Roma: Kunsten å rusle
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Kunsten å gå seg vill
2 piazza-dagsruter med 10-20 minutter mellom hver piazz. Utgangspunktet er Piazza della Repubblica ved Termini (togstasjonen). Begge ruter kan tas i omvendt rekkefølge.
Rute 1 - ”Små piazzaer”: Følg Quattro Fontane rett til Spansketrappen (Trinita dei Monti), forvill deg litt i bakgatene eller gå Via delle Croce evt. rett ned Via Condotti.
Kryss Via del Corso og flaner til Pantheon. Et steinkast til og du er på Piazza Navona.
Kryss Corso Vittorio Emanuele til Campo de Fiori og avslutt turen med en vandring over Tiber ved Ponte Sisto eller Ponte Garibaldi. Beveg deg inn i Trastevere mot Santa Maria de Trastevere og se nattelivet krype frem. Om du ikke satt punktum ved Campo de Fiori.
Om du verken går deg vill eller bremser ned tar ruten ca. 1,5 time, men 6 timer anbefales.
Rute 2 ”store piazzaer”: Utgangspunkt i Piazza della Repubblica ved Termini (togstasjonen)
Trask ned til Quattro Fontane og Via Sistina til Spansketrappen, vandre videre langs Via del Babuionotil Piazza del Popolo.
Virr rundt før du følger Tiber ned til Castel Sant`Angelo og krysser den flotte broen. Så og si alle veier fører til Vatikanstaten og Petersplassen.
Avslutt med en tur langs Tiber ned til Santa Maria de Trastevere.
Turen tar ca. 2 timer med Vatikanet -Trastevere som den lengste stykket. Denne turen kan også gjøres baklengs med avslappende gitarspill som avslutning på Spansketrappen
ROMA, ITALIA (ABC Nyheter): La deg drive med i bakgatene og følge etter en duft eller vandre etter en svartkledd dame med en tom kurv til du befinner deg på markedet.
Campo de' Fiori: Midt på plassen står en mørk statue av filosofen Giordano Bruno. Foto: Bradley Weber / Flickr
Berninis skulpturer er i bevegelse og et dusin oppskremte duer flakser grått. Det spiller ingen rolle. Roma byr på seg selv som en overmoden frukt uansett årstid.
- Kanskje himmelen gråter over skjebnen til Giordano Bruno, sier en alvorlig, ung mann som arbeider på hjørnet og daglig kaster et blikk mot den mørke statuen av Bruno, mannen som ble brent på bålet for sine synspunkter den 17.februar 1600 på Campo de` Fiori.
I dette århundre beklaget Pave Johannes Paul II offentlig kirkens forfølgelse av annerledestenkende.
Les også: Derfor forbyr Italia pasta og pizza
Campo de`i Fiori
”Blomstenes mark” er et fargebad av alt Roma har å by på: grønnstripede meloner, avlange tomater, enorme auberginer og blomster, et hav av blomster i tillegg til «must have», som olivenolje og balsamico.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er spennende å bare stå og observere gestene, pruting på priser, det stakkato språket med uvant melodi.
(Saken fortsetter under)
"BLOMSTENES MARK": På Campo de' Fiori florerer det av markeder med friske, fargerike grønnsaker og blomster. Foto: Andrew Medichini /AP / NTB scanpix
Oppdagelsestrangen fører en til Via dei Giubbonari hvor man kan sette seg den med et mozzarellafat med rødmende tomater og en knalloransje epledrink, kippe av seg sandalene og studere grønnmalte vinduslemmer med en innlevelse bare turister kan oppdrive.
Rundt hjørnet, i Via della Cuccagna, finner du håndlagde hatter fra en butikk som så dagens lys i 1857, og får bekreftet at hun har de verdenskjente Borsalino-hattene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFør solen går ned mellom sprekkene i brosteinen forvandles plassen til en arena. Gatemusikanter, gjøglere og driblende barn.
Roma ikler seg kveldsrytmen, med meg som interessert tilskuer.
Les også: Spise-bot ved historiske fontener i Roma
Piazza Navona
Det er ikke vanskelig å finne en pepitarutet duk og gjøre ingenting. Vel, bortsett fra å studere roen, som nettopp falt oppi et leskende glass. Akkurat der glasset buer, speiler elvene seg; Fontana dei Quattro Fiumi (de fire elvene) er en av tre fontener på plassen, tegnet av Bernini.
Artikkelen fortsetter under annonsen
PIAZZA NAVONA: Fontana dei Quattro Fiumi er plassert midt på plassen. Foto: Colourbox.com
I glasset ser jeg de fire kontinenter, symbolisert av Ganges, Nilen, Donau og Rio de la Plata.
Det føles meningsfylt, å kontemplere over fortiden, tenke seg plassen den gang fontenen kom på plass i 1651.
På dagtid er plassen fylt av akvarellmalere som forsøker å fange øyeblikket.
Når ettermiddagen siger innover i form av lange skygger er den fylt av turister som forsøker å fange malerne i kjappe kameraer.
Før i tiden var en strevsom reise i hest og vogn til Roma et ledd i dannelsen, Grand Tour kunne vare i flere år. Man hadde gjerne med både tjenere og lærer.
På 1800-tallet fikk også unge døtre la seg oppvarte av antikken; beundre Colosseum, la seg overvelde av Romerrikets storhet og flørte med latinske gloser.
Les også: Syv historiske plasser som Europa har glemt
Piazza di Spagna
Som duftende buketter sitter turister og innfødte på rokokkotrinn fra 1723. Alle gjør det samme: absolutt ingenting.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
PIAZZA DE SPAGNA: Spansketrappen er en av severdighetene som er å oppleve ved det berømte torget i Roma. Foto: Wikimedia
Rundt Bernini Barcaccia-fontenen spruter barn vann, små menn selger vann og de mest svette drømmer om havet. På plassen står hester tjoret til kjerrer med rødmalte eiker, turistene forsøker å orientere seg i kart med uleselige, små veinavn, en far lærer sønnen å tjene en slant på å spille trommer på.
Alle veier fører til en Gucci, Dior eller Prada.
Utsikten til ”Pradagaten” Via dei Condotti er upåklagelig, men like ved står de afrikanske selgerne med kopiene, som kan bli riktig dyre om man overser EUs regelverk.
Hver vår og høst er spansketrappen og kirken på toppen, Trinità dei Monti, bakteppe for supermodeller. Kanskje dette er det nærmeste man kommer Federico Fellinis Roma og jakten på fotografiet. Et kvarters vandring i bakgatene leder til Via Veneto der fotografen Paparazzo jaktet på filmhelter, de rike og berømte og blitzet seg til den noe nedlatende tittelen paparazzi.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Slik blir Italia-turen enda bedre
Piazza di Trevi
Det myldrer rundt den mest kjente barokke fontenen i Roma, ikke minst på grunn av Anita Ekbergs opptreden i Fellini-filmen ”La Dolce Vita” fra 1960.
Den yngre garde gjenkjenner fontenen fra en komedie der Hilary Duff fjoller rundt på klassetur i Roma. Perfekt bakgrunn for det teatralske. I solskinnet får relieffene liv, stein flyter ut av bygget og forvandler turistene til non-stop fargede kulisser.
(Saken fortsetter under)
Artikkelen fortsetter under annonsen
PIAZZA DI TREVI: Trevifontenen er den mest kjente fontenen i Roma. Foto: Wikimedia
Jeg kastet ingen mynt over skulderen, tar det piano, kommer nok til å forville meg tilbake på kvelden, når fargene har roet seg.
Vandrer formålsløst opp Via dell`Archetto og befinner meg plutselig i en oase av ro. En enslig stol, en gutt, en fiolin og en piazza, midt inne i en bygning.
Roma; som en kvinne med litt for mye å by på, de fleste vil se alt på en gang og brenner seg ut på det. For andre er det tilstrekkelig å løfte litt på sløret.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: 10 turistfeller verden rundt
Piazza della Rotonda
Den steile egyptiske obelisken fra 1711 bryter et øyeblikk med det massive, overlessede Roma. Giacomo della Portas trappefontene fra 1575 gir inntrykk av en stearinlysholder med flere størknede lag.
Selv ordkunstnere synes det er vanskelig å beskrive utsikten til Pantheon. Lord Byron brukte ord som rank og opphøyd.
(Saken fortsetter under)
Piazza della Rotonda: På torget finner du også Pantheon, en av de best bevarte bygningene i Roma, også kalt Alle guders tempel. Foto: Wikimedia
Andre tar en cappuchino, trekker pusten og lar være å sette ord på det de ser.
I en guidebok kan man lese at keiser Hadrian tegnet tempelet, Konstans 2. tok med seg de forgylte taksteinene og Urban 8. smeltet ned bronsepanelet, men her kan man også bare sitte med en flyktig tanke.
Jeg skal ikke rekke noe, spiser en gelato og rusler til en ny plass, en piazza, klemt inne mellom okerfargede, avskallede fasader, kanskje med en fiolinvirtuos, kanskje under et Maria-ikon malt direkte på murveggen, som en åpen, grønn lunge med sprutende fontener, eller som en storslagen overraskelse rundt neste hjørne.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Alltid med noe som fyller en med ro.
Et sted har jeg lest at man bør stå under kuppelen i Pantheon mens det daler snøfnugg fra oven. Ingenting kan være vakrere.
Les også: Syv vakre vandreturer i Irland
Ponte Sant`Angelo
(Saken fortsetter under)
BILFRI BRO: Castel Sant Angelo er et Mausoleum, i enden av broen Ponte Sant`Angelo. Foto: Colourbox.com
Den bilfrie broen med de fire buene bygget av Hadrian år 133, fungerer som møteplass før solnedgang. Broen er som en løper av stein, omkranset av voldsomme statuer. Castel Sant`Angelo er vakkert opplyst, borgdøren står på gløtt og innenfor er det svalt.
Mausoleet har vært pavepalass og fengsel. Her satt filosofen Bruno fengslet i seks år før han ble henrettet.
Det føles som å gå inn i et parkeringshus, bratt og svingete, men er verdt en tur helt opp med utsikt til Tiber og et dusin parasoller langs Lungotevere. Storbyene satser på bystrand.
Roma følger etter med noen sandtonn og solsenger mens Tiber renner gulgrønn og langt i fra badevennlig forbi.
Artikkelen fortsetter under annonsenDa rusler jeg heller forbi Beninis englestatuer og over til utstillingene langs elven og blir værende til en utendørskonsert legger et blått skjær over Tiber, utsikten til borgen blir magisk og man kan etterhvert flyte på elvas rytme mot barene i Trastevere.
Les også: Broene du helst ikke vil krysse
Piazza St. Maria
Jeg har krysset mange gater, uten uhell, men det er ikke italienernes fortjeneste.
Romere tolker nok de røde lyssignalene som en forespørsel. Italienere ønsker å bestemme om en regel passer dem, akkurat der og da, sa min guide.
Artikkelen fortsetter under annonsenDette gjelder trafikk, skatter og oppførsel. Akkurat passe kaotisk, altså.
Tradisjonelt møtes italienerne på piazzaene på kveldstid. Nå vet jeg også hva de snakker om. De utveksler skattetips!
(Saken fortsetter under)
SANTA MARIA: På innsiden er kirken smykket med kosmetikkfliser og søyler. Foto: Wikimedia
Det tar ti minutter å bli fascinert av Roma: klimpringen utenfor hotellrommet klokken 23.00 - og fem minutter å bli vettskremt: av taxisjåføren som - uten hendene i nærheten av rattet - gestikulerer og holder blikket ditt fast i bakspeilet mens han forteller om alle de elendige sjåførene som burde holdt seg hjemme.
Artikkelen fortsetter under annonsenSnart befinner jeg meg hel på Romas vestre bredd, inne i Romas eldste kirke, en vakker kirke med søyler og cosmatfliser på gulvet.
På piazzaen serveres ferskpresset appelsinjuice og du kan overveie om du tar taxi eller spaserer tilbake til hotellet.
Les også: Jesus’ grav gjenåpnes for pilgrimer og besøkende
St. Petersplassen
Petersplassen treffer øyet som en voldsom maktdemonstrasjon. Når man får pusten tilbake omfavner Berninis kollonader besøkende i en romslig velkomst. Det er nesten umulig å forestille seg, men 25 år gammel snek Michelangelo seg inn i Peterskirken og risset inn navnet sitt i mesterverket Pièta.
(Saken fortsetter under)
VATIKANET: Utsikt over St. Petersplassen og gaten Via della Conciliazione fra kuppelen i Peterskirken. Foto: Wikimedia
Rundt muren stikker en hale fram. En drage av folk fra alle nasjoner danner en lang kø mot Vatikan-museet. Jeg havner i køen, etter et par timer står jeg i en foss av lyd. Alle kikker opp i taket. Det Sixtinske kapell føles som en flyplass.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Michelangelo Buonarotti ble tvunget av Julius II til å bli maler. I 1508, etter krangler med paven og tilbud om både dukater og frie hender, begynte han på skapelsesberetningen, - i omvendt rekkefølge.
Etter et par måneder behersket han teknikken og malte det kjente motivet der Gud strekker pekefingeren mot Adam og gir ham livsgnisten. Jeg er nærsynt og finner ikke fingeren, men trøster meg med at verket gjorde ham i stand til å kjøpe seg flere vingårder i Toscana.
Når du har passert folk fra alle verdenshjørner med skrukkete kart og en liste med alt de skal rekke, er det befriende å konstatere at du, ved å flyte på Romas rytme, har sett alt de andre har sett, bare i et annet tempo.
Etterpå er det kø på Vatikanets postkontor hvor mange velger å sende en suvernir i form av Vatikanstatens frimerke - til seg selv.
Les også:
