Thorbjørn Jagland på talerstolen under det internasjonale seminaret i regi av Arbeiderpartiet og LO I forbindelse med at Jagland går av som leder av Europarådet. Foto: Berit Roald / NTB
Nødrop fra gamlekara i Arbeiderpartiet
Jeg må innrømme at jeg flirte litt av statsminister Jaglands «Det norske hus». Etter første bind av memoarene hans gjør jeg ikke det lenger.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Husker du Thorbjørn Jaglands korte periode som statsminister 1996-1997?
Han lanserte slagordet «Det norske hus» og tilsatte nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas som bygge-statsråd i det nye Planleggings- og samordningsdepartementet. Grunnmuren i Det Norske Hus skulle være «den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn.»
Byggingen varte et snaut år. Så startet rivingen, styrt av en mer liberalistisk orientert Jens Stoltenberg.
Jagland fikk jeg inntrykk av som en politiker med visjoner, om enn luftige. En man kunne trekke på smilebåndet av.
Og med innebygde selvmotsigelser. For Jagland ville jo som ihuga tilhenger av norsk EU-medlemskap kaste vrak på de politiske verktøyene for det en annen Buskerud-politiker, Senterpartiets Per Olaf Lundteigen, kalte det solidariske Annerledeslandet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenNå har Arbeiderpartiets store og omstridte veteran skrevet sine memoarer. Første bind, Jaglands liv fram til 2002, med tittelen «Du skal eie det selv» (Cappelen Damm), ga meg noe å tenke på.
Tåkefyrste han også?
Etter sin korte statsministerkarriere og deretter utenriksminister, ble Jagland leder av Stortingets utenrikskomité, for så å bli stortingspresident i 2005.
I denne siste perioden ble jeg forbløffet da jeg som reporter fulgte ham ut til en landsens videregående skole der han skulle snakke om utenrikspolitikk. Mannen klarte med sin entusiastiske formidlingsevne å trollbinde matleie ungdommer, uten andre hjelpemidler enn seg selv, om tunge og vanskelige temaer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenParadoksalt nok fikk eks-statsminister Jagland av enkelte klistret på seg samme merkelapp som Jonas Gahr Støre får nå, tåkefyrste. På sitt beste var/er han det motsatte.
«Thorbjørn Jagland har skjønt noe ingen andre politikere har skjønt. Som den eneste har han funnet veien rett hjem til unge velgere. Jagland er politikeren flest stoler på i Buskerud i en meningsmåling for DT, og velgere under 30 år er de som stoler mest på deg. 55 prosent. 74,3 prosent av dem mener det er positivt at han stiller som kandidat for Ap.», skrev Drammens Tidende 27. august 2005.
Spørsmålet er om tida har løpt fra gamlekara i Arbeiderpartiet.
Bildet fra den reportasjen i Drammens Tidende, Jagland med ryggsekk på tur i marka, pryder biografien hans nå.
En biografi der han demonstrerer de samme evnene til medrivende fortelling.
Du skal eie det selv
Omslaget til Hadia Tajiks bok utløste tolkninger i det vide og brede. Jaglands omslagsbilde signaliserer jordnær nøkternhet.
Boka starter med armoden i Lierbygda der han vokste opp. Jagland gjennomgår en viktig del av norsk etterkrigshistore fram til 2002 og erklærer fortsatt troskap til lærdommer fra Marcus Thrane og Christopher Hornsrud.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg forteller at han sang et vers av Arne Paasche Aasens «Frihetens forpost» for Einar Gerhardsen ved hans dødsleie.
Sangen ga ham tittelen til biografien, «Du skal eie det selv»:
Ser du byen og hjembygdas lier,
ser du bølgende åser og fjell?
Det er folkets og framtidens Norge.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er ditt, du skal eie det selv.
Til gjengjeld advarte Gerhardsen Jagland der og da om å passe på Gro Harlem Brundtland, som ikke skulle være helt stø ideologisk.
Noe har gått galt nå
Det er masse å hente i biografien for politisk historieinteresserte.
Men la det ligge. Jeg vil ta opp de seks siste sidene i boka. Der hopper Thorbjørn Jagland fram til 2020 og reflekterer over nåtidas politikk og kommer med en flengende kritikk av tilstanden i dagens sosialdemokrati.
I en tid da Arbeiderpartiet virkelig sliter med å finne seg sjæl - og velgerne.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Norge nådde etter min mening så langt i å skape en sivilisert politisk kultur at det var vanskelig å tenke seg at den kunne bli reversert.», skriver Jagland.
Men nå er han uroet. Noe har gått galt. Den skrittvise byggingen av Det norske hus som Gerhardsen var leder for, har gått over til tut-og-kjør-politikk.
Byggingen av alle presitsjebyggene ved hjelp av tusener av østeuropeiske arbeidere. Deltakeravgifter i idrett og bompenger som gjør at en enslig mor må ut med hundrevis av kroner for å ta med barna på en sørlandsferie.
Lederlønninger som har kommet ut av kontroll.
Slike ting bekymrer fortsatt en mann som i ti år fram til i fjor, har levd med 2 millioner i skattefri lønn som sjef for Europarådet.
OSLO 20080925: Politikerne Thorbjørn Jagland (t.h.) og Kåre Willoch sammen under presentasjonen av Kåre Willoch sin nye bok "Kåre Willoch et debattskrift" utgitt på Kagge Forlag i 2008. Foto: Berit Roald / NTB
Sosialdemokratiet for velutdannet middelklasse
Jagland refser styringsformen New Public Management som svekker politikernes innflytelse i offentlige virksomheter, noe hans eget parti har vært med på å innføre.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Sykehusene er blitt bedrifter, påpeker han, og kommer så fram til framveksten av politikerklassen:
«Det har vokst fram et politokrati. Årlig går rundt 100 millioner kroner nå med til politiske stillinger i departementetene.» påpeker Jagland, og forteller at det var tre ansatte i Arbeiderpartiets stortingsgruppe da han kom inn i politikken.
I dag er det rundt 60.
«I tillegg kommer alle mediefolkene som spinner for å få statsråden på i beste sendetid. Konsulentbyråene har sprunget opp som paddehatter. Politikere og mediefolk pendler mellom dem og journalistikken og politikken. Vi vet snart ikke hver som er hvem.», anklager Ap-veteranen.
Han gjør den franske økonomen Thomas Pikettys ord til sine:
De sosialdemokratiske partiene har omformet seg til å bli partier for den velutdannede middelklassen og erstatter en klar ideologisk forankring med middelklassemoralisme.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Korrupsjon på norsk
Det er ikke første gang Thorbjørn Jagland roper varsko.
«Sivilisasjonen er i ferd med å bli annerledes, å forsvinne i Europa. Kapitalismen er tilbake ved nullpunktet, slik den var - ganske uregulert», var den beiske karakteristikken han ga av tilstanden på vårt kontinent i desember 2011.
«Kapitalismen er blitt avsivilisert i Europa og velferdsstaten i ferd med å bli oppsplittet. De rike blir rikere og mindre interessert i å støtte opp om fellesskapet», sa Jagland og la til:
«Dette er farlig».
Artikkelen fortsetter under annonsenBoka viser at han har beholdt og styrket slike tanker. Og han er ikke alene blant Ap-veteraner.
Den nå avdøde eks-statssekretæren Ingjald Ørbeck Sørheim som sto på for Arbeiderpartiet i 54 år, skrev i 2002 artikkelen Makt til salgs – korrupsjon på norsk om framveksten av påvirkningsbyråer bemannet av eks-politikere.
Artikkelen fortsetter under annonsenHans tese var at det viktigste spørsmålet ikke er hvor politikerne kommer fra, men hvor de har tenkt seg hen. Ørbeck Sørheim viser til en meningsmåling om at halvparten av stortingsrepresentantene kan tenke seg en jobb i kommunikasjonsbyrå etter politikerkarrieren. Da kan det hende de begynner å gjøre seg lekre for dem allerede mens de er i politiske verv.
Les kommentaren: Krise i økonomien - fest på børsen
Hernes: Ny politikerklasse i toppetasjen
Som om ikke det var nok, tar nå en annen Ap-veteran og eks-statsråd, Gudmund Hernes, bladet fra munnen i Morgenbladet.
Også han kritiserer framveksten av en voksende politisk klasse, som til dels har mye til felles og omgås på tvers av politiske skillelinjer.
Et stadig større korps av rådgivere har tatt toppetasjen i partiene, har egne karriereløp og standsbevisssthet. De går ofte fra Stortinget til konsulentbransjen og tilbake igjen, lyder det som et ekko fra Ørbeck Sørheim og Jagland.
De vanlige sosialdemokratene, med erfaring fra levde liv, befinner seg i underetasjen.
Som eksempel trekker Hernes fram Einar Gerhardsens barnebarn Marte Gerhardsen. Som skolesjef i Oslo prediket hun lønnsmoderasjon for byens lærere, men strødde ut fete lønnstillegg til direktørene i Utdanningsetaten.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet skjer få år etter at hun med millionlønn i tenketanken Agenda introduserte ulikhetsforskningen til Thomas Piketty.
Spørsmålet er om tida har løpt fra gamlekara i Arbeiderpartiet.
Advarslene for noen år siden fra deres framtredende energiveteraner ble ignorert da partiet overførte makt over norsk energipolitikk til EU gjennom deres gassmarkedsdirektiv og energipakke, med deres energibyrå ACER i førersetet.
Arbeiderpartiets nye politikerklasse og -generasjon kan komme til å vende det døve øret også til Jagland og Hernes.
Selv har jeg etter lesingen fått mer respekt for «Det norske hus».
Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les tidligere kommentarer her.
