Det blir feil å sette bønder opp mot fiskere. Illustrasjonsfoto: NTB Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
En aldri så liten bonde-bom i Dagens Næringsliv
Landbrukspolitikken i Norge er til for hele landet. Dagens Næringsliv tror den er et egoistisk påfunn fra bøndene og hinder for norsk sjømateksport.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Delta i debatten
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Artikkelen fortsetter under annonsen
Frihandels-forhandlingene mellom Norge og Storbritannia har gitt Dagens Næringsliv (DN) påskudd til å ta opp ett av sine favoritt-temaer:
Å få kuttet i norsk landbrukspolitikk, som går ut på å opprettholde landbasert matproduksjon i Norge selv om den ikke kan konkurrere med import fra verdensmarkedet.
«Bøndene kan vinne over fiskerne nok en gang - kanskje den siste», skriver kommentator Kjetil Wiedswang om de pågående forhandlingene. En avtale må på plass før 1. januar 2021.
Men for å ta det første først: Hva har fiskerne å tape på norsk tollvern og statsstøtte for norsk jordbruk?
Faktum viser at eksporten av norsk sjømat, med opprinnelse både i fiskefartøyer og havbruksnæringa, slett ikke er i noen trengt posisjon. Disse matvarene er et underskuddsfenomen globalt.
Eksporten går som «hakka møkk».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Fisk mot ost, eller?
Ja, eksporten av sjømat har gått kraftig opp hvert eneste år siden 2013. Se bare på tallene til Norges Sjømatråd:
Fra en eksport verdt 61,5 milliarder kroner i 2013, klatret sjømatnæringa i 2019 for første gang over 100 milliarder, til hele 107,3.
Så da legger vi den ballen død, som en av figurene til Kevin Vågenes i tv-serien «Parterapi» ville sagt det.
Likevel spør DN-kommentatoren hvor lenge Norge har råd til å prioritere ned den tredje viktigste eksportnæringen. Og DNs tankegang har nok et visst gjennomslag også hos regjeringen i forhandlingene med britene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet heter seg at «fisk står mot ost», altså at Storbritannia vil redusere tollen på norsk fisk hvis de til gjengjeld får ta en større bit av det innenlandske markedet for landbruksvarer i Norge.
Da blir det ikke småtterier vi leker med.
Det vil angå oss alle
«Optimistene ser muligheten til å gjenreise en betydelig norsk foredlingsindustri. Men motkravet, å øke landbruksimporten får norske bondeorganisasjoner til å se rødt.», heter det i DN.
Artikkelen fortsetter under annonsenDa er vi ved kjerna. Diskusjonen dreier seg ikke om at fiskeren settes opp mot bonden, slik det framgår av DNs overskrift. Den dreier seg om muligheten til å øke verdiskapingen ved å foredle fisk i industrien på land.
Det blir også feil å si at motsatsen, kravet om tollettelser på britiske jordbruksprodukter til Norge, bare angår bonden og bondeorganisasjonene. Det angår oss alle.
For det ville forandret landet å innfri det.
Mer om det siden.
I konkurranse med Kina og Polen
Problemet som skisseres, er at bearbeidet fisk, for eksempel fileter, blir ilagt 0,9 prosent toll. Fiskekaker 4,5 prosent. Tanken er at vi ved å få lavere eller null toll på bearbeidet fisk kan få en oppblomstring av fiskeindustri.
Fiskeindustrien det er snakk om, har i motsetning til fangst og oppdrett elendig inntjening. Vi er i en periode hvor mye fisk fryses og bearbeides om bord i store trålere, eller losses til store fryselagre på land for så å bli eksportert for bearbeiding i Kina, Polen og andre land.
Artikkelen fortsetter under annonsenMilliardærer som Røkke og hans etterfølgere har erfaring med trålerkvotene de fikk overta mot å forplikte seg til å levere fangst i de kystsamfunnene som satt på disse verdifulle rettighetene.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Verdien lå i fangsten. Industrien gikk elendig og ble mange steder nedlagt, mens milliardærene prøver å unngå leveringsplikten, noe de delvis har fått gjennomslag for.
Jeg tror det skal godt gjøres å begrunne fiskeindustriens problemer, eller utfordringer som det heter i næringslivet, med tollbelastning i eksportmarkedene.
Dagens industri preges for øvrig av arbeidsinnvandrere. Ikke å undres over. De skal jo konkurrere mot kinesisk og polsk lønn.
En antatt økonomisk egoisme hos en av landets dårligst betalte yrkesgrupper, matprodusentene, må ikke bli brukt i argumentasjon for frihandel.
En lang, lang DN-liste
Forhandlingene med Storbritannia etter Brexit har i det minste gitt det heller liberalistiske DN et nytt påskudd til å hamre løs mot støtten til norsk jordbruk.
Artikkelen fortsetter under annonsenFor de har ikke ligge på latsiden med det budskapet.
Bergens-forskeren Ivar Gaasland har vært kjærkommen. Han har i flere tiår, bygd på en datamodell sponset av den fordums liberalistiske organisasjonen Libertas, i tiår etter tiår lagt fram forskning om at norsk jordbruk er ulønnsomt.
Det har utløst en serie hyllester i Dagens Næringslivs ledere.
- Som denne fra 3. mars 1993: «Utvilsomt har han rett».
- I Dagens Næringsliv 31. mars 2004 kan Gaasland berette at husholdningenes kjøpekraft kan øke med mellom to og fem prosent hvis handelsrestriksjoner for fiske- og jordbruksvarer reduseres til en tredjedel.
- Hva med 15 prosent rimeligere mat samtidig med seks milliarder i skattekutt? Spørsmålet kommer i en ny, begeistret leder i Dagens Næringsliv 5. mai 2004, og viser til «ny» forskning av Ivar Gaasland.
- 23. februar 2006 dukket en ny forskningsnyhet fra Ivar Gaasland og hans forskerkolleger opp i Dagens Næringsliv. Denne gangen var det en halvering av landbruksstøtten de hadde forsket seg fram til.
- 16. juni 2006 fikk Gaasland atter honnør i en leder i Dagens Næringsliv, for sin beregning om at en familie på fire bidrar med 20.000 kroner i støtte til norsk jordbruk.
- I september 2007 hadde Gaasland forsket seg fram til at en familie på fire kunne spart 6400 kroner i matutgifter om Norge presset ned bondens priser ved å fjerne all toll.
- Og blir igjen framhevet i en leder i Dagens Næringsliv 29. september.
- Og så kommer Siv Jensen på banen i Dagens Næringsliv. 17. november 2007 skriver Frp-lederen av frihandel er vinn-vinn for både fattig og rik, og viser til Gaaslands beregning over alle pengene en familie kan spare ved å kutte i norske bønders priser.
I september 2008 er Gaasland og hans kolleger atter ute i Dagens Næringsliv med forsker-angrep på norsk landbruksstøtte.
Les også: NHO er ikke kurert for privatiserings-syken
Joda, markedsøkonomisk riktig
Sett fra et rent markedsøkonomisk perspektiv har DN, Gaasland og andre kritikere av norsk landbrukspolitikk rett. I en liberalistisk setting er landbruket her på berget ulønnsomt.
Men landets demokratiske organer har ment at det å beholde jordbruket, og faktisk øke selvforsyningen, er viktig av andre grunner, som en sikkerhet for matforsyning, for å bevare levende lokalsamfunn, arbeidsplasser og biologisk mangfold.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Og ikke minst begrense gjengroing.
Det norske markedet for frukt, grønnsaker, melk, ost og kjøtt er begrenset. Importen har økt betraktelig de siste årene, også med dagens tollvern, som i praksis er nesten opphevet på produkter som ost og yoghurt.
Når importen øker, må norsk produksjon reduseres og færre gårdsbruk vil trenges.
I klimadebatten har det kommet opp at arealendringer, for eksempel hogst og brenning av skog for å gjøre det om til landbruksarealer, er en av de viktigste driverne for klimaendringer.
Spørsmålet er om det er riktig å redusere bruken av dyrkbare arealer i Norge, som uvegerlig blir konsekvensen av økt import. Det betyr at norsk forbruk vil legge beslag på større arealer i andre land, idet vi går inn i en periode der klimaforskerne mener klimaendringer kan redusere kapasiteten til matproduksjon.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ikke småtterier å leke med
Tanken om å «bytte fisk mot ost» kan i beste fall bety at man øker sysselsettingen i fiskeindustrien, mot å redusere den i næringsmiddelindustrien som tar seg av norsk kjøtt, melk, frukt og grønt.
Vel og merke dersom foredlingsindustri for sjømat virkelig vokser opp langs norskekysten.
Da blir det ikke småtterier vi leker med.
«Produksjon og bearbeiding av matvarer er Norges største industrinæring. I 2012 jobbet om lag 20 prosent av alle industriansatte i næringsmiddelindustrien. Den bidro med 17 prosent av industriens samlede verdiskaping,», skrev SSB i 2015.
Artikkelen fortsetter under annonsenAll produksjon er hovedsakelig basert på norske råvarer.
Fisk og fiskevarer står for 21 prosent av næringsmiddelindustriens verdiskaping.
De øvrige 79 prosentene skal altså settes under press i håp om mer foredling langs kysten.
For det er lite trolig at andre lands landbrukseksportører vil prioritere bearbeiding i høykostlandet Norge for sin eventuelt økte eksport hit.
Ikke bøndenes egoisme
DNs og noen av regjeringspartienes mulig ønske om en byttehandel, innebærer altså en stor risiko.
At bondeorganisasjonene ser rødt, er ikke det viktigste problemet.
Det avgjørende er at en økt import vil akselerere en utvikling som alt er på gang.
Landbrukspolitikken påvirker Norge så sterkt at regjeringens forhandlere kan komme på kant med ønskene til landets befolkning, dersom de lar seg heie fram av DN og andre liberalistiske krefter.
Landbrukspolitikken angår oss alle.
En antatt økonomisk egoisme hos en av landets dårligst betalte yrkesgrupper, matprodusentene, må ikke bli brukt i argumentasjon for frihandel.
Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les tidligere kommentarer her.
