Ikonet: James Stewart

«Den mest komplette skuespilleren i amerikansk film»

Etter flere dramatiske måneder ved fronten i andre verdenskrig, vurderte James Stewart å legge skuespillerkarrieren på hylla. Isteden tok han med seg mørket og frykten fra krigen til lerretet, og hadde sitt mest suksessrike tiår på 50-tallet.

James «Jimmy» Stewart er en av Hollywood-historiens aller mest folkekjære og elskede skuespillere. Den høye, pene mannen med de lysende blå øynene og den langsomme, beroligende måten å snakke på, var på ingen måte en actionhelt som mennene ønsket å være, eller kvinnene ønsket å få.

I virkeligheten var Stewart en krigshelt. Han kjempet i Europa under andre verdenskrig, hvor han drepte sine fiender og så egne venner og kamerater falle. Det skulle prege både livet hans og skuespillerkarrieren hans.

I de tidlige filmene sine framstod han ofte som en omgjengelig, snill familietype som de fleste kunne kjenne seg igjen i. Trygg, varm og vennlig, heller enn sexy, maskulin og tøff. Hollywood synes lenge han var en vanskelig skuespiller å caste, for han var ingen typisk hovedrolleinnehaver da han fikk sitt gjennombrudd på 30-tallet.

Han manglet sex-appealen til Clark Gable, Humphrey Bogart og Cary Grant.

Men publikum elsket ham.

Artikkelen fortsetter under.

I 1985 fikk Stewart en æres-Oscar for sitt bidrag i Hollywood. Medspiller Cary Grant delte ut prisen, og trakk fram denne scenen fra The Philadelphia Story (1940) som en av de mest imponerende prestasjonene han har sett fra en annen skuespiller i sin karriere. Stewart vant sin eneste Oscar for denne rollen.

Mislikte å bli kalt naturlig

En klassisk James Stewart-rolle før krigen var en hverdagslig, normal fyr, som havnet i unormale situasjoner, slik publikum blant annet fikk se i The Shopworn Angel (1938), Mr. Smith Goes to Washington (1939), The Shop Around the Corner (1940) og The Philadelphia Story (1940).

Stewart ble omtalt som en instinktiv skuespiller. Han framstod naturlig og avslappet foran kamera, til tross for at han var en sjenert mann. Han spilte fra innsiden og ut, brukte kroppen sin mye, og ville helst spille sine karakterer uten å bruke sminke, rekvisitter eller legge på nye aksenter. Han var kjent for sine kunstpauser som holdt på publikums oppmerksomhet.

Selv mislikte han at andre omtalte skuespillerstilen hans som naturlig.

– Det er ingenting mindre naturlig i hele verden enn å stå der foran et dusin mennesker på en lydscene med alle lyskasterne og kameraene og utstyret rundt deg, og så utføre en scene med noen som om dere er helt alene, har Stewart sagt.

I løpet av sin 50 år lange karriere, rakk han å spille i mer enn 80 filmer. Blant dem er en av USAs mest populære julefilmer, og filmen som regnes som en av Alfred Hitchcocks beste. Det amerikanske filminstituttet kåret i 1999 James Stewart til den tredje beste mannlige skuespilleren gjennom hele 1900-tallet, kun slått av Humphrey Bogart og Cary Grant.

– James Stewart er den mest komplette skuespilleren i amerikansk film, har filmanmelder Andrew Sarris slått fast.

Drømte om å bli pilot

James Stewart som barn i 1918, sammen med moren Elizabeth, faren Alexander og søstrene Mary og Virginia. Foto: Ukjent
James Stewart som barn i 1918, sammen med moren Elizabeth, faren Alexander og søstrene Mary og Virginia. Foto: Ukjent

En maidag i 1908 kom James Maitland Stewart til verden i Indiania, Pennsylvania, som den eldste av tre søsken. Han kom fra en relativt velstående familie, og oppveksten var trygg og god. Moren Elizabeth var pianist. Faren Alexander drev familiebedriften J.M. Stewart and Company Hardware Store, og håpet sønnen en dag skulle ta over, slik tradisjonen var.

James oppfylte aldri farens drøm, men som et plaster på såret fikk Stewarts eneste Oscar-statuett æresplass i farens butikk i flere tiår.

Barndomsdrømmen til James var å bli pilot. Som barn tilbragte han timesvis alene i kjelleren i familiehuset i Indiana, hvor han bygget modellfly og studerte mekaniske tegninger. Pilotdrømmen ble siden byttet ut med skuespillerdrømmen, men Stewart lærte seg likevel å fly i 1935, og ble amatørpilot.

På skolen dagdrømte han mye, og var lite skoleflink. På universitetet Princeton oppdaget han gleden ved skuespill, og kreativiteten hans fikk større utløp gjennom arkitekturstudiene og på scenen. Sommeren 1932 avsluttet Stewart studiene for å dra med skuespillertruppen University Players på turné på Cape Cod.

Der ble han kjent med to mennesker som skulle bety enormt mye for ham, skuespiller og livslang bestevenn Henry Fonda, og skuespiller, mentor og kjærlighetsinteresse Margaret Sullavan.

Artikkelen fortsetter under.

James Stewart (ytterst til høyre) foran faren Alexanders (bakerst i inngangen) butikk i Indiana i 1930. Foto: L. Tom Perry Special Collections, James Stewart papers
James Stewart (ytterst til høyre) foran faren Alexanders (bakerst i inngangen) butikk i Indiana i 1930. Foto: L. Tom Perry Special Collections, James Stewart papers

«Den største kjærlighetshistorien som aldri ble noe av»

Filmkarrieren til Stewart begynte trådt, og det var Margaret Sullavan som hjalp ham å få fart på sakene. Hun ble raskt en de største stjerne i Hollywood på 30-tallet, og hun brukte sin innflytelse for å skaffe Stewart innpass. Hun klarte å overtale Universal til å gi ham den mannlige hovedrollen i Next Time We Love (1936), hvor hun selv spilte den kvinnelige hovedrollen.

Deretter øvde hun replikker og skuespill med ham i time etter time, dag etter dag, til både hun og James var fornøyde med det han presterte. Next Time We Love ble en publikumshit, med svært høy inntjening. Stewart fikk strålende kritikk for sin rolle, som ble hans store gjennombrudd som hovedrolleinnehaver. The New York Times kalte ham «et velkomment tilskudd til listen over Hollywoods mannlige ledestjerner».

I denne fasen utviklet Margaret og James et svært nært vennskap. I årene mellom 1936 og 1940 spilte de i fire filmer sammen, og kjemien deres på skjermen var gnistrende. Flere fans spekulerte i om det var noe romantisk på gang mellom dem.

Det gjorde også medspiller i filmen The Shopworn Angel, Walter Pidgeon:

– Det var så åpenbart at han var forelsket i henne. Han var aldri så levende som i de scenene han hadde med henne. Han spilte med en overbevisning og oppriktighet jeg aldri så ham ha da hun ikke var der, har Pidgeon sagt.

Forholdet deres har blitt omtalt som «den største kjærlighetshistorien som aldri ble noe av». De skal begge ha vært forelsket i hverandre, men aldri samtidig. Sullavan gikk gjennom tre ekteskap på 30- og 40-tallet. Stewart ville elsket å ta sin sjanse mellom ekteskapsbruddene, men han gjorde det aldri.

Regissør H. C. Potter mente de kunne ha endt opp med å gifte seg, dersom Stewart hadde turt å være mer ærlig om følelsene sine.

Artikkelen fortsetter under.

Margaret Sullavan og James Stewart i filmen The Shopworn Angel (1938). Foto: Metro-Goldwyn-Mayer
Margaret Sullavan og James Stewart i filmen The Shopworn Angel (1938). Foto: Metro-Goldwyn-Mayer

Affære endte med abort

Marlene Dietrich og James Stewart på settet til Destry Rides Again (1939). Foto: Universal Studios
Marlene Dietrich og James Stewart på settet til Destry Rides Again (1939). Foto: Universal Studios

Mens hjertet hans lengtet etter Margaret, prøvde Stewart lykken med en rekke andre Hollywood-skuespillere; Ginger Rogers, Norma Shearer og Loretta Young. Ingenting varte. Senere hadde han kortere forhold med Olivia de Havilland, Dinah Shore og Myrna Dell.

Sladrepressen kalte Stewart «Great American Bachelor». Den snille og omgjengelige ungkaren var ikke helt uten svin på skogen.

I 1939 innledet han et forhold til Marlene Dietrich, som var gift på den tiden, under innspillingen av Destry Rides Again. Hun skal ha blitt gravid og tatt abort. Det var Stewart som endte forholdet, noe som såret Dietrich. I hennes memoarer blir han såvidt nevnt som en engangs-affære.

Deretter kom verdenskrigen, og Stewart forsvant til militæret og fronten.

Da han kom tilbake, var det hans tur til å gifte seg. Men det ble ikke med sin første, store kjærlighet, Margaret.

Selv om tidspunktet for romantikk aldri ble riktig for dem, forble Stewart og Sullavan venner hele livet. Margarets helse og stjernestatus falt imidlertid som en stein på 40- og 50-tallet, og hun døde av en pilleoverdose i 1960, bare 50 år gammel. Etter hennes død, var Stewart knust.

Gjorde militær krigskarriere

Oberst Stewart får medaljen Croix de Guerre i 1944. Foto: U. S. Air Force
Oberst Stewart får medaljen Croix de Guerre i 1944. Foto: U. S. Air Force

Stewart var den første, store amerikanske filmstjernen som meldte seg til militærtjeneste for å bidra i andre verdenskrig. I februar 1941, hele åtte måneder før angrepet på Pearl Harbour og USAs inntreden i krigshandlingene, var Stewart klar.

Han kom fra en familie med dype militærrøtter. Begge bestefedrene hans kjempet i den amerikanske borgerkrigen, mens faren kjempet både i den spansk-amerikanske krigen og i første verdenskrig. Unge Stewart var oppdratt til å være en ekte, amerikansk patriot.

I tillegg elsket han fly.

Barndomsdrømmen fikk vinger da Stewart ble tatt inn i luftforsvaret i 1941. Der steg han usedvanlig raskt i gradene. På bare fire år gikk han fra å være menig til å bli oberst, en bragd svært få klarer.

I 1959 ble han forfremmet til brigadegeneral, og ble med den skuespilleren med høyest militærrang av i amerikansk militærhistorie, med unntak av Ronald Reagans presidentembete.

Stewart var redd for at kjendisstatusen hans skulle brukes til å skjerme ham fra aktiv deltakelse i andre verdenskrig. I lang tid ble han satt til å lære opp andre flygere i luftforsvaret. Men Stewart ville bidra, og ba innstendig om å få dra til Europa. Mellom november 1943 og krigens slutt i 1945 deltok han ved frontlinjen.

Stewart fikk flere medaljer for sin innsats i krigen, og ble hedret med en æresmedalje mange år senere.

Den tidligere krigshelten ville imidlertid aldri snakke offentlig om hva han opplevde under krigen. Han hadde drept andre og opplevd å se venner dø, og led av posttraumatisk stresslidelse.

Vurderte å gi opp skuespill

Veien tilbake til lerretet etter krigen var vanskelig. Stewart slet med å omstille seg fra krigshandlinger til romantiske Hollywood-filmer. Han var nær ved å legge skuespillerkarrieren på hylla, og dra hjem til Indiana for å overta familiens butikk.

En spesiell regissør klarte imidlertid å lokke ham tilbake til filmstudioene i Hollywood: Frank Capra. I tillegg til at Stewart hadde god erfaring med å jobbe med Capra fra tidligere, ble han overbevist om å gi skuespillerkarrieren en ny sjanse av et rørende og varmt filmmanus.

– Det var en så ren film. Den var ikke hentet fra en roman eller et skuespill. Den var utviklet basert på én liten paragraf. En enkel historie, uten vold og gangsterscener. Når en film har en historie som dette, fungerer det bedre enn på noe annet medium som finnes, sa Stewart om filmen.

I ettertiden skulle det bli stående igjen som Stewarts mest kjente filmrolle: George Bailey i juleklassikeren It’s a Wonderful Life (1946).

– Frank, hvis du vil at jeg skal gjøre en film som handler om at jeg vil ta livet mitt, med en engel uten vinger kalt Clarence, er jeg din mann, skal Stewart ha sagt til Capra da han takket ja.

Filmen ble nominert til seks Oscar, inkludert en nominasjon til Stewart for beste mannlige hovedrolle. Til tross for dette, var ikke filmen noen umiddelbar publikumssuksess. I etterkrigstiden higet det amerikanske publikum etter slapstick-komedier og actionfilmer. It’s a Wonderful Life ble for myk og sentimental, og ble jevnt over undervurdert av datidens filmkritikere.

Filmens inntjening klarte ikke dekke produksjonskostnadene, og Frank Capras produksjonsselskap gikk konkurs.

Derfor er det ironisk at filmen siden har blitt kåret til en av de 100 beste amerikanske filmene noensinne laget, og at James Stewart selv regner filmen for den beste han har spilt i, og sin egen prestasjon i den for den beste han har gjort.

Artikkelen fortsetter under.

Se romantikken blomstre i denne klassiske scenen fra It's a Wonderful life.

En mørkere Stewart

Grace Kelly og James Stewart under innspillingen av Rear Window (1954). Foto: Paramount Studios
Grace Kelly og James Stewart under innspillingen av Rear Window (1954). Foto: Paramount Studios

Det tok imidlertid mange år før Stewart klarte å se hvor god It’s a Wonderful Life var. Han hadde en tendens til å ta publikums mening til seg, og når publikum ikke vil se filmene hans, var han selv tilbøyelig til å tenke at den var dårlig.

Derfor fortsatte krigsveteranen å tvile på sin egen skuespillerkarriere i flere år etter krigen. Kun et par av filmene han spilte i på slutten av 40-tallet ble kommersielle suksesser. Men på 50-tallet snudde alt, da han begynte å samarbeide med regissør Anthony Mann.

De to lagde åtte filmer sammen mellom 1950-1955. De fleste av dem ble veldig populære, og Stewart var igjen en filmstjerne. Med Mann trådte han inn i en helt ny filmverden: western. I den nye sjangeren spilte Stewart mørkere roller, og han tok i bruk mørket og frykten han bar på fra krigens dager i skuespillet sitt.

Dette fortsatte han med i gjennom fire Alfred Hitchcock-filmer, inkludert suksessfilmen Rear Window (1954), hvor han spiller en bitter fotograf i rullestol som blir overbevist om at en av naboene han spionerer på i bakgården har begått et drap. I filmen spiller han mot en strålende Grace Kelly, og Rear Window ble den kinofilmen med høyest inntjening i 1954.

Det bidro til å gjøre 1954 til Stewarts mest suksessfulle år noen sinne. Han tjente mer penger enn noen gang, og ble kåret til magasinet Looks mest populære filmstjerne det året.

Både Hitchcock og Mann fikk fram nye dybder ved Stewarts skuespill, hvor frykt og undertrykt begjær var rådende følelser i karakterene han spilte. Hitchcock-filmene han spilte i, står igjen som noen av de beste prestasjonene i Stewarts karriere. Men samarbeidet dem to i mellom, endte ikke godt.

Fikk skylden for Hitchcock-fadese

I 1958 kom Hitchcock-filmen Vertigo, hvor 50 år gamle Stewart spiller en tidlige politimann som blir besatt av en vakker kvinne han skygger, spilt av 25 år gamle Kim Novak.

I dag regnes Vertigo som en av Hitchcocks aller beste filmer, og den ble kåret til den beste filmen som noen sinne er laget av Sight & Sound critics poll i 2012. Men den var noe i nærheten av en flopp da den kom. Den ble møtt med dårlige anmeldelser og lite kinobesøk.

Kim Novak og James Stewart i Vertigo (1958). Foto: Alfred J. Hitchcock Productions
Kim Novak og James Stewart i Vertigo (1958). Foto: Alfred J. Hitchcock Productions

Hitchcock la skylda for fadesen på Stewart, og sa han var for gammel til å være en overbevisende kjærlighetsinteresse for unge Novak. Derfor hyret han inn Cary Grant for å spille sin neste hovedrolle i filmen North by Northwest, en rolle Stewart ville ha. Ironisk nok var Cary Grant fire år eldre enn Stewart, men han så yngre ut på lerretet.

Hitchcock og Stewart samarbeidet aldri igjen, men skuespilleren fikk likevel en vellykket slutt på 1950-tallet i rettsdramaet Anatomy of a Murder (1959), som førte til hans femte og siste Oscar-nominasjon i karrieren.

Artikkelen fortsetter under.

Hitchcock mente Stewart var for gammel for Kim Novak. Se de to i aksjon i Vertigo:

Blir ikke husket som playboy

50-tallet var utvilsomt det beste i Stewarts karriere. På 60- og 70-tallet spilte han hovedsaklig i western-filmer, og samarbeidet mye med regissør John Ford.

På 80-tallet pensjonerte han seg. Han slet med helsa, og på sett var han særlig plaget av sin dårlige hørsel. Han nektet å innrømme at han hørte dårlig, og ville ikke bruke høreapparat. Dermed hadde han vanskelig for å oppfatte når det var hans tur til å levere replikker.

På sine eldre dager sa Stewart at han ønsket å bli husket som en som var god i jobben sin, som trodde på hardt arbeid, og kjærlighet til landet, til fellesskapet og til familien.

Stewart stiftet familie sent, men godt. I dag blir han ikke husket som en playboy, til tross for at det florerte av kvinner og korte forhold tidlig i karrieren. Han blir husket for å være en av få Hollywood-skuespillere som ble i ekteskapet til døden skilte dem ad.

41 år gammel fikk han sin kjære Gloria Hatrick McLean i 1949. Ekteskapet varte lenger enn de fleste Hollywood-ekteskap, i hele 45 år.

Artikkelen fortsetter under.

James Stewart sammen med kona Gloria, parets tvillingdøtre Judy og Kelly, og adoptivsønnene Ronald og Michael. Foto: Modern Screen/Bob Beerman/Bert Parry
James Stewart sammen med kona Gloria, parets tvillingdøtre Judy og Kelly, og adoptivsønnene Ronald og Michael. Foto: Modern Screen/Bob Beerman/Bert Parry

Det var ikke bare ekteskapet som var langvarig. Paret bodde på samme adresse i Beverly Hills fra 1951 og til de døde i henholdsvis 1994 og 1997.

Gloria var skilt da hun møtte James, og hadde to sønner fra tidligere ekteskap, Ronald og Michael. Stewart adopterte begge. Sammen fikk de tvillingdøtrene Judy og Kelly i 1951.

Tilhenger av Vietnamkrigen

Adoptivsønnen Ronald ble drept i Vietnamkrigen, bare 24 år gammel. Stewart var tilhenger av krigen og mente sønnen ikke døde forgjeves.

I etterkant Vietnamkrigen var han rasende på alle de tjenestedyktige mennene som snek seg unna militærtjenesten.

– Jeg hater dem. Jeg absolutt hater dem! Uansett om det er riktig eller galt, landet deres var i krig, og landet deres ba dem å tjenestegjøre. De nektet, og rømte isteden. Feiginger, det er det de er, skal Stewart ha sagt.

Stewart var fullstendig knust da kona døde av lungekreft i 1994, tre år før han selv gikk bort. Da trakk han seg for alvor tilbake fra offentligheten.

– Jeg tror han bare hadde fått nok av verden. Pappa var den mest sta personen jeg noen gang har møtt, og han gjorde som han ville. Han stengte seg inne i sitt elskede hjem med sine to hunder. Mot slutten tror jeg han satte pris på sitt fantastiske liv, og han visste at han var elsket, har datteren Kelly nylig sagt i et intervju.

De siste tre årene av livet sitt, levde han alene på soverommet, og eksisterte kun for å spise og for å treffe barna sine. Han stengte de fleste ute fra livet sitt. Ikke bare pressen og fansen, men også gamle kolleger og venner.

Slutten av livet til filmstjerne var også preget av sykdom og smerter. Han falt og ble innlagt på sykehus ved to anledninger. Til slutt døde han av blodpropp som førte til hjerteinfarkt 2. juli 1997. President Bill Clinton sa «Amerika har mistet en nasjonal skatt, en stor skuespiller, en gentleman og en patriot».

Det siste Stewart skal ha sagt før han døde, var: – Nå skal jeg være sammen med Gloria.

Mer enn 3000 mennesker kom for å hylle ham i begravelsen.

Kilder: «James Stewart: A biography» (Donald Dewey), «Jimmy Stewart: A biography» (Marc Elliot), American Film Institute, News Messenger , More stars than in the heavens, Imdb , Wikipedia.

Mer fra ABC Nyheter