norge vært inne i varmen – som del av EU-delegasjonen.

Idet søkerstatusen over natta forsvant, ble Norge selvfølgelig kastet ut av det gode selskap.

Da skjedde det: I selve forhandlingene ble Norge nå oppfattet som et fristilt, utviklet land uten truende agendaer, men med holdninger nær jordas fattige flertall. Dermed fikk Norge en sentral rolle også der.

En av høvdingene i Norge for kampen for naturens mangfold, Peter Johan Schei, nå direktør for Fridtjof Nansens Institutt, ble fluksens valgt inn i ett av de mest betydningsfulle vervene i Konvensjonen.

Matematikk-kunnskapene i norsk skole skal være dårlige. Klarer de politiske regnemestrene som skal regne på norsk utenforskap eller innenforskap, å finne rett svar?

Les fra forhandlingene i Nagoya:

- En seier for FN-systemet.

Avviser anklager om fisk.

Avtale kom på plass.

Frikjenner reindrifta fra Japan.

Frikjenner den ansvarlige - raser mot natur-direktør.

Først ute med natur-lov.

Oslokonferansen har ikke utløst én krone.

Frister med 1 million dollar til skogvern.

- Vi vil også ha lov til å ødelegge.

Intet nytt fra Østfronten.

Roser Norge for ABS-brems.

Populært