Makt til salgs

- Salg av eks-politikeres kunnskap styrker de sterke. Skifter de lojalitet alt mens de sitter ved makta? spør Ingjald Ørbeck Sørheim. Foto: Erik Johansen/SCANPIX
- Salg av eks-politikeres kunnskap styrker de sterke. Skifter de lojalitet alt mens de sitter ved makta? spør Ingjald Ørbeck Sørheim. Foto: Erik Johansen/SCANPIX

Tegn i tiden tyder på at Norge er i ferd med å miste sin dyd, skriver Ingjald Ørbeck Sørheim.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne artikkelen skrev Ingjald Ørbeck Sørheim i Festskrift til Tor Erling Staff (Kagge Forlag 2002):

Lord Acton sa det slik: ”Makt vil korrumpere og absolutt makt korrumperer absolutt”. De mektige utnytter makten til fordel for seg og sine. Det er et sisyfosarbeid å bekjempe korrupsjon; maktbrynde og grådighet finner stadig nye veier rundt alle lover og kontroller.

Historien antyder at korrupsjon kanskje er den normale tilstand. Den svenske historiker Herman Lindqvist gir friske skildringer av hvordan bondehøvdingen Olof Håkansson på riksdagene på 1700-tallet forhandlet med utenlandske ambassadører om prisen for bøndenes stemmer.

Han klarte å få bestikkelser samtidig fra Sveriges forbundsfeller og fra fiendeland! Han døde som en av Sveriges rikeste menn. Adel, prester og borgere var like grådige. Før Bernadotte ble konge, styrte han Hamburg og statsinntektene der.

Så mye gikk i egen lomme at han kunne låne store beløp til den svenske statskassen. Chirac, Kohl og Berlusconi viser at vanene sitter dypt.

Er det kanskje bare det protestantiske nordvest-Europa som har prøvd å bryte ut av korrupsjonens vonde sirkel? Kan dette være en av grunnene til den store økonomiske framgangen her? Weber drøfter dette – og Hans Nielsen Hauge praktiserte det.

Les også: Når skiftet Hanssen lojalitet?

I Norge har vi sterk tradisjon for å hevde at korrupsjon ikke eksisterer her. Vi har alle hørt om embetsmannen med to blekkhus på pulten, et for statens brev og et for private. Brukte han statens kontor og arbeidstid til å skrive private brev? Dogmet om det korrupsjonsfrie Norge er så grunnfestet at vi sjelden diskuterer faren for bestikkelser som et problem vi bør ta alvorlig. Dette er påfallende; skulle et onde som alltid har fulgt menneskene, la Norge i fred? Det er nok både arrogant og dumt å tro at norske makthavere ikke er som andre makthavere. Klokkertroen på våre lederes ufeilbarlighet kan være direkte farlig: Misbruk får utfolde seg og vokse i det stille, uten forstyrrende oppmerksomhet eller mottiltak. Nettopp derfor bør det bekymre oss at så mange fortsatt hyller dogmet om norsk ubestikkelighet.

Tegn i tiden tyder på at Norge er i ferd med å miste sin dyd.

De små og oversiktlige forhold i vårt lille rike brukes ofte som begrunnelse for at korrumpe-ring ikke skjer her. Vi passer på hverandre, blir det sagt. Denne argumentasjon brukes for å rettferdiggjøre de nære bånd. Men ser vi alt fra innsiden, gjennom idyllens briller, da kan de problematiske sidene lett bli usynlige.

Det motsatte utgangspunkt kan være vel så realistisk: Små og tette forhold kan øke faren for maktmisbruk. Tordenskjolds soldater er over alt, de bytter hatter og blander interesser. Slappe normer for habilitet er en alvorlig svakhet i Norge, både i næringsliv og offentlig virksomhet. Også her har vi utviklet et uholdbart forsvar: Vi er så få her i landet at det ikke er til å unngå at noen stadig sitter på flere sider av bordet.

Det er ikke lenger sant at vi er så få. Utdanningsrevolusjonen er her og nå. Fageksperter vi før hadde titalls av, regnes nå i hundrer og tusener. Fire universiteter og høgskoler i alle fylker gjør at ikke alle er kamerater fra samme fakultet eller handelshøgskolekull, selv om det fortsatt ofte kan virke slik. På den åttende mars vil jeg minne om at rekrutteringsbasen dobles når kvinnene kommer med.

Ligger det en særnorsk korrupsjonsrisiko i vår tro på at vi lever i Hakkebakkeskogen? Kan vi virkelig stole på at Klatremus bare vil deg vel – slik han sier? Er det troen på vår egen prektighet og idyll som er den farligste systemfeilen som fostrer maktmisbruk midt iblant oss?

Næringslivet satser på systemer som motvirker bestikkelser. Man har tatt inn over seg at synden også er kommet til Norge. Store innkjøp klareres av flere personer, som ikke står hverandre for nær.

Medarbeidere sitter ikke for lenge i følsomme posisjoner. Man vet at de som vil oppnå store kontrakter ikke viker tilbake fra å putte penger i nøkkelfolks lommer. Anledning gjør tyv. Noen blir utro tjenere når de brune konvoluttene kommer opp. Denne innsikt speiles i språket: Returprovisjoner, kommisjoner, kickbacks, smøring; kjært barn har mange navn. Gode ledere vet at den menneskelige natur er svak, og at noen er til salgs der kjøpere er mer enn betalingsvillige.

Mange er opptatt av grådigheten hos noen ledere og eiere. Dette er viktig nok, men det er naivt å tro at bestikkelser og annen illegitim påvirkning ikke skjer i offentlig sektor. Det skjer hele tiden og på svært kreative måter. Korrupsjon er alltid tilpasset den lokale kultur. I Norge er kontanter neppe det vanligste.

Korrupsjon må oppleves som trygg for mottakeren. Bestikkelser skjer uten bevis – ved kon-tanter i hånden eller på konto i skatteparadiser uten innsyn fra myndigheter eller kreditorer.

Likevel kan den bestukne aldri være helt trygg, betaleren kan en dag avsløre sannheten. Da må belønningen kunne forsvares. Penger kan maskeres på mange vis, som oppdrag, stillinger, styremedlemskap m.m.

Andre fordeler kan være vel så viktige; støtte til nominasjoner, opptak i det gode selskap, ros, god omtale, dyre reiser mv. Det avgjørende er om ytelsene er åpne og legitime i forhold til de godtatte spillereglene.

Ordbøker definerer korrupsjon som å ødelegge eller bederve ved hjelp av bestikkelser. For å gripe omfanget og kostnadene ved korrupsjon er det viktig å forstå at folk ikke bare lar seg kjøpe for penger.

Poenget er om det er legitimt å motta et gode. Dette er ikke så vanskelig. Politikere og embets/tjenestefolk vet utmerket godt hvilke fakta og argumenter som er legitime. Personlige belønninger og fordeler er aldri blant disse.

Det er derfor ikke behov for å legge store krefter i å definere korrupsjon. Et engelsk ordtak sier det presist: ”It is difficult to define an elephant, but I know him when I see him”.

Forut for korrupsjon som bederver beslutninger, foregår de mer diffuse prosesser som kor-rumperer mennesker. Dette er feltet for de lumre samhandlinger som bryter ned holdninger og bederver organisasjonskulturer. De åpne samspill kan være farlige nok. Men enda alvorligere kan de skjulte nettverk være, med samrøre som er usynlige både for velgere og medier.

Hvorfor er korrupsjon alvorlig? Fordi vi får bedervede beslutningene når personlige interesser styrer. De gode alternativer blir ikke valgt fordi noen tjente på å velge de dårlige. Den klassis-ke korrupsjon: Vedtak mot penger i offentlig sektor kan oftere skje hos tjenestemenn enn hos politikere. Politikere vedtar lover og budsjetter men har sjelden ansvar for konkrete saker. Vedtak i enkeltsakene fattes oftest av nøkkelfolk i kommuner og etatenes innkjøpsorganer.

Politisk korrupsjonsrisiko er trolig mer knyttet til kjøpt påvirkning på lover og regelverk på felter som skatter og avgifter og på de få enkeltbeslutninger som realitetsbehandles i Regjering og Storting. Her kan til gjengjeld vedtak som er kjøpt og betalt koste samfunnet milliarder. Delprivatiseringen av Statoil er en historie som bør studeres i dybden.

Gråsonen er meget stor. Noen vil reagere på det belastede ordet korrupsjon. Husk da at bestikkelser har mange former.

Her er det lett å gå seg vill: Det skriftlige underlag for beslutningene er ofte meget tilforlatelig; her paraderes honnørord og saklige hensyn og fakta. Men det viktigste er ofte skjult: Hvorfor valgte man denne løsning og ikke en annen? Hvis personlige interesser har styrt konklusjonen, vil ikke dette synes. Når konklusjonen først er valgt, er den grei å begrunne. Det er det flere enn vi jurister som vet.

Slappe normer for habilitet er en norsk spesialitet, som nevnt. Spør man om habilitet blir vedkommende ofte brysk og tar det som en beskyldning om sviktende integritet. ”Jeg er da i stand til å skille mellom mine ulike roller” er et standardsvar. Det engelske uttrykket er bedre: ”Conflict of interest”. Det er ikke galt å ha en personlig interesse, men den stenger deg ute fra avgjørelser der denne interessen er berørt.

Personlig tilknytning kan tilmed brukes som argument for å innta en sentral rolle: ”Han har jo så god greie på denne saken”.

Som sekretær i Arbeiderpartiets stortingsgruppe i unge år hørte jeg dette argumentet brukt for å forsvare at en representant kjørte en milliardsak gjennom i gruppa. Han hadde først behandlet saken som styremedlem i Exportfinans som ga store lån til bedriften og så som medlem i NORADs styre som hadde gitt bedriften store tilskudd. Stor-tingsrepresentanter er ikke inhabile i juridisk forstand. Men mangedoble roller er ikke sunt.

Vi må fortsatt håpe at korrupsjon med penger i lommen er sjelden i Norge. Men vi må se faresignalene og forstå endringskreftene.

Staten Norge sitter på enorme verdier, bl.a. i olje, vannkraft og fisk. Noe forvaltes direkte som offentlig eiendom, annet gjennom regulering og beskatning.

Den statlige formuen vokser fordi mye av sparingen skjer på fellesskapets hånd.

Selskapene i de mest lukrative sektorene er sterke, internasjonale og meget erfarne i påvirk-ning av myndigheter. De vet at midlene må tilpasses kulturen i landet. Det er intet offentlig innsyn i hvor mye de bruker på påvirkning, verken i det åpne som synlig lobbyisme eller i det skjulte med mer raffinerte midler. Vinagentene er nok puslinger i forhold til oljeselskapene

Norske politikere har beskjedne inntekter i forhold til det som betales i de store selskaper. Det skyldes vår likhetstradisjon og sterk grasrotkontroll fra velgerne som med medienes hjelp overvåker politikeres lønn og frynsegoder.

De politiske partier forvitrer raskt; siden 1980 er antallet partimedlemmer halvert. Som en ironisk motstrøm er antallet heltidsansatte politikere i rask vekst. Det vrimler av statssekretærer, personlige rådgivere, heltidsordførere og byråder, byrådssekretærer, kommunalråder m.m. De som holder partilagene gående, uttrykker stor frustrasjon, særlig i partier med makt.

Heltidseliten oppfatter fotfolket som ekspeditører og selgere for den politikk som formes i regjeringskvartal, Storting og rådhus. Politiske initiativ nedenfra har små sjanser. TV-innslag er mer effektive. Lokallagene klaget i årevis på eldreomsorgen. Den dirrende orator, professor Per Hovda, fikk på tre minutter i beste sendetid ut en ekstra milliard til de eldre. Den kom midt i året og måtte brukes før årsskiftet; mye ble derfor brukt til å asfaltere parkeringsplasser for ansatte og pårørende.

I sum gir disse faktorene klare faresignal:

Pressgrupper med store penger og gode eksperter får større gjennomslag for sine interesser.

Alt maktutredningen på 70-tallet fastslo at særinteresser overkjører fellesinteresser. De som skal vareta oversikt og langsiktighet, feies til side av pengesterke og velorganiserte bedrifter og grupper som vinner mediekampen om oppmerksomhet og dagsorden. (Ved Kongens Bord!)

Når de få og sterke vinner, taper de mange og svakere. Disse kan rammes av høyere inflasjon, økte renter, utstøtning fra et stadig mer brutalisert arbeidsliv og dårligere velferd.

Dette er vel kjent: Politikkens virkemåte forsterker skjevhetene utenfor politikken. Det er en generasjon siden analysen ble lagt på bordet. Problemet er hvorfor vi som borgere og velgere ikke klarer å gjøre noe med dette som så mange både innser og forstår konsekvensene av?

Vi har brukt for lite krefter på å analysere politikerkarrierene. For det blir stadig tydeligere at karrierepolitikerne dominerer. Det er snart hundre år siden Max Weber skrev sin klassiske artikkel ”Politikk som yrke”. Det nye er at denne trenden har fått slik gjennomslag i Norge.

Det var en gang et ideal at folkets kårede skulle speile befolkningen: Ulike yrker, sosialgrup-per og distrikter skulle fylle de folkevalgte forsamlinger. Så kom kravet til likevekt mellom kjønnene.

Kravet om bred og variert livserfaring var felles for disse fire kategorier. Det var mindre oppmerksomhet mot at de valgte stadig ble yngre. Vi fikk mange tyveåringer på Tinget. Dette har to viktige følger:

Et tiår senere har mange tredveåringer gått gradene i Tingets indre hierarki og fått status som veteraner;

Stadig flere tredve- og førtiåringer med lang politisk fartstid må finne ny sysselsetting utenfor de formelle politiske organer.

Følgene av det første ser vi når en ny regjering settes sammen. Mange av de utvalgte er nettopp disse tredveåringene. De omtales som svært erfarne og det er de nok, i det rendyrkete politiske arbeidet rundt Løvebakken og de sentrale partiorganene. Men de kom dit rett fra utdanning til politikk på heltid.

De bærer ingen autentisk livserfaring fra samfunnet her ute, hvor verdier skapes og livet leves. Folket er svært lite opptatt av de møter, mediastunt og tråkige indretjeneste som fyller det politiske liv.

Løvebakken er en verden for seg. Virkelighetsoppfatningen i dette underlige miljøet ligger langt fra folkets. Det taktiske spillet (særlig under mindretallsregjeringer) blir viktigere enn livsproblemene her ute; en krokfot for regjeringen kan smake bedre enn en gjennomtenkt løsning med positive virkninger i år framover. Lykken er å komme på TV eller omgås Ari.

Lukkede systemer skaper innavl, ikke bare i politikken. Det som tyter ut fra finanslivet (Enron, Finance Credit og Røkke), bekrefter dette. Men innavl er særlig ille når den skaper en herskerklasse som fjerner seg stadig lenger fra folket.

Broilerisme, nepotisme, slekts- og samlivsbånd og usynlige nettverk har gode vilkår når kontrollen nedenfra svekkes og den politiske klassen blir mer selvrekrutterende og selvbærende.

Mange aner nok at usunn innavl truer det politiske systemet innenfra. Men hvorfor leder ikke denne innsikt til korrigerende handling?

Jeg har alt nevnt at maktbalansen i partiene er forrykket: Stadig flere høvdinger fester grepet rundt de få indianerne som enda holder ut. Sa noen nomenklatura?

Dynastier er ikke noe nytt. Familiene Stang, Sverdrup, Ueland og Schweigaard dominerte gjennom flere slektsledd. Nå ser vi at nye familier følger etter. Men lang tradisjon er ingen god unnskyldning for usunn praksis.

Partiene tørker inn og mister troverdighet. Mediene forsterker prosessen, men hovedårsakene ligger i partienes indre liv og i samspillet mellom politikere og krefter utenfor politikken.

Broilerisme og karrierisme skaper en ny type politikere som ser helt like ut og snakker en sær løvebakkedialekt. Dette ligger bak Hagens suksess. Han er også veteran, med lengst fartstid på Tinget. Han har hatt sine kyllinger som skar ut. Men han har vist kraft og talent til ikke å bli som de andre.

Det er for enkelt å si at dette skyldes at han aldri fikk sitte innerst ved maktens bord. En mann som samler en femtedel av folket kan ikke avfeies så lett. Han utfordrer mediene og middelhavsfarerne i andre partier: Etter tredve år på Tinget føler folk at han snakker til dem, og at de forstår hva han sier.

Hagen bruker eksempler folk identifiserer seg med. Enda viktigere for vårt tema: Han er ikke fanget av de nettverk og gjensidige hensyn som binder maktens brødre og søstre sammen. Han forfølger saker i kontroll- og konstitusjonskomiteen også når statsråder støtes på mansjettene. Kort sagt: Velgerne føler at han står på deres side mot makta.

Dette var arbeiderbevegelsens grunnlag. Hagen samler mange av dens tidligere velgere. Det burde bekymre både oss i Arbeiderpartiet og i de medier som rutinemessig mobber Hagen.

Vi bør ikke stille oss i DDR-ledelsens posisjon, udødeliggjort av Berthold Brecht:

”Sentralkomiteen har ikke folkets tillit. Sentralkomiteen bør oppløse folket og velge et nytt”. Jeg er uenig med Hagen i det meste, men det er ikke poenget. Det er at hans suksess bør få oss til å søke årsakene til de gamle partienes sviktende tillit.

Hva skjer når løvebakkeveteraner søker nye beitemarker tidlig eller midt i livet?

Jens Arup Seip raljerte en gang over samfunnsforskere som mente at folks bakgrunn bestemte deres holdninger og handlinger: ”Det er min erfaring at det er mindre viktig hvor folk kommer fra enn hvor de akter seg hen”. Når politikken ikke er avslutningen på en karriere men begynnelsen på den, oppstår helt nye motivasjoner og lojaliteter.

Når du har tiår med yrkesliv foran deg, er det bare de mest heltemodige eller dumme som ikke lar seg påvirke av hva som tjener fremtidig karriere. Det er urealistisk å basere seg på at folk er idealister; de fleste tenker ganske matnyttig. De feteste jobbene kan tilbys av dem med de største pengene.

Pressgruppene rekrutterer påvirkere som har sittet sentralt i systemet og vet hvordan det virker. Problemet er at så få i politikken og mediene reagerer på at folk går rett fra organer med ansvar for helhet og langsiktighet til å arbeide med fet lønn for bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner som kjemper for særinteresser.

Andre land har innført karantenetid for å hindre at folk tar innsikt og kontakter med seg over til den andre siden av bordet. Der anses det ikke som legitimt å gå direkte over fra å kjempe for fellesverdier som tillitsvalgt, til å bekjempe de samme verdier fra en ny posisjon.

I næringslivet er dette velkjent; ved ansettelse i betrodde posisjoner må man skrive under på at man i en periode (som kan vare flere år) ikke skal gå over til konkurrenter.

Der gjelder karantene mellom bedrifter på samme plan, som konkurrerer på samme marked. Langt sterkere er da begrunnelsen for at du ikke bør tillates å gå fra et tillitsverv du skal utøve for oss alle, til et oppdrag som leiesoldat for særinteresser. La meg straks føye til: Det er helt legitimt å være leiesoldat - det er faktisk advokatenes yrke - men du kan ikke være det dagen etter du forlot en tillitspost for oss alle.

Lobbyvirksomhet er i seg selv legitimt, men det er viktig å trekke noen klare grenser:

hvor raskt kan man gå over fra tillitsvalgt til forkjemper for særinteresser

hvilke felter kan man operere på

hvilke felter bør man for alltid holde seg unna.

Det alvorligste er motivasjonen: Når du vet at du skal ut på et oversiktlig marked, dominert av få og sterke oppdragsgivere, er det vanskelig å unngå at disses interesser begynner å påvirke deg alt mot slutten av tiden som folkevalgt.

Det ville være naivt ikke å innse at tilbud om framtidige oppdrag kommer alt mens du sitter i ditt verv. Det gjør det tryggere å si nei til en nominasjon som du kanskje risikerer å tape uansett. Husk det er proffe folk som rekrutterer – og disse tilbud blir ikke journalført.

En undersøkelse i 2002 ga et sjokkerende resultat: Vel halvparten av representantene på Stortinget kunne tenke seg en fremtid som lobbyist og PR-medarbeider. Flertallet av dem vi har valgt til å vareta våre felles verdier og interesser, er altså rede til å gå over til særinteressene, alt mens de fortsatt sitter der og forvalter vår tillit!

Hvorfor ingen ramaskrik i pressen om den slags? La meg antyde to forklaringer:

Også for journalister kan PR og informasjonsrådgivning gi lukrativ fremtid. Sigurd Allern og andre har påvist at pressens integritet og troverdighet lider når journalister blir stoffpusherne på mediemarkedet. Vi godtar ikke at folk fra narkopolitiet blir stoffpushere på dét markedet. Skulle ikke pressen være på lesernes side i vaktholdet mot manipulert og betalt informasjon?

Alle som har vært innom Tostrup vet at forholdet mellom mediefolk og politikere er farlig in-timt. Kristin Clemet sa det slik: «Når en politiker er utro er det som regel med en fra pressen».

Det er usunt og farlig når kontrollører og kontrollerte blir for intime. Enda farligere når de får felles interesser i det samme fete oppdragsmarkedet. Da blir det viktig for dem å stå sammen og motvirke at deres tette nettverk blir for synlige utenfra.

I Norge har vi mange eksempler på at folk veksler mellom toppverv i medier og politikk. I andre land med sterke tradisjoner for å verne om ytringsfrihet og medienes integritet er slikt sjeldnere.

Du kan ikke være maktutøver og vaktbikkje i samme person, særlig ikke med kort tidsavstand. Politikk og media er to av de viktigste arenaer for kommunikasjon, styring og kontroll. Når de spiller på lag gjennom sammenvevde karrierer, slektskap, vennskap og samliv blir livet tyngre for uføretrygdede i Finnmark og Groruddalen.

Stortingsfolks tanker om egen jobbfremtid viser også hvor viktig mediene er for dem. Folk på Løvebakken og i Regjeringskvartalet er intenst opptatt av media. ”Dette fikk vi bra oppslag på i NRK”, eller ”en rekke aviser skrev om dette” høres oftere enn henvisninger til konkrete virkninger av politikken her ute.

Når mediepåvirkning blir viktigere enn å styre samfunnet, er det naturlig at politikerne mener at det er medie- og lobbykompetanse de har skaffet seg og ikke styringskompetanse.

Tarjei Skirbekk skrev i Samtiden 2-2002 en kritikk av bøkene til Thorbjørn Jagland, Anne Enger Lahnstein og Thorvald Stoltenberg. Skirbekk påpeker at bøkene inneholder forstem-mende lite politikk og domineres av referater og henvisninger til medieoppslag. Hans kom-mentar: ”En slik tilnærming kan virke symptomatisk for en politisk elite som lever i tett symbiose med mediene og hele tiden speiler seg i dem”.

La meg avrunde med noen konkrete eksempler.

Arbeiderpartiets landsmøte i 2000 vedtok å delprivatisere Statoil. Milliardverdier ble flyttet fra det norske fellesskapet til private i inn- og utland. Initiativet kom fra ledelsen i Statoil. ECON legitimerte argumentasjonen som forskning. Ikke et eneste lag i DNA hadde foreslått privatisering. Massiv lobbyinnsats fra Statoil fikk likevel etter hvert flertallet med. Hvilke bindinger ble her skapt?

Siri Bjerke gikk rett fra vervet som miljøvernminister i en regjering fra arbeiderbevegelsen til stilling som direktør i NHO – fagbevegelsens hovedmotstander. Samme vei gikk fiskeriminis-ter Otto Gregussen.

Begge satt med blodfersk og fortrolig informasjon om Statens tanker og strategier i saker som gjelder milliarder for næringslivet.

Aftenposten skriver 15. juni at miljø-minister Bjerke sommeren 2001 uttalte: ”CO2-avgiften er i dag det viktigste virkemidlet i klimapolitikken”. Våren 2002 sier NHO-direktør Bjerke: ”CO2-avgiften har ikke lenger noen påvisbar miljøeffekt”. Når sa hun sannheten?

Hennes bror, Rune Bjerke, var partisekretær i Oslo Ap og finansbyråd i Oslo før han ble styreleder i det kommunalt eide Oslo Energi. Dette selskapet satt på noen av våre mest verdifulle vannkraftanlegg. Som styreleder kjempet han gjennom en privatisering der Hafslund endte som kjøper. Konsernsjefen i Hafslund Energi heter nå Rune Bjerke.

Stein Lier-Hanssen var statssekretær for Siri Bjerke. Han gikk rett til stillingen som nærings-politisk sjef i Prosessindustriens Landsforening, en av NHOs bransjeorganisasjoner som har gjort seg sterkt gjeldende i drakampen om energi- og miljøpolitikk. Hans begrunnelse er oppsiktsvekkende: ”Sånn er livet. Bytter du jobb, bytter du arbeidsgiver, og da er du betalt for å argumentere for arbeidsgiverens synspunkter.”

Den grunnleggende brist i denne tankegangen ligger i dagen: Som statssekretær har du ikke en jobb, du har et tillitsverv som bygger på tillit og forventet lojalitet mot dem som plasserte deg der. Du fikk et høyt betrodd verv i kampen for miljøet. Det burde være et minstemål av lojalitet at du ikke går rett fra Miljøverndepartementet til en organisasjon med tvilsomt rulleblad i kampen for kortsiktig fortjeneste på miljøets kostnad.

To andre Ap-tungvektere gikk rett over til lobbyvirksomhet: Grete Knudsen fra stillingen som næringsminister og Kjell Opseth fra Stortinget. De sa offentlig at de ikke så noen motforestil-linger ved dette. Opseth avla for så vidt en svenneprøve alt mens han satt på Stortinget og sikret Fred Olsen eiendomsverdier for milliarder på Fornebu, med hjelp av Carl I. Hagen.

De raske overganger finnes i mange partier. Eyvind Reiten gikk fra en lovende politisk karri-ere til toppstilling i Hydro. Han kom tilbake som olje- og energiminister og gikk deretter på ny til Hydro der han nå er toppsjef. Politiske vedtak om vannkraft, gasskraftverk og oljekonsesjo-ner er vitale for Hydro – som for Enron.

Laila Dåvøy var administrasjonsminister i Bondevik 1 med ansvar for organisering av offent-lig virksomhet, der helsevesenet er en hovedsektor. Da hun gikk av etablerte hun et firma for utleie av personale til helsevesenet. Nå er hun tilbake som statsråd i Bondevik 2.

Det er ikke noe vakkert syn når trekkfuglene letter fra Akersgata etter et regjeringsskifte. Stadig flere tar den svingen som treffende kalles en chaffey. (Helseministeren som var lånt ut av Røkke flyr tilbake dit og får følge av Yngve Haagensen.)

Jeg ønsker selvsagt ikke noe yrkesforbud for tidligere politikere. Men vi må dra en grense: Hvor nært i tid og hvor nært i saks- og ansvarsområde kan du operere for å vareta særinteresser i rak motstrid til det du gjorde som fellesskapets tjener?

Problemet gjelder ikke bare politikere, men også tjenestemenn med attraktiv systeminnsikt. Dagbladet skrev om Kim Hannisdal som er lobbyist for legemiddelindustrien. Han tok opp-draget etter å ha vært rådgiver for Statens Legemiddelverk.

Staten er raus, den lærer opp og bygger nettverket til dem som senere skal lobbe mot den samme staten. Vi kjenner mønstret fra skatteetaten; fellesskapet betaler for oppbyggingen av den kompetansen du senere selger til dem som vil manøvrere seg rundt reglene. Hannisdals innrømmet at ”Lobbyvirksomhet er et problematisk element i det norske demokratiet”. Det er grunn til alvorlig bekymring når politikere som går over linjen, ikke en gang ser problemet.

Vi må være på vakt mot usunn rolleblanding, også der rollene blandes over tid. Vi kan ikke leve med at vital innsikt fra fellesmaktens indre rom raskt blir tilgjengelig for dem som betaler godt og forfølger andre mål. Kunnskap er makt. Husk at den raskeste og billigste måten å skaffe seg motspillernes kunnskap på, er å kjøpe de folkene som har den inne i sitt hode.

Særlig farlig er villfarelsen om det korrupsjonsfrie Norge. En nordmann med lang erfaring fra tøffe internasjonale finansmiljøer, der erfaringene er frodige og illusjonene få, sa det slik: Det er minst like mye korrupsjon i Norge som i andre land. Den eneste forskjellen er at nordmenn er så billige.

Jeg sier ikke at de her navngitte er korrupte. Det jeg har sagt og som bekymrer meg er dette:

Det er betent og farlig når at det stadig blir mer akseptert at nylig avgåtte politikere selger innsikt, makt og innflytelse, ervervet i offentlige tillitsverv, på det private marked.

Slike salg øker makten for dem som har mest å betale med. De svake blir enda svakere.

Denne utviklingen bør særlig bekymre arbeiderbevegelsen. Den ble bygd opp av og for dem nederst ved bordet. Økende forskjeller i makt og rikdom skyver dem stadig lenger nedover. Deres egne tillitsvalgte bør ikke selge sin innsikt til de mektige som skaper enda mer urettferdighet.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden