Portrettet: Susanne Kaluza– Jeg «gønna» på som bare det. Jeg hadde jo veldig lyst på denne jobben

Hun kommer feiende fem minutter for sent, og geleider oss inn på et litt kaotisk kontor. Hun har advart om at hun bare har en time til intervjuet med Dagsavisen, for på Litteraturhuset er det enda mer hektisk enn vanlig i dagene opp mot kvinnedagen. Kaluza kaller det kvinnedagsuka, og hun har sikret seg litt av en line up av sterke kvinner.

Som samtalen mellom forfatter og voldsforsker Hanna Helseth og den svenske journalisten og forfatteren Matilda Gustavsson – hun som avslørte kulturprofil Jean Claude Arnaults årelange misbruk av kvinner og hans infiltrering i Svenska Akademien. Susanne Kaluza innleder selv fra podiet, poengtert, energisk og smittende, foran en utsolgt sal.

Utover våren har Litteraturhuset under hennes ledelse også sikret seg forfatterbesøk av store internasjonale navn som Rachel Cusk og nobelprisvinner Olga Tokarczuk. Sistnevnte ble booket før hun ble tildelt nobelprisen, men på grunn av enorm pågang i etterkant har Litteraturhuset flyttet arrangementet til Universitetets aula.

– Trodde jeg at jeg skulle daue av frykt

Det er lett å tenke på Susanne Kaluza (39) som nesten irriterende dyktig, pen og vellykket. Hun gikk nærmest rett fra journalistutdanningen til fast jobb i Dagbladet. Sa opp jobben etter ti år for å leve av bloggen sin. Ga ut bok om varierte matpakker til barna, som ble en bestselger – og det ble også matboksen hun fikk laget.

Som redaktør for Egmont-eide Kvinneguiden markerte hun seg ved å satse mindre på mote og kropp og desto mer på sterke meninger. I selskapet She Community, der hun var daglig leder, jobbet hun for å rette opp den skjeve kjønnsbalansen i næringslivet.

Hun har også tatt initiativet til flere politiske aksjoner, men er nok mest kjent for sin kamp mot legers reservasjonsrett mot å henvise til abort. På kvinnedagen i 2018 fikk hun flere tusen til å bære Sumaya Jirde Ali-masker, etter at Jirde Ali vurderte å trekke seg fra kvinnedagsmarkeringen på grunn av grov hets og drapstrusler.

(Saken fortsetter under)

Daværende stortingsrepresentant for Venstre, Abid Raja, deltok på Kvinnedagen 8. mars 2018 med maske av Sumaya Jirde Ali, i solidaritet med den norsksomaliske samfunnsdebattanten som ble utsatt for massiv hets fra Resett-miljøet. Foto: NTB Scanpix

Etter den obligatoriske fotoseansen finner vi oss en rolig krok innerst i et helblått rom. Kaluza sjekker klokken, setter seg godt til rette i sofaen og er klar for spørsmål.

– Du tar tilsynelatende hver nye utfordring på strak arm. Er du veldig modig?

– Nei, det tror jeg ikke. Når jeg starter i en ny jobb tenker jeg heller: Å herre min hatt, hvordan skal jeg få til dette? Men det gjelder å pushe seg selv litt, og jo oftere man gjør det, jo enklere blir det. Man skjønner at man faktisk ikke kommer til å dø av det. Litt frykt er sunt, så lenge det ikke blir for mye. Tidligere gruet jeg meg så mye til å holde foredrag at det ikke var noe gøy i det hele tatt. Da betalte jeg en proff til å hjelpe meg noen timer så jeg heller kunne lære det ordentlig og føle meg trygg.

– Første gangen jeg skulle delta i et TV-program trodde jeg at jeg skulle daue av frykt, men jeg tok med meg bestevenninnen min på bakrommet som støtte – og kom gjennom det. Fortsatt synes jeg det er skummelt å ta på meg ting jeg ikke har gjort før, men jeg har erfart at det er veldig lurt å si ja likevel.

Les også: Skal lede Litteraturhuset i Oslo

Fra underskudd til overskudd

Det er temmelig modig å bli leder for Litteraturhuset i Oslo, som er Europas største i sitt slag, med rundt en kvart million besøkende i året – og et budsjett på mellom 20 og 30 millioner. Det er en kjent sak at menn har lettere for å søke på jobber, selv om de ikke oppfyller alle kvalifikasjonskravene i jobbannonsen. De tenker at de vil plukke opp det de måtte mangle av ferdigheter fort.

For kvinner er det gjerne stikk motsatt, og selv for Susanne Kaluza må det ha vært noe ved det å lede et svært litteraturhus hun ikke var like stødig på fra før.

– Da jeg leste jobbannonsen tenkte jeg ikke automatisk at dette var en jobb jeg hadde noen sjanse til å få. Likevel gønna jeg på som et helvete, for jeg hadde jo fryktelig lyst på denne jobben. Da jeg fikk tilbudet var min første tanke: Oh my God! Nå må jeg stå på for ikke å drite meg ut.

(Saken fortsetter under)

– Jeg har en lav terskel for å spørre om hjelp, sier Susanne Kaluza. Foto: Mimsy Møller

Kaluza kan umulig ha gjort veldig mye dumt. I årsberetningen som akkurat er klar, kommer det fram at de tidligere røde tallene, på nærmere 900.000 i underskudd i 2018 og rundt en halv million i 2017, nå er svarte. I 2019 endte Litteraturhuset med et overskudd på godt over 600.000.

– Har du også en aldri så liten økonomiutdannelse i ermet eller?

– Nei, jeg har bare Journalisthøgskolen. Riktignok hadde jeg matte som fordypningsfag på videregående, men det er lenge siden. Det jeg har er en lav terskel for å spørre om hjelp når det er noe jeg ikke kan. Jeg ser ingen grunn til å late som om jeg er mester på alt, og er veldig klar over mine svakere sider. Det tenker jeg er en viktig ting jeg har med meg fra journalistikken: Å ikke nøle med å ringe folk, og å vite hvem du kan spørre om hva.

Når det gjelder Litteraturhuset har Kaluza og de ansatte jobbet hardt for å kutte i kostnader og få opp inntektene, og Kaluza synes det er veldig moro at de sammen kan levere et overskudd.

– I tillegg til å innfri vårt hovedoppdrag som er å spre litteratur i bred forstand, verne om ytringsfriheten og bidra til en kunnskapsbasert, offentlig samtale. Dette er oppgaver jeg tar på det dypeste alvor, for jeg har tro på at kunnskap gjør verden bedre. Nå er heldigvis Litteraturhuset drevet som en stiftelse, så vi har ingen kjipe rikinger bak ryggen som krever utbytte. Sånn sett er vi privilegerte, målet er kun å ikke bruke mer penger enn vi har.

Les også: Plakat mot spiseforstyrrelser

Ringen er sluttet

Årsberetningen viser dog at Kaluza har gjort mer enn å ringe etter råd. I tillegg til å selge flere billetter, har hun og resten av administrasjonen gjort flere smarte grep. De har løst flere oppgaver internt – som fakturering av eksterne leietakere, reforhandlet dataavtaler, gått fra annonsering i papiraviser til målrettet digital markedsføring, søkt støtte flere steder og økt inntektene fra strømming til nesten det dobbelte.

Litteraturhuset i Oslo ligger i Wergelandsveien 29, like ved Slottsparken. Aktivitetshuset ble åpnet i 2007. Foto: Wikimedia

Gjennom mer målrettet satsing på sosiale medier har Litteraturhuset fått mange tusen flere følgere, og de 44 podkastepisodene de lagde i 2019 ble lastet ned over 120.000 ganger, omtrent 13.000 flere enn i 2018.

I flere intervjuer etter at hun ble leder for Litteraturhuset, har Kaluza fortalt at det føltes som om ringen med dette ble sluttet.

Hun vokste opp i et hjem der bøker spilte en stor rolle. Moren, som var lærer og bibliotekar på tidligere St. Hallvard ungdomsskole i Drammen, tok Kaluza og søsteren hennes med på biblioteket titt og ofte. Foran alle ferier lånte de en svær bunke.

Hun lærte seg selv å lese da hun var bare fire år, og siden gikk hun mer eller mindre konstant med nesa i en bok. Tidligere har hun fortalt Dagsavisen at hennes helt i barndommen var dronning Elisabeth I, og at plakaten av Tudor-regenten fikk henge på veggen til hun var omtrent 14 år – da en venninne erklærte at dette rett og slett ble for nerdete.

Les også: Hun har samlet tekster til forsvar for abortloven (DA+)

Et utrolig sammentreff

– Jeg har hørt rykter om at du kanskje ikke var den ivrigste sjøspeideren i Drammen, men heller bare slo deg ned i båten og leste?

– Haha, det stemmer nok. Jeg var verken interessert i sjøen eller seiling, så hva jeg gjorde i sjøspeideren vet jeg ikke. Eller jo, jeg startet fordi storesøsteren min som jeg så veldig opp til gjorde det, og det gjelder forresten både balletten jeg gikk på en stund og håndballen også. Jeg maste en del om å få slutte i sjøspeideren, og fortalte mamma at jeg uansett bare satt og leste – men hun syntes ikke jeg måtte gi opp for fort.

(Saken fortsetter under)

– Vi liker nok å tro at vi er kommet lenger enn vi egentlig er kommet, sier Susanne Kaluza. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen

Apropos «slutte ringen»; det er også et par andre sammentreff vedrørende Kaluza og hennes nye arbeidssted, som nesten kan få noen hver til å tro dette var skjebnebestemt. Bygningen som i dag huser Litteraturhuset var i sin tid Oslo lærerskole, og det var her Kaluzas mor utdannet seg til lærer. Det utroligste er likevel at faren til Litteraturhusets styreleder Helge Jordheim, reddet den daglige lederens liv for 38 år siden.

– Jeg visste at også Jordheim kommer fra Drammen, men da moren min fikk høre navnet hans spurte hun om han kunne være i slekt med fødselslegen hun gikk til da hun skulle ha meg, men jeg hadde ikke akkurat spurt om det under jobbintervjuene. Selve fødselen var ganske dramatisk, for jeg hadde navlestrengen rundt halsen – og hvis ikke doktor Jordheim hadde utført et hastekeisersnitt hadde jeg rett og slett ikke vært her i dag. Den legen viste seg å være Helge Jordheims pappa.

Les også: Ja, vi er feminister!

På feil side av Berlinmuren

Susanne Kaluzas mor ble født få år etter andre verdenskrig og hadde en trygg og normal, norsk oppvekst. Det hadde ikke Kaluzas far. Han kommer fra Tyskland og var ni år da andre verdenskrig endte. Familien måtte rømme vestover da russerne kom, og levde i lang tid som internt fordrevne flyktninger.

Fengslet i frykt for hevn, blodbad og «de lange knivers natt»

LES SAKEN

– Jeg vokste opp med en far som husket godt hvordan det var å leve i krig – og som bar med seg vonde minner. For ham var ikke maktovergrep fra myndighetene noe teoretisk. Så jeg vokste opp med at vi hadde gassmasker, hermetikk og destillert vann i kjelleren. Det var ikke akkurat normen i Drammen på 90-tallet.

Faren sluttet på skolen etter grunnskolen, men snakker norsk, tysk, engelsk, italiensk, fransk, russisk og noe spansk.

– Han har bodd over hele verden og fortalte at for hver nye by han kom til skaffet seg han aller først et bibliotekkort. Slik ble han kjent med landet og språket. Så kjærligheten for bøker og kunnskap har jeg fått inn fra begge foreldrene mine.

Da Kaluza vokste opp, reiste familien jevnlig til Tyskland for å besøke slektninger. Men noen av dem bodde på feil side av Berlinmuren.

– Jeg har tydelige minner om muren, og den første gangen vi fikk lov til å reise inn i Øst-Tyskland. Det var bevæpnede grensevakter og jeg kunne se at pappa som ellers alltid var så sterk nå var redd. Ellers husker jeg små detaljer som at vi fikk is som smakte såpe. Flere av slektningene våre forsøkte å rømme fra DDR.

Plutselig en dag, tidlig på 80-tallet, dukket det opp en kusine som hadde klart det.

– Hun bodde hos oss i Drammen i en måned. Fetteren min Chris var ikke like heldig. Han ble tatt av Stasi – og satt i fengsel, der han ble torturert. Da jeg møtte ham i Berlin i fjor, fikk jeg vite at han nå omsider har blitt tilkjent erstatning.

Les også:

– Et av mine favorittmennesker

En av Kaluzas nære venner er Birgit Skarstein, den paralympiske idrettsutøveren med flere VM-medaljer i både roing og langrenn. Skarstein beskriver venninnen som lojal, raus, dyktig til å stille opp for vennene sine og en som gir mye til omgivelsene.

– Også er hun jækla skarp. Hun har alltid et godt svar, viktige perspektiver og grundige refleksjoner, og er veldig god å snakke med om vanskelige ting. Hun er så stødig i seg selv, så hun tør å være tydelig, og det kan i hvert fall jeg trenge iblant. Også gir hun masse varme og kjærlighet. Som venninne kan man lett glemme hvor faglig imponerende hun er, men hun er virkelig utrolig hardtarbeidende, kunnskapsrik og effektiv, konstaterer Skarstein.

(Saken fortsetter under)

Birgit Skarstein (30) utklasset konkurrentene da hun tok VM-gull i singlesculler for tredje år på rad i september 2019. Foto: Bàlint Czucz / NTB scanpix Foto: NTB scanpix

– Er det da ingenting dette mennesket ikke fikser – eller noe hun gjør som du irriterer deg over?

– Nja. Hvis jeg ringer henne fordi jeg har hisset meg skikkelig opp over noe, så er hun den som kan se saken fra flere sider og dempe sinnet ved å vise til at det er større og viktigere ting å bry seg om. Det kan være litt irriterende der og da, men etterpå ser man jo at det var akkurat det man trengte. Hun er virkelig ei skikkelig bra dame. Til høsten skal jeg delta i paralympiske leker i Tokyo og Susanne kommer for å se på, med de tre barna sine. Jeg mener – hvem andre gjør egentlig sånt? Hun er et av mine favorittmennesker i hele verden, sier Skarstein.

Les også: – Paradoks at norske kvinneblader ligner spanske og amerikanske

Sørger over venninnen

Selv mener Kaluza det er helt naturlig å spare for en reise til Japan med barna, på fem, ni og tolv år, når man faktisk har en venninne som har medaljesjanser i Paralympics. Hun forteller at Skarstein er veldig god å sparre med, spesielt når det har røynet på, og det har det – også for Susanne Kaluza.

– Folk bør bli kjent med hennes historie. Der ligger det viktig lærdom

LES SAKEN

– Livet svinger for alle. Jeg har levd med alvorlig sykdom i nær familie gjennom lang tid. Oppe i dette har Birgit vært en utrolig støtte. I sommer opplevde vi å miste en nær venninne da Arbeiderparti-ordfører Ingrid Aune døde i en båtulykke. Ingrid hadde veldig mange som var glad i henne.

Kaluza tenker fortsatt på henne hver dag og tar seg selv stadig i å plukke opp telefonen for å ringe henne for råd.

– Ingrid brant for så mye: likestilling, nedrustning, internasjonal solidaritet – og hadde fortsatt så mye ugjort. Det føltes litt som når du har startet å lese en tjukk og god bok – også kommer noen og river den ut av hendene dine og ødelegger den, så du aldri får vite hvordan resten av boka ville vært.

Etter Aunes død har Kaluza og flere av vennene hennes opprettet Stiftelsen Ingrid Aunes Minnefond. Den skal dele ut en årlig pris til et vitenskapelig eller journalistisk arbeid som har fokusert på en av Ingrids hjertesaker, og et stipend til jenter som satser akademisk innen et av disse feltene. I styret for stiftelsen sitter både Skarstein og Kaluza, sammen med blant andre Marianne Marthinsen, Espen Barth Eide og Eskil Pedersen.

Les også: Kaller Listhaugs angrep for billig hersketeknikk

Politisk karriere

Visste du forresten at Kaluza sitter som vararepresentant for Arbeiderpartiet i Oslo bystyre?

Etter at hun som ung engasjerte seg i Unge Høyre i Drammen hadde hun egentlig lagt politikken på hylla. Da hun ble spurt om å stå på Aps liste, foran høstens kommunevalg, hørte hun seg selv komme med alle motargumentene hun hadde skrevet om så mange ganger før, da hun jobbet med #kvinnerinn-kampanjen, som skulle få flere kvinner inn i lokalpolitikken.

Divaen Bette Midler ble skapt i dampende homo-drivhus

LES SAKEN

– Nå var det jeg som sto der og mente jeg ikke hadde tid, med tre små barn, en krevende jobb og så videre. Men hvis alle småbarnsmødre sier dette, får vi faktisk et demokratisk problem. Så jeg tok utfordringen. Jeg ville forsøke å bidra til å gjøre en forskjell for byen ungene mine vokser opp i. Så fikk jeg nok slengere til at jeg gikk opp fra 58. plass til vara i kultur- og oppvekstkomiteen. Det var moro, for da har folk gjort et aktivt valg.

– Men du, jeg må bare spørre, barna dine – får de fortsatt like fancy matpakker?

– Nå var ikke hovedpoenget med boken min at matpakkene alltid skulle se så fancy ut da, selv om det kunne virke slik i debatten som fulgte. Da jeg skrev boken hadde det nylig kommet en undersøkelse som viste at norske barn fikk i seg altfor lite frukt og grønt, og så ville jeg vise at man fint kan gjøre grønnsakene mer fristende. De som har lest boken vet at mye også handlet om å få brukt opp restematen.

(Saken fortsetter under)

På dette bildet fra novemmber 2013 ser vi fra venstre helse- og omsorgsminister Bent Høie (H), Torgeir Michalsen (Ap), Gro Nylander og Susanne Kaluza i vandrehallen etter spørretimen på Stortinget. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Blogger, aktivist, forfatter, debattant, daglig leder og politiker Susanne Kaluza innrømmer at hun ikke har rare fritiden. Men hun er veldig glad i å bade, og har alltid badedrakt og håndkle liggende klart på kontoret, i tilfelle sjansen byr seg.

– Jeg tar badstu og bader i fjorden hele året fra badstubåten KOK. Egentlig er jeg verken glad i kaldt vann eller badstu, men den vekselvirkningen altså, mellom 90 graders badstu og iskaldt saltvann – det er som å trykke på resetknappen i hjernen.

– Men jeg er nå aller mest glad i være sammen med ungene mine. De er noen utrolig fine kids og det er veldig gøy med sånne mennesker man har laga sjøl. Det er et stort privilegium å få sitte på første rad og se livet utfolde seg, fra de er små «blobs» som ikke kan feste blikket til at de klipper sine egne videoer, leser bøker og lærer meg å spille poker.

Kaluza smiler bredt og har visst glemt tida. Det har gått langt over en time.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no søndag 8.mars.

Moxnes om å bli kalt populist: – En hedersbetegnelse

LES SAKEN

– Nakenhet hører til under kunst, ikke under sex

LES SAKEN

– Det at valget ble tatt vekk fra meg, gjorde det enklere

LES SAKEN