Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Professor i politisk psykologi og forfatter Shawn W. Rosenberg ved forskningsuniversitetet UC Irvine i California har studert noe av forskningen fra de siste 60 årene om hvordan mennesker tar beslutninger. Han mener den tegner et nådeløst bilde.
– For det meste så mangler folk evne til abstrakt tenkning, systemforståelse, dømmekraft og kritiske refleksjoner som liberalt demokrati krever av dem, skriver han i en tese han har kalt «Demokratiet som fortærer seg selv», omtalt i Politico.
Forskere har prøvd å bortforklare sine egne funn med miljøfaktorer og mangel på kunnskap, og konkludert med «liberal optimisme» om at dette lar seg fikse dersom borgerne blir bedre informerte, mer motiverte, mindre smålige og mer engasjerte i nærmiljøet, mener han.
– Med ingen eller lite bevis har de foreslått at selv om borgerne ser ut til å være inkompetente, skyldes det omstendighetene. Empiriske forskere innen politikk har skydd vekk fra det store bildet deres forskning tegner, skiver Rosenberg.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEn del av problemet er at for å delta i offentlig debatt så forventer demokratiet at mennesker legger vekk sine innebygde forventninger om at det finnes en objektiv referanse for hva som er rett og galt og hva som er moralske og umoralske valg.
I stedet må borgere i et liberalt demokrati – et demokrati med fokus på rettsstat og sterke rettigheter hos individer og minoriteter – ta inn over seg at alle er forskjellige og har egne oppfatninger om hva som er godt og hva som er ekte. Så blir de bedt om bygge broer mellom hverandre for å danne kompromisser.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSosial forskning antyder at det ikke er slik mennesker tenker, skriver Rosenberg.
De forventer at en nasjon har en særegen etnisitet og kultur, med mennesker som tror på det samme, handler likt, ligner på hverandre, deler samme opphav – enten biologisk eller geografisk. Enkeltmennesker defineres etter spesifikke ting de har gjort eller sagt.
Artikkelen fortsetter under annonsen– I et demokrati blir mennesker i realiteten spurt om å samarbeide med disse «inkompetente og onde» menneskene og deres «villedende og umoralske» påstander for å danne en felles forståelse av ting, skriver Rosenberg.
Resultatet er at borgerne i stedet finner sine likesinnede for å finne solidaritet eller for å nedkjempe de som mener noe annet.
Rosenberg snakker om USA og vestlige demokratier generelt i tesen.
Les også: Nixon kan ha reddet Trump
Demokratiet krever dessuten at borgerne tar inn over seg maktfordelingsprinsippet, politiske institusjonens rolle og det at makten ikke bare går ovenfra og ned, men også nedenfra og opp (for eksempel valg på lokalt og nasjonalt nivå), og sidelengs (for eksempel domstolene som kan stoppe et politisk vedtak hvis det strider mot konstitusjonen).
Maktfordelingsprinsippet forvirrer borgerne og blir sett på som ineffektivt når de forskjellige institusjonene krangler seg imellom. Staten skal holde sosial orden og ha handlekraft til det felles beste.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Demokratiske prosesser konfronterer borgerne med politisk kontekst som er vanskelig å sette pris på, skriver Rosenberg.
Artikkelen fortsetter under annonsenDemokratiet ønsker også fra sine borgerne om å være frie og uavhengige og «oppdage» seg selv hva de er og hva deres formål i livet er. Ingen skal leie dem i hånden. De skal avvise, i alle fall til en viss grad, konvensjonelle autoriteter og tradisjon. De skal finne egenverdi selv, i stedet for å søke anerkjennelse fra andre.
For amerikanerne gir dette ingen mening og krever det umulige, skriver han.
– Hva de vet og verdsetter baserer seg på autoriteter og tradisjon, som de er ment å avvise. Dessuten lener de seg på andres anerkjennelse om hva som er rett og godt. De har ingen andre ressurser å trekke på når de tar avgjørelser, skriver Rosenberg.
Derfor, overlatt til å bedømme selv, avviser de eliten og finner alternativer, som tenåringer som gjør opprør mot sine foreldre, mens deres følelse av identitet, egenverdi og selvtillit blir redusert.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan påpeker at demokratier har også flere ganger tidligere opplevd finanskriser, ulikhet og perioder med storskala innvandring, uten at det har truet demokratiet i seg selv.
Men fram til nå har det vært en såkalt kulturell «elite» som har styrt informasjonsflommen i vestlige demokratier. Imidlertid, både Internett, datamaskiner og smarttelefoner har tillatt flere å lansere sine synspunkter og få folk til å følge dem, på lik linje med professorer og erfarne journalister fra de største avisene. Dessuten har kulturen endret seg både i skoler og arbeidsplasser, fra hierarki til forhandlinger mellom likemenn.
Artikkelen fortsetter under annonsenDermed har autoriteten til eksperter, ledere, foreldre og andre «som har peiling» og som kan styre samfunnsdebatten, blitt underminert, og gjort folk forvirret.
Der kommer populismen, særlig høyrepopulismen inn.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Den tilbyr de fremmedgjorte og skremte demokratiske sjelene et alternativt syn som er lett å forstå, logisk moralsk sett, og personlig tilfredsstillende. Individer blir ikke overlatt til den umulige oppgaven om å forstå ting og bedømme selv, men får autoritativ veiledning. Det uforståelige komplekse maktfordelingsprinsippet, rettferdige reguleringer og representasjon, erstattes av hierarkisk struktur og administrativ kontroll. Makten flyter fra toppen, som representerer nasjonale interesser. Høyrepopulismen gir også klare definisjoner av oss, folket og nasjonen – og hvem som ikke er «oss», skriver Rosenberg.
Det er en del av grunnen til at populister, spesielt fra høyresiden, er i fremmarsj i store deler av verden mener han. Han viser til en analyse i The Guardian at populismens andel av stemmene har økt fra 4 prosent i 1998 til over 25 prosent i 2018 i Europa.
Artikkelen fortsetter under annonsenRosenberg la fram sin tese på et møte arrangert av Den internasjonale foreningen for politisk psykologi i Lisboa, omtalt kort av forfatter og journalist Rick Sherman, i en kronikk i Politico.
Tesen fikk publikum i salen til å reagere. Hans påstand var nemlig at demokratiet er i ferd med å fortære seg selv og at han ikke øyner mye håp for at den vil overleve de neste tiårene i dagens form.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Dette vil kreve det å skape borgere som har kognitive og emosjonelle egenskaper demokratiet krever. Dette vil innebære et massivt utdanningsprogram som tar inn over seg den dramatiske fiaskoen i tidligere forsøk. Kanskje slik vil demokratisk styring overleve.
Sveinung Arnesen, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, har kastet et kjapt blikk artikkelen til Rosenberg.
– Med det forbeholdet vil jeg si at basert på dette vurderer jeg Rosenbergs påstander om at menneskearten ikke er skapt for å kunne leve med et demokratisk styresett og at vi er på vei mot demokratiets undergang som spekulasjoner med mangelfullt empirisk grunnlag, skriver han i en e-post til ABC Nyheter:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det som er riktig er at demokratiet har lavere oppslutning blant folk som opplever at deres stemme ikke blir hørt, og at politikken går i feil retning av deres preferanser. De ønsker gjerne endringer i måten beslutninger tas på (for eksempel mer bruk av folkeavstemninger), men fortsatt er demokratiet det systemet som har høyest legitimitet blant folk og som er høyest ønsket, også blant folk som lever i ikke-demokratiske land.
Valgforsker Svein Tore Marthinsen sier til ABC Nyheter at påstandene er sterke, men at de faller sammen med flere andre røster som fremfører lignende dystre spådommen.
– Ytringene er interessante, men etter mitt skjønn overdrevent pessimistiske. Han baserer teorien på noen enkeltelementer han mener viser negativ utvikling, men å trekke så dramatiske slutninger over hele demokratiets framtid er nok en feilslutning, sier han.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Deler du hans forutsigelser om demokratiets fremtid?
– Nei, overhodet ikke. Han er en demokrati-pessimist. Jeg er en demokrati-optimist. Det finnes mange utfordringer for demokratiet og sentrale verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet, rettssikkerhet og frie valg kan ikke tas for gitt noe sted. Og mange steder i verden er disse sentrale verdiene dessverre lite eksisterende eller under press, sier han.
Marthinsen tror de fleste mennesker, over tid, vil se at det ikke finnes noen gode alternativer til demokrati.
– Demokrati er ikke perfekt, men det er det beste vi har. Der Rosenberg ser problemer med nett og sosiale medier, ser jeg på bruken av dem mer som en sterk utvidelse av demokratiet som ikke minst styrker ytringsfriheten og muligheten for å påvirke, sier han.
Valgforskeren ser imidlertid at man i Norge har utfordringer når det gjelder hvordan man snakker sammen, spesielt på nettet.
Artikkelen fortsetter under annonsen–En liten andel ødelegger for mye for de mange. Her har vi en jobb å gjøre.
Tilliten til vårt politiske system er imidlertid god sammenlignet med de fleste andre land, rettssystemet fungerer i hovedsak bra, oppslutningen om valgene er bra og folk er stort sett fornøyd med samfunnet de bor i. Demokratiet i Norge står meget sterkt, sier Marthinsen.
