Skifergruvene i Wales: Philip lever med arven fra mørket

LLECHWEDD SLATE CAVERNS, WALES (ABC Nyheter): Klokka 4.30 står Meirion opp. Han kler på seg sin varmeste klær. På hodet setter han en skyggelue. Han pakker med seg lunsj. Hardt brød, ost og hjemmelaget syltetøy uten sukker. Det samme som dagen før og dagen før det. Han går ut i den mørke høstnatta og legger i vei mot gruvene.

I én time går han ned bratte, glatte trapper bygget av kobber og jern, og gjennom lave tunneler sprengt ut med dynamitt. Lenger og lenger ned under bakken. Den eneste lyskilden han har, er det dyrebare stearinlyset han bærer i hånden. Det er kjølig i gruven som holder en stabil temperatur på rundt 7 grader celsius.

Klokka 6 er Meirion på plass i steinkammeret hvor han arbeider med å hakke ut skifer sammen med arbeidslaget sitt. I tillegg til ham selv, består laget av en annen voksen mann og hans 8 år gamle sønn, samt to voksne menn som jobber med å gjøre skiferstein til takskifer oppe i verkstedet over bakken.

Meirion hilser sine arbeidskamerater, og tar tak i steinhakka. Et 12 timer langt skift i mørket venter dem.

Meirion er en fiktiv karakter jeg blir kjent med i den gamle skifergruven Llechwedd i byen Blaenau Ffestiniog nord i Wales.

Reisen til dypet og 1859

Slike trapper måtte gruvearbeiderne gå ned for å komme seg til jobb. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Livet Meirion representerer var virkeligheten for rundt 17.000 gruvearbeidere i distriktet på slutten av 1800-tallet. Mens den sørlige delen av Wales var kjent for sitt kull, ble nord kjent for å produsere en like ettertraktet vare; takskifer.

Takskifer var et eksklusivt byggemateriale, og Wales har den beste kvalitetsskiferen i verden skjult i fjellene i nord. I 1898 produserte de en halv million tonn av byggematerialet, og Blaenau Ffestiniog var regionens nest største by.

Turistguide Philip Lee Jones (45), som ber meg kalle ham Phil, tar meg med 150 meter ned under bakken i Llechwedd-gruvene, tilbake til året 1859. Vi tar et godt opplyst, moderne tog ned i gruven, og slipper ubehaget med å tråkke ned en endeløs rekke glatte, smale trappetrinn i mørket.

– Noen ganger sliter jeg med å skjønne hvorfor folk betaler penger for å komme ned og se dette stedet, sier Phil mens han viser vei gjennom lave tunnelganger i tussmørket.

Reisen går til Llanfairpwllgwyn...

LES SAKEN

«Helvete»

Den eneste lyskilden er hodelykten som er festet til hjelmen hans. Jeg har også fått utdelt hjelm, men uten lykt.

– Pass på hodet. Og pass på hvor du går. Det er glatt. Og vått. Og ujevnt, mumler Phil mens han går med bøyd hode og lener seg over stokken sin.

Luften er rå og kald her nede i dypet. Ikke har jeg på meg det rette skotøyet for gruvevandring heller. Fukt og kulde trenger seg inn i mine hvite Adidas-joggesko, som snart blir brune av gjørme. Jeg er klam og kald på beina etter få minutter. Selv med et skjerf rundt halsen og en boblejakke på kroppen, tar jeg meg selv i å hutre. Jeg legger merke til at Phil har på seg en god lue under hjelmen sin, og kjenner et stikk av misunnelse.

Phil Jones viser hvordan den manuelle hakka fungerte. Den var ikke veldig effektiv. I løpet av en 12 timers arbeidsdag boret arbeiderne seg mellom 1-2 meter ned i steinen. 2 meter var en god dag. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Phil jobber for Llechwedd Slate Caverns, og viser oss rundt i den gamle skifergruven på omvisningen som kalles «the Deep Mine Tour». Omvisningen åpnet allerede i 1972, tre år etter at alle skifergruvene i Wales ble stengt på grunn av helserisikoen arbeidet medførte.

40 kilometer med gruveganger strekker seg ut i et intrikat nettverk av tunneler og 250 kamre over 16 underjordiske etasjer. ABC Nyheter får bare være med ned til nivå 6. Alle etasjene under er stengt for besøkende av sikkerhetsgrunner.

– Det er de menneskelige historiene som trekker folk hit. Jeg antar at noen kan se en form for romantisk nostalgi ved dette stedet, men i virkeligheten var det helvete, sier Phil.

Roch Castle i Wales: Her kan du bo kongelig

Et liv i mørket

Å være gruvearbeider i Nord-Wales på 1800-tallet er en yrkeskarrière den walisiske guiden ikke unner noen, selv om det i gullalderen var en svært godt betalt jobb.

Gruvearbeiderne sto som regel ikke på bakken og boret. De hang fra metallenker festet i fjellveggen og jobbet seg nedover. De kunne ikke bruke tau, fordi det ville slites i stykker av steinen. De kunne heller ikke bruke mer avanserte bæresystemer, da det ville ta for lang tid å komme seg løs om det skulle gå et ras eller lignende. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Skiftene under bakken var 12 timer lange. I tillegg tok det omtrent 1 time å komme seg ned på jobb og 1,5 time å komme seg opp igjen. Samlet ga det 14,5 timer fysiske krevende arbeid under bakken i 7 grader, 6 dager i uka.

«The Deep Mine Tour» er interaktiv. Vi besøker 10 store gruvekamre, og vandrer med bøyd hode gjennom flere lange, mørke tunneler som ble sprengt ut av fjellet for over 100 år siden. Underveis trykker guiden på noen knapper på telefonen sin, og et lyd-, lys- og videoshow vises. Det er her vi blir kjent med karakteren Meirion.

– Jeg er snart 30 år gammel, men har tilbragt de siste syv årene under bakken. Det føles som om jeg har brukt halve livet mitt her nede. Det kjennes ut som om mørket suger til seg sjelen min, jamrer animasjonen av ham til turistene som ser på.

Meirion har ikke noe valg. Han er nødt til å jobbe for å forsørge familien. Særlig etter at sønnen hans Thomas ble påkjørt av en vogn brukt til frakt av skifer nede i gruven.

En følelse av velvære: Hotell Union Øye er et reisemål i seg selv

Kvalitet dikterte lønn

Thomas var fortsatt bare et barn, men var med faren sin ned i gruven for å jobbe. Begge beina hans ble knust i ulykken, en relativt vanlig gruveulykke på den tiden.

– Jeg må jobbe for å tjene penger, så Thomas kan overleve, sier en trist Meirion fra en lysflekk på fjellveggen.

I tunnelen under bakken ble det lagt jernbanespor, og vogner fulle av stein ble dyttet langs sporene før de ble fraktet til overflaten i vinsjer. Det var en slik vogn som knuste beina til Meirions sønn, Thomas. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Hvor mye penger Meirion og arbeidslaget hans tjener hver måned, kommer an på hvor mye ferdig takskifer de produserer. Det igjen kommer an på om de har fått tildelt et gruvekammer med god skifer eller dårlig skifer. Er steinen i kammeret dårlig, slukker de stearinlysene sine for å spare penger, og hakker på måfå i stummende mørke. De vet at det uansett ikke vil være noe verdifullt å hente ut fra fjellet.

Phil Jones forteller at det var vanlig at gutter begynte å jobbe i gruvene da de var 8 år gamle. Først da de var 12 år ble de registrert som lærlinger, og fikk lov av myndighetene til å begynne å jobbe. Lærlingtiden var på fem år. Som 17-åringer var guttene ferdig utlært, og fikk lov til å ta del i den farligere biten av arbeidet; å sprenge løs skiferstein.

Chester - sjarmtrollet ved fotballmetropolene

LES SAKEN

To arbeidsulykker i familien

Phil demonstrerer hvordan de manuelle hakkene fungerte. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Fram til 1912 brukte gruvearbeiderne i Wales et stort manuelt bor av metall for å lage et hull i steinen de ønsket å få løs fra fjellet. Når hullet i steinen var dypt nok, ble det fylt opp med krutt for å løsne skiferen fra fjellet. Kruttet ble presset ned i hullet med en metallstang, før det ble påtent via en lunte.

Noen ganger antente kruttet for tidlig, mens gruvearbeideren fremdeles presset det ned i hullet. Konsekvensene av en slik ulykke har Phil Jones erfart på nært hold.

– Bestefaren min skadet seg på den måten. Kruttpulveret han skulle bruke til å løsne steinen antente for tidlig og eksploderte. Det ødela hånden hans fullstendig. Han kunne ikke bruke den etter ulykken, og han kunne ikke jobbe i gruven mer. Hele armen hans opp til skulderen ble full av små, blå prikker. Det var skifer som hadde satt seg fast under huden.

Hallstatt er ikke som andre gruver: Gruvens hemmeligheter

Gruvedrift i blodet

Selv om Phil aldri har jobbet i en skifergruve selv, har den 45 år gamle waliseren gruvedrift i blodet. Fem generasjoner menn i familien hans har jobbet med å utvinne skifer i Nord-Wales, som han vet om. Den siste av dem var faren hans.

Faren var til stede i gruven da ulykken skjedde.

– Han var bestefars lærling, og den eneste andre personen som var sammen med ham da det smalt. Han skjønte at noe var alvorlig galt da bestefar ba ham hente førstehjelpsskrinet.

Phils oldefar ble utsatt for nøyaktig samme arbeidsulykke én generasjon tidligere.

Bestefarens ulykke skjedde i 1968, ett år før produksjonen i Llechwedd-gruven stoppet. Den lille produksjonen som finnes i Nord-Wales i dag, skjer over bakken, i skiferbrudd. Under bakken er det kun turer tilbake til fortiden som pågår.

Hver dag fikk gruvearbeiderne en halvtimes lunsjpause, hvor de spiste medbrakt mat, sang sanger, spilte kortspill og diskuterte store spørsmål. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Pensjonert som 35-åring

Store deler av historien Phil formidler er mørk og dyster. En av grunnene til at han omtaler stedet som «et helvete», er alle sykdommene gruvedriften påførte arbeiderne.

I tiden da arbeiderne måtte betale for alt utstyret sitt selv, pleide de å flytte rundt på metallenkene de hang i mens de jobbet. I senere tid har gamle lenker blitt hengende igjen, da arbeidsgiveren betalte for utstyret. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Forkjølelse og lungebetennelse var vanlig som følge av kulden, og rakitt og osteomalasi var vanlig som følge av mangel på sollys og vitamin D. I tillegg er det er lett å forestille seg at psykiske plager var utbredt blant arbeiderne.

– Det var vanlig å pensjonere seg i en alder av 35. Om du levde til du ble 55 år var du heldig, sier Jones.

I 1912 ble arbeidernes manuelle hakker erstattet av trykkluftsbor, som kunne bore én meter på 10 minutter. Det førte til en betydelig effektivisering av arbeidet, men hadde en alvorlig bakside.

Mengden skadelig støv som ble virvlet opp i luften økte betraktelig. Det samme gjorde forekomsten av alvorlige, dødelige lungesykdommer. KOLS og silikose ble utbredt, og førte til tidlig død hos mange gruvearbeidere.

– Det er ingen tvil om at gruvearbeid er et svært sykdomsutsatt yrke. Og det tok lang tid før arbeidernes helse ble tatt på alvor.

Les også: Byene livet snudde ryggen til

Fra mørke til mørke

Etter 90 hutrende minutter nede i mørket, tar Phil meg med på toget opp til overflaten igjen. Klokken er 17.30 og det har allerede rukket å bli mørkt ute, på oktobers siste dag. Det er ikke lett å se hvor gruven slutter og hvor verden begynner.

Phil viser vei inn i verkstedet over bakken hvor skiferstein ble transformert til ferdig takskifer. Guiden forteller at for hvert tonn med ferdig takskifer som kom ut fra gruvene og bruddene på 1800-tallet, ble det produsert 30 tonn skifer med for dårlig kvalitet til at det kunne brukes. Steinen ble dumpet i naturen utenfor gruvene, og har satt et unikt særpreg på landskapet.

Philip Lee Jones viser hvordan arbeiderne i verkstedet lagde takskifer av steinen fra gruvene. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

I dag brukes overfloden av skifer til andre ting, som grus, men også i skjønnhetsprodukter som tannkrem,maskara og eyeliner, ifølge Phil.

Vært tom i 30 år: Fraflyttet spøkelseslandsby kan bli din

Familiebedrift

Llechwedd Slate Caverns produserer blant annet dørskilt, gravsteiner og veggpynt. I verkstedet møter jeg Terry Hughes, en utslitt, men blid småbarns-far. Han er fetteren til Phil Jones, og jobber med å gravere skifer på bestilling.

– Llechwedd er fremdeles en familiebedrift for oss, det er det ingen tvil om, ler Hughes, og forteller at etterspørselen etter personlige skiferprodukter er skyhøy.

– Bare se på den bunken her! Vi rekker aldri å bli ferdige, det kommer alltid nye ordre inn.

Graverte skiferprodukter er svært ettertraktet i Wales. Terry Hughes viser fram den enorme ordrebunken. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Phil skyter inn: – Terry og jeg utgjør et halvt arbeidslag. Jeg jobber nede i gruvene, han er oppe i verkstedet. Akkurat sånn det pleide å være. Om jeg kunne valgt ville jeg ha jobbet nede i gruvene. Det var mye mindre støv der enn oppe i verkstedene.

Terry Hughes viser stolt fram dagens arbeid i verkstedet. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Terry er usikker. Han har jobbet som guide på «the Deep Mine Tour» tidligere, i fire år. De siste 2,5 årene har han jobbet på verkstedet, og han liker å ferdigstille produkter.

– Men det er fantastisk å jobbe som guide. Du får veldig emosjonelle reaksjoner fra folk. Særlig de som har hatt en bestefar eller en oldefar som jobbet i gruveindustrien. De har en million spørsmål og blir veldig berørt av det vi forteller dem. Det er sterkt å oppleve.

Fra å være en av verdens verste jobber, et helvete på Meirions tid, er arbeidet i gruven nå forbundet med glede og overskudd for Phil Jones.

– Det er verdens beste jobb. Jeg ville ikke byttet det ut for noe i verden. Dette gjør jeg ikke for pengenes skyld, jeg gjør det fordi jeg elsker det. Jeg elsker å møte nye mennesker, jeg elsker å prate, jeg elsker å underholde, og det er utrolig givende å videreføre min historie og min arv på denne måten.