Tor Åge Bringsværd: – Det er noe dritt å bli gammel
Forfatteren Tor Åge Bringsværd (79) vil helst leve evig, selv om han misliker tilværelsen som gammel. – Jeg kommer aldri til å være «mett av dage,» mener han.
«Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men det er enda vanskeligere å dø etter Per Fugelli.»
Sitatet er fra Tor Åge Bringsværds nye bok, «Mens jeg har dere her» - en personlig skildring om hvordan det er å bli gammel. Faktisk så personlig at det tidvis føles litt som du tar en smugtitt i noens dagbok.
Det fortelles om en tissebøtte ved senga som har blitt nødvendig nå som forfatteren går på vanndrivende medisiner, om ti tabletter og tre sprøyter daglig, om plager med skrumplever og det gjennomgående temaet - angsten for å dø.
I Bringsværds egne ord: «Det er noe dritt å bli gammel.»
Les også : – Folk tror ikke det er noen fortrinn ved å runde 50 år – men det er mange
Vil slippe å dø
– Jeg tenkte det kanskje kunne være greit for femtiåringer og sekstiåringer å få vite litt mer om hva som virkelig venter dem lengre fremme. Et slags korrektiv til alle de søte solnedgang-historiene. Selv har jeg savnet en slik bok, forteller forfatteren til ABC Nyheter.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen79-åringen har et variert og enormt forfatterskap å se tilbake på. Han har skrevet godt over hundre titler innenfor et bredt spekter av sjangre - barnebøker, noveller, science fiction, romaner og skuespill for å nevne noen.
Bringsværd har mottatt flere utmerkelser for sitt arbeid, blant annet Ibsenprisen, Alf Prøysens ærespris, Brages hederspris og norsk kulturråds ærespris.
Forfatteren forteller at han ikke liker tanken på å dø og vil helst slippe. Han kommer aldri til å være «mett av dage» - forøvrig det dummeste uttrykket han vet om.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– På en måte har jeg levd av å være nysgjerrig, finne ut av alt det jeg ikke vet noe om – og det er jo det meste her i verden. Det å skrive har alltid vært det mest spennende og morsomste jeg vet. Og når du dør, så er det ikke mulig å skrive en eneste bok mer.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også : Naturfilmens gudfar: – Skremmende å gi ham manus
«Men blir det noe hyggelig?»
Bringsværd dedikerer mye av «Mens jeg har dere her» til å romantisere barndommen og gamle dager. Forfatteren savner gammel fotballkultur, hvor spillere og publikum kjente hverandre og «alle» møtte opp på kamp.
Også gammel mote - som cordfløyel, ullvest med skotsk eller irsk jordfarget mønster og turkise poloskjorter uten mønster - står høyt på ønskelista hos 79-åringen.
– Hvorfor var ting bedre før?
– Jeg synes det var mer nærhet mellom mennesker før – og mer nærhet til det offentlige. I dag er det altfor langt mellom de som skal yte tjenestene og det publikum som har bruk for dem.
Bringsværd trekker frem politiet, skoler og sykehus som eksempel på offentlige tjenester som «har flyttet seg så langt vekk fra oss at vi snart ikke kan se dem». Han har en oppfordring til alle:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hver gang politikerne snakker om hvor lurt og effektivt og lønnsomt noe er, burde vi si: «Men blir det noe hyggelig?» Etter min mening er «hyggelig-argumentet» altfor lite brukt i vår tid.
Les også : Silvia av Sverige: OL- vertinnen som ble dronning
– Et savn og en feilprioritering
Bringsværd angrer ikke på stort - han er rimelig fornøyd med det meste. Han har tro på at tilfeldighetene i livet fører oss på riktig vei selv om vi alle har gjort noe dumt.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan angrer heller på mindre ting - som at han sluttet med fotball eller ikke tilbrakte nok tid med dyr - mer spesifikt en type dyr, på en spesiell plass:
– Jeg fikk aldri oppleve å ha et esel på verandaen, og enten man tror det eller ei så er faktisk det noe jeg har opplevd som et savn og en feilprioritering. Og nå er det for sent, slik nesten alt annet også er, forteller forfatteren.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også : Elsa (91): – Menneskelig kontakt betyr alt. Hvis ikke visner du
Forkjærlighet til barndomsbyen
At han solgte barndomshjemmet i Skien da han arvet det for fjorten år siden, går også inn på listen over angrende hendelser fra livet. For huset har stor sentimental verdi for forfatteren. Å faktisk bo der var derimot aldri aktuelt.
I nesten 30 år har han nå bodd i det lille tettstedet Hølen i Akershus med sin forfatterkone, Else Færden.
– Da vi endelig bestemte oss for å flytte ut av Oslo - en by jeg syntes jeg hadde bodd altfor lenge i - var Skien et av de stedene vi kunne tenkt å bosette oss i. Vi bød på et hus der også, faktisk. Men sånn gikk det ikke. Jeg har aldri angret på at vi havnet i landsbyen Hølen i stedet.
Nettopp Skien er en rød tråd i Bringsværds fortelling om hvordan det føles å bli gammel. Det snakkes varmt om grenlandsdialekten, gamle offentlige urinaler og tidligere Skiens Ballklubb.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vi mennesker er ikke bare den vi er nå, vi er også alle dem vi en gang har vært. Og jeg tror alle som har kontakt med «den minste» i seg, vil få et nostalgisk forhold til det sted hvor de vokste opp med tiden.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også : – Kvinner har ikke noen grunn til å frykte overgangsalderen
Dagen han ble gammel
Selv om Bringsværd gjerne kunne tenke seg at livet humpet og gikk i det uendelige, setter han ikke særlig pris på å bli gammel. At livets siste fase har kroppslige begrensninger fikk han lære på den harde måten - på vei opp et fjell i Iran. Kroppen sa stopp, og forfatteren var nødt til å adlyde.
Selv kaller han det for dagen han ble gammel.
«Av og til kommer nemlig virkeligheten trampende inn i livet vårt. Og da er det bare å sette seg rett ned og gråte, eller bite tennene sammen og gå på med krum hals – eller, og det er nok det beste, men slett ikke det enkleste: Føye seg mykt etter omstendighetene», skriver han om hendelsen i boka.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan mener selv han aldri har fått råd i livet - og dersom han har det, har de blitt fortrengt eller glemt. Men han har et råd å gi til andre:
– Det er viktig å ha idealer. Du må velge hvem du vil være. Og du må velge hvem du ikke vil være. Om vi lykkes med valgene våre er en helt annen ting. Men egentlig betyr det ikke så mye hvor ofte vi faller, bare vi hver gang er i stand til å reise oss igjen.
Les også : Fra 200 kilo og alvorlig syk til folkehelsepromotør