I 1999 ble West kåret til tidenes 15. største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. Foto: Doctor Macro
I 1999 ble West kåret til tidenes 15. største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. Foto: Doctor Macro
I 1999 ble West kåret til tidenes 15. største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. Foto: Doctor Macro
I 1999 ble West kåret til tidenes 15. største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. Foto: Doctor Macro

Ikonet Mae West:

– Nakenhet hører til under kunst, ikke under sex

I 1999 ble West kåret til tidenes 15. største kvinnelige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet. Foto: Doctor Macro

Hun oppfant ikke sex, men Mae West tvang emnet frem i rampelyset og fikk publikum til å ta det mindre høytidelig. Samtidig banet hun vei for kvinnene som er kommet etter henne og har videreført Wests arv.

Hun var nær ved å bli arrestert på scenen etter å ha masturbert til «Like a Virgin» under en konsert i Canada og ble fordømt av Vatikanet for å vise brennende kors og politisk ukorrekte scener med helgener i «Like a Prayer»-video. I boken «Sex», som ble klassifisert som pornografi, levde hun ut sine erotiske og masochistiske fantasier, gjerne kledd i Evas drakt, mens MTV nektet å vise videoen til «Justify My Love» på grunn av seksuell tematikk.

Dronningen av pop, også kjent som Madonna (61), har alltid vært en kontroversiell artist som gjentatte ganger har spilt på sex, gjerne blandet sammen med religion. Siden gjennombruddet i 1983 har hun vist en eiendommelig evne til å sikre avisoverskrifter og fordømmende pekefingre med sine sjokkerende stunts, samtidig som hun har utfordret samtidens normer.

(Saken fortsetter under)

Madonna (61) kalles med rette «Dronningen av pop» og holder fremdeles et imponerende høyt nivå og produktivitet. Listen over skandaler og kontroverser er like lang som den er innholdsrik og strekker seg gjennom hele hennes karriere. Her under Grammy Awards i 2015. Foto: Robyn Beck / AFP
Madonna (61) kalles med rette «Dronningen av pop» og holder fremdeles et imponerende høyt nivå og produktivitet. Listen over skandaler og kontroverser er like lang som den er innholdsrik og strekker seg gjennom hele hennes karriere. Her under Grammy Awards i 2015. Foto: Robyn Beck / AFP

Men mange tiår før Madonna i det hele tatt lå i morens mage, var det en annen blondine som ikke var redd for å bruke sex og sjokk til å bane vei for tøffe damer som vet hva de vil og som tar for seg av livets gleder med den største selvfølgelighet.

Den første sexbomben

Hun er sexbombenes mor og den første offentlige vamp. Vågale og fandenivoldske Mae West (1893-1980) startet karrièren med vaudeville og teater før hun inntok Hollywood på begynnelsen av 1930-tallet der hun skulle klatre helt til topps.

West skrev selv manus til de fleste av filmene sine der hun som oftest portretterte kvinner i konflikt med den offentlige moral. De mange seksuelle hentydningene i tekstene ga henne jevnlig problemer med sensurmyndighetene.

(Saken fortsetter under)

Under andre verdenskrig kalte de allierte soldatene de gule, oppblåsbare redningsvestene sine for «Mae Wests». En av grunnene til dette var at vestene kunne minne om Wests formfulle brystparti. Foto: Wikimedia
Under andre verdenskrig kalte de allierte soldatene de gule, oppblåsbare redningsvestene sine for «Mae Wests». En av grunnene til dette var at vestene kunne minne om Wests formfulle brystparti. Foto: Wikimedia

– Det er ikke den mannen dere ser meg sammen med. Det er de menn dere ikke ser meg med.

I boken «Jeg er ingen engel» fra 1984 skriver Poul Malmkjær at selv om Mae West kanskje ikke var den som oppfant sex, så brakte hun temaet frem i lyset og opp på lerretet. Og da publikum først var kommet forbi det første sjokket, begynte de å more seg med henne og tok det mindre høytidelig.

– Mae West skal ha ære for å ha gjeninnført det erotiske spill som en lek mellom to likestilte. Hun nektet å spille den tradisjonelle kvinnerollen som blyg og avventende. Hun stilte sine egne betingelser, fulgte sine egne behov, og la aldri skjul på at hun likte menn - metervis av menn, skriver Malmkjær.

Eller som West selv sa det treffende til en journalist:

– Det er ikke den mannen dere ser meg sammen med. Det er de menn dere ikke ser meg med.

Fant signaturpositur som 14-åring

Hennes familie var fargerik nok: Faren var kjent som bokseren «Battlin' Jack West» før han slo seg opp som privatdetektiv og moren hadde fortid som korsett- og motemodell. Selv fikk lille Mary Jane West tidlig smaken for teater og hun vant flere talentkonkurranser fra hun var syv.

I en alder av fjorten begynte hun med vaudeville, men for å virke høyere enn sine knappe 1,52 lånte hun morens altfor store hatt. For å holde den på plass på hodet, måtte hun ha en hånd bak i nakken, samtidig som hun hadde den andre hånden på hoften.

Dermed var hennes signaturpositur skapt.

(Saken fortsetter under)

Mae West på et udatert bilde, tatt i forbindelse med et av hennes første stykker på Broadway i siste halvdel av 20-tallet. Foto: NTB Scanpix
Mae West på et udatert bilde, tatt i forbindelse med et av hennes første stykker på Broadway i siste halvdel av 20-tallet. Foto: NTB Scanpix

I begynnelse gikk hun under artistnavnet «Baby Mae» og hun var innom en rekke scenepersonligheter før hun til slutt endte opp med den vi den dag i dag kjenner som Mae West, der det vulgære fra amerikanske burlesk er sømløst blandet sammen med sang og dans fra klassisk vaudeville.

Gjennombruddet kom med stykket «Sometime» i 1918 og etter hvert begynte hun å skrive sine egne dristige skuespill under pseudonymet «Jane Mast». Og så hopper vi med tidsmaskinen frem til 19. april 1927 hvor det i Jefferson Market Court House i New York var duket for domfelling i en rettssak av det noe pikante slaget.

I fengsel for å ha «fordervet ungdommen»

Mae West hadde selv skrevet, produsert og regissert Broadway-stykket «Sex», og selv om kritikerne hatet det så fungerte det som fluepapir på publikum. Men de lokale politikerne satte liten pris på teaterstykket og etter et politiraid der samtlige involverte ble pågrepet, risikerte West å havne i fengsel for å ha «fordervet ungdommen». Rettssaken ble slått stort opp i mediene og West fikk ti dagers fengsel samt en bot på fem hundre dollar.

Selv anslo hun reklamen både hun og «Sex» fikk som følge av hele rettsaffæren til en verdi på om lag én million dollar og hun vrikket smilende på hoften hele veien til fengsel. Straffen ble satt ned til én dag for «god oppførsel».

Nå var Mae West på alles lepper, og hun var så visst ikke den som lot seg stoppe.

(Saken fortsetter under)

Mae West og Cary Grant i en scene fra «Jeg er ingen engel». I 1935 var det kun aviskongen William Randolph Hearst som tjente mer enn Mae West i USA. Til tross for dette var moralister opprørt over de seksuelle temaene i filmene hennes. Foto: Doctor Macro
Mae West og Cary Grant i en scene fra «Jeg er ingen engel». I 1935 var det kun aviskongen William Randolph Hearst som tjente mer enn Mae West i USA. Til tross for dette var moralister opprørt over de seksuelle temaene i filmene hennes. Foto: Doctor Macro

Allerede året etter satte hun opp på-kanten-stykket «Drag» der samtlige skuespillere var homofile - mer enn 60 år før Madonna hoppet til sengs med sine homofile dansere i dokumentarfilmen «I seng med Madonna».

West, som hele livet var glødende forkjemper for homofiles rettigheter, omtalte selv stykket som «komediedrama om livet». Det sikret henne en ny skandalesuksess og ble forbudt av politiet i New Jersey.

Man behøvde ingen krystallkule for å skjønne at det var snakk om et tidsspørsmål før Hollywood kom bankende på døra, og i 1932 gjorde hun omsider sin entré da hun signerte kontrakt med Paramount Pictures.

Løssluppen og usensurert

– Hun stjal alt utenom kameraene.

Hennes første film var «Night After Night» og West fikk tillatelse til å skrive om flere av sine egne replikker. Rollen var kanskje ikke så stor, men som motspiller George Raft senere sa i et intervju:

– Hun stjal alt utenom kameraene.

Året etter kom filmatiseringen av Wests eget teaterstykke «Diamond Lil» som ble omdøpt til «She Done Him Wrong». Her spiller hun hovedrollen som en løssluppen kvinne på 1890-tallet som oser av usensurert erotisk utstråling mens hun serverer en tirade av dristige replikker på løpende bånd som et løpsk maskingevær med blytunge øyevipper.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Mae West og Cary Grant i en scene fra «She Done Him Wrong». I ettertid hevdet West ofte at det var hun som hadde oppdaget Grant, men han påpekte at filmen var hans åttende for Paramount

«She Done Him Wrong» ble en viktig start på karrièren til den unge Cary Grant som West hadde oppdaget en dag i studioet og forlangt at skulle være med:

– Den mannen må ikke forsvinne ut av mitt liv før han har vært inne i det.

Filmen var svært kontroversiell da den kom og ble forbudt i flere land, men den ble likevel en stor suksess og nominert til Oscar for Beste film.

Kvinnen med stor K

– Midt oppe i all denne elendigheten kommer så Mae West som et tordenvær, et skybrudd i den golde ørken.

West var nå 40 år gammel, en alder få andre sexsymboler kunne skilte med på den tiden. Marlene Dietrich, Greta Garbo og Ingrid Bergman oppnådde sexsymbolstatus rundt samme tid, men de spilte aldri på attributter og sjokkeffekter. West på sin side perfeksjonerte kunsten.

Da populariteten hennes var på sitt høyeste, skapte hun mote i Hollywood: Det ble moderne igjen å understreke hofter og bryst, og de modigste kvinnene farget håret platinablondt.

Den anerkjente kritikeren George Jean Nathan la på sin side ingen ting imellom i sin beskrivelse av West:

– I en årrekke har ikke publikum fått servert annet enn en endeløs rekke av importerte uskjønnheter, tynnbente og flatbrystede tenåringer, 40-årige pyntedokker, skjønnhetssalongenes kvinneimitasjoner og maskerte bønnestengler. Ikke én av dem hadde nok god, gammeldags kvinnelighet til å interessere en utsultet kannibal, skrev han med syrlig penn før han fortsatte:

– Midt oppe i all denne elendigheten kommer så Mae West som et tordenvær, et skybrudd i den golde ørken.

(Saken fortsetter under)

En av de mest kjente gjenstandene fra surrealistbevegelsen var Mae West Lips Sofa, en sofa som etterlignet Wests lepper, som ble laget av kunstneren Salvador Dalí i 1938 til Edward James. Foto: Reuters / Benoit Tessier
En av de mest kjente gjenstandene fra surrealistbevegelsen var Mae West Lips Sofa, en sofa som etterlignet Wests lepper, som ble laget av kunstneren Salvador Dalí i 1938 til Edward James. Foto: Reuters / Benoit Tessier

– Den eneste som har noe, er Marilyn Monroe. Men hun etterligner meg.

Jean Nathan mente at det spilte ingen rolle hva enn man måtte mene om Wests kunst: Her var snakk om en kvinne, et hunnkjønn!

– Ikke en liten vissen kvast, ikke et pent stykke smalskuldret kyllingbryst, ikke en inntørket, knoklete pseudo-vamp eller kunstig overmarkedsført erstatningssirene. Nei, dette var en sunn, trivelig, fullblods gammeldags nittitallskvinne. En kvinne med «KVINNE» påmalt opp og ned og på kryss og tvers i alle retninger – over hele seg!

West var selv lunken i sin omtale av andre sexsymboler i Hollywood: Rita Hayworth var «bare en kropp», Betty Grable «pene ben og et søtt smil» mens Elizabeth Taylor beskrev hun som «bare et ansikt i mengden». Men det var ett untak:

– Den eneste som har noe, er Marilyn Monroe. Men hun etterligner meg.

Hemmeligheten bak silhuetten

Hvis du setter deg ned en kveld og kjører et maraton med Mae West-filmer, vil du snart se at hun egentlig bare spiller seg selv i ulike tidsepoker og settinger. Og scenen er som oftest den samme:

West er drømmekvinnen med begge hender trygt plantet på førerrattet mens mennene som omgir henne for det meste ter seg som siklende, hoppende og måpende apekatter. Med sitt platinablonde hår, hvite porselenshud og tunge øyesminke formelig oser West. Hun stønner og kurrer som en paringsklar due og poserer dristig i tettsittende kjoler i så godt som hvert eneste bilde mens hun leverer frekke replikker på løpende bånd.

Mae West fikk bygget spesialskoe slik som disse for å kompensere på hennes lave høyde. Samtidig ga det henne et helt unikt ganglag. Foto: Wikimedia
Mae West fikk bygget spesialskoe slik som disse for å kompensere på hennes lave høyde. Samtidig ga det henne et helt unikt ganglag. Foto: Wikimedia

Som skuespiller med dramatisk innlevelse er kanskje ikke West regnet blant de dyktigste som har inntatt teater- eller filmverden, men hun har en tilstedeværelse som fullstendig dominerer. Selv i dag er det vanskelig å ikke bli forhekset av hennes utstråling - West krever vår fulle oppmerksomhet og hun vinner den lekende lett.

Selve ganglaget hennes er forresten et morsomt lite kapittel i seg selv:

På film vil du legge merke til at West som regel står står eller sitter stille mens de andre skuespillerne beveger seg omkring henne. Hun opptrer dessuten helst i kjoler som går helt ned til gulvet. Når hun først går, minner det litt om John Waynes westerngange.

Forklaringen er ganske så snedig:

Ettersom West selv var knappe halvannen meter høy, fikk hun laget spesialbygde sko som best kan beskrives som høyhælte sko i dobbeltdekker-utgave. Dermed kom hun opp i høyden og sikret den perfekte silhuett, samtidig som det gav henne en helt unik gange.

Brøt raserestriksjoner

– Når jeg er god, er jeg god. Men når jeg er slem, er jeg bedre.

Samme år som «She Done Him Wrong» kom «Jeg er ingen engel», også den skrevet av West. Her spiller hun sirkusartisten Tira som tjener seg rik og blir forlovet med en velstående mann i Cary Grants skikkelse.

Når han så bryter forlovelsen, trekker hun ham til retten for løftebrudd. Forsvaret henter inn menn fra Tiras fortid for å svartmale henne, men med dommerens tillatelse inntar hun angrepsposisjon og nagler de til veggen én etter én.

Dette er også filmen der West leverer en av sine mest kjente replikker:

– Når jeg er god, er jeg god. Men når jeg er slem, er jeg bedre.

(Saken fortsetter under)

Før «Jeg er ingen engel» kunne slippes på kino i 1933, måtte de mange seksuelle hentydningene i sangene tones ned. I tillegg måtte tittelen på sangene «Nobody Does It Like a Dallas Man» og «Take Me» endres til «Nobody Loves Me Like a Dallas Man» og «I Want You, I Need You». Foto: Doctor Macro
Før «Jeg er ingen engel» kunne slippes på kino i 1933, måtte de mange seksuelle hentydningene i sangene tones ned. I tillegg måtte tittelen på sangene «Nobody Does It Like a Dallas Man» og «Take Me» endres til «Nobody Loves Me Like a Dallas Man» og «I Want You, I Need You». Foto: Doctor Macro

Før den i det hele tatt kom på kino, måtte de mange seksuelle hentydningene i sangtekstene tones ned flere hakk. Likevel ble «Jeg er ingen engel» en kontroversiell suksess:

Dette var nemlig en av de første filmene som stilte afroamerikanere i et positivt lys. De fargede kvinnene er riktignok tjenestepiker, men de er samtidig fremstilt som gode venninner av Tira. For oss er det tydelig hvordan West slapper av og er på sitt mest naturlige i deres selskap.

I en scene ser vi et bord der det står oppstilt bilder av Tiras tidligere elskere, og et av portrettene viser en farget mann. Dette var strengt forbudt i Hollywood på den tiden, likevel ble ikke fotografiet oppdaget av hverken filmselskapet eller sensurmyndighetene.

Presteskapet ønsket boikott

I 1935 var det kun avismagnaten William Randolph Hearst som tjente mer i USA enn Mae West, og selv om hun ikke var fremmed for å unne seg luksus var hun smart og investerte mye av pengene i eiendom. Hun hadde flere hus og leiligheter, men foretrakk helst leiligheten på Rossmore Avenue i Hollywood, innredet i en stil som en journalist valgte å omtale som «tidlig fransk sjokoladeeske» og en annen døpte «sen bryllupskake».

(Saken fortsetter under)

I 1937 spilte hun i «Every Day's a Holiday», hennes siste film for Paramount Pictures. Foto: UIP
I 1937 spilte hun i «Every Day's a Holiday», hennes siste film for Paramount Pictures. Foto: UIP

I «Klondike Annie» (1936), der West spiller en kvinne etterlyst for mord som utgir seg for å være en misjonær for å unngå arresten, blandet hun religion og hykleri. Mange geistlige oppfordret til boikott, noe som skapte større interesse blant publikum med utsolgte kinosaler som uunngåelig resultat.

West hadde et godt råd til unge kvinner som trodde de måtte kaste klærne for å bli berømte:

– Hva er det igjen av illusjonen når du står der naken? Vær aldri entydig. La både menn og kvinner spekulere. Mennene på det de tror de ikke har fått, kvinnene på det de vet de ikke har fått.

Poul Malmkjær skriver i biografien «Mae West: Jeg er ingen engel» at Wests ego var så formidabelt at hun konsekvent så både karrièren og livet sitt i et positivt lys. Nederlag ble omdefinert til seire og dersom det ikke lot seg gjøre så ble de skjøvet ut i glemselen.

– Mae West ble en myte i sin egen tid, og hun gjorde hva som helst for å bidra til denne myten. Gjennom hele sin karrière arbeidet hun flittig for å fargelegge det bildet hun ønsket publikum skulle ha av henne i all ettertid. I senere tid brukte hun også mye tid på å få endret fortiden så den skulle kle hennes «image».

Menn skulle i alle fall ikke komme i veien for henne. For som hun selv sa det så treffende:

– Det finnes ikke den mann som kan få meg til å holde opp med å være Mae West.

Omgitt av muskelbunter

Etter hvert ble West lei av den evinnelige kampen mot sensurmyndighetene i Hollywood og gikk tilbake til teater. På femtitallet inntok hun Las Vegas med påkostede show der hun var omringet unge, høye og veltrente muskelbunter kun iført lett undertøy. Showene ble en stor suksess der mennene utgjorde levende dekorasjoner og en håndfull av dem hadde vær så god å stille opp for henne også privat.

(Saken fortsetter under)

Mae West sammen med en gruppe muskelmenn under et av sine mange show i Las Vegas på 1950-tallet. Bildet er tatt i 1954. Foto: AP
Mae West sammen med en gruppe muskelmenn under et av sine mange show i Las Vegas på 1950-tallet. Bildet er tatt i 1954. Foto: AP

På slutten av 60-tallet spilte West inn to rockeplater i et forsøk på å holde seg populær blant ungdommen. Kombinasjonen saftig lyrikk og moderne rock skulle vise seg å fungere og særlig singlen «Treat Him Right» fra albumet «Way Out West» ble en stor suksess.

I 1959 var det omsider duket for selvbiografien «Goodness Had Nothing To Do With It» og under en mottakelse la hun ikke skjul på hvorfor folk burde lese den.

– Den er spekket med sex. Jeg slutter boken med ordene «Vær forberedt på bind 2!» Det gjorde jeg fordi forlaget bare brukte halvparten av de 550 sidene jeg allerede har skrevet. Og jeg ønsker ikke at halvparten av mine herrebekjentskaper skal føle seg oversett.

Fantaserte om Burt Reynolds

I 1970 var hun tilbake på film etter en 26 år lang pause. «Myra Breckinridge» ble ingen suksess hverken hos kritikere eller publikum, men den fikk etter hvert kultstatus og sørget for at en ny generasjon fikk øynene opp for Mae West.

Scene fra Mae Wests siste film «Sextette» (1978). Blant motspillerne var Timothy Dalton som senere skulle komme til å spille James Bond. Foto: NTB
Scene fra Mae Wests siste film «Sextette» (1978). Blant motspillerne var Timothy Dalton som senere skulle komme til å spille James Bond. Foto: NTB

Åtte år senere gjorde West sin siste film, «Sextette», der hun spilte mot blant annet Timothy Dalton, Tony Curtis og Ringo Starr. Under hele innspillingen slet hun med desorientering, dårlig hukommelse og å ta imot instrukser. Replikkene måtte hun ofte få lest opp gjennom en mikrofon skjult i parykken.

I august 1980 snublet West da hun gikk ut av sengen, hennes egen forklaring var at hun hadde falt ut etter å ha drømt om Burt Reynolds.

Fallet resulterte i et hjerneslag, og rundt en måned senere fikk hun et nytt som lammet høyresiden på kroppen hennes. Etter et sykehusopphold var tilstanden blitt bedre, men det var ikke lenger noen tvil om hva som ventet den gamle stjernen.

22. november 1980 døde West hjemme i leiligheten, 87 år gammel.

– Mae West ville gjennombore virkelighetens jernteppe med sine ideer, skrev Poul Malmkjær i boken «Mae West: Jeg er ingen engel» fire år senere.

– Hun holdt hårdnakket fast ved sine tanker, sitt talent, sin rett til orkesterplass i livets teater og solistens rolle på scenen. Og det fikk hun.

Et (lite) utvalg av Mae Wests mange gullkorn og visdomsord:

  • – Er det en pistol du har i lommen, eller er du bare glad for å se meg?
  • – Gi en mann frie hender og du har dem over hele deg
  • – Jeg unngår som regel fristelser - med mindre jeg ikke kan motstå dem
  • – Du lever bare én gang, men hvis du gjør det riktig, er én gang nok
  • – For mye av det gode kan være vidunderlig
  • – Hvis du sørger for å føre dagbok, kan den en dag forsørge deg.
  • – Ikke la en mann gjette for lenge - han kan sikkert finne svaret et annet sted
  • – Elsk din neste. Og hvis han er høy, flott og farlig, kan det vel ikke være så vanskelig?
  • – I valget mellom to onder velger jeg alltid det jeg ikke har prøvd før
  • – Jeg har alltid hatt tro på sex. Sex er naturlig. Og det som er naturlig, er ikke uanstendig
  • – Han trodde han skulle oppnå noe ved å overøse meg med smykker, og det gjorde han
  • – En buet linje er den vakreste veien mellom to punkter

Kilder: «Mae West: Jeg er ingen engel» (Poul Malmkjær, 1984), Los Angeles Times, Wikipedia

Mer fra ABC Nyheter