Meny

Elsa (91): – Menneskelig kontakt betyr alt. Hvis ikke visner du

Da mannen Sigmund levde, var de ute på turer sammen minst et par timer hver dag. – Disse turene savner jeg veldig. forteller Elsa Slinning.
Elsa Slinning mener det gjøres for lite for gamle, syke og ensomme. Selv ønsker hun seg en besøksvenn som kan lindre ensomheten på dagtid.

I en stor og koselig leilighet like ved Bogstad Camping utenfor Oslo sitter Elsa Slinning (91) i sin blå hjørnesofa. Hun forteller åpenhjertig om hvordan det kjennes å komme hjem til en tom leilighet og ikke ha noen å fortelle til om hvordan dagen har vært eller kunne gå tur med.

– Etter at jeg mistet mannen min for to og et halvt år siden, synes jeg formiddagene er veldig lange. Etter hvert som jeg merker at jeg ikke lenger kan gå ut så mye og blir sittende en god del, blir det lange dager selv om jeg for eksempel kan lese eller spille bridge. Du blir sliten av at det ikke skjer så mye.

Gjorde inntrykk

For en uke siden hadde NRK Dagsrevyen et innslag om 87 år gamle Aud Kristiansen fra Trondheim som ikke kunne huske sist hun hadde fått besøk. Ektemannen bor på eldrehjem, og vennene var gått bort en etter en.

– De er døde, alle sammen. Livet har ikke mening. Men jeg vil ikke dø heller, sa Kristiansen på Dagsrevyen.

Innslaget gjorde sterkt inntrykk på seerne, deriblant Elsa Slinning. Hun tror veldig mange befinner seg i en situasjon der de kjenner på ensomhet.

– Hun snakket om at hun ikke hadde noen familie eller venner som kom på besøk. Jeg tenker det må være helt forferdelig å sitte alene og ikke ha noen som bryr seg om deg.

Les også: Fotograferte familiens farvel med pappa

Venter på ny besøksvenn

Elsa forklarer til ABC Nyheter at vi mennesker er forskjellige alle som én og at hennes egen livssituasjon er en annen enn den til Aud Kristiansen.

– Jeg har tre barn og seks barnebarn som bor i nærheten, som har tid om kvelden, men ikke hver kveld. De har ansvarsfulle jobber, barn og venner, selvfølgelig. Men de kommer når de kan og jeg vet at de er der om noe skjer. Bare det gir en veldig trygghet, sier hun og legger til:

– Vi mennesker er sosiale, og menneskelig kontakt betyr alt. Hvis ikke visner du.

(Saken fortsetter under)

Elsa Slinning har gode erfaringer med besøksvennordningen og står på venteliste for en ny besøksvenn etter at hennes forrige måtte slutte på grunn av jobb. Her sitter Slinning sammen med en Røde Kors-representant. Foto: Roger Grosvold / ABC Nyheter

Elsa er selv godt kjent med besøksvenn-ordningen ettersom hun selv har hatt besøksvenn inntil nylig. For tiden har hun søknad inne om å få en ny.

– Hun jeg hadde var seksti år yngre enn meg, hun var student og nå er hun i full jobb. Da har hun ikke lenger tid på dagen og det er dagtid som for meg er den mest ensomme tiden, spesielt om vinteren. Når det er snø og glatt så er det ikke så lett for meg å komme ut.

Røde Kors' besøksvenntjeneste

Mange mennesker i Norge savner en fortrolig venn. Ensomheten kjenner ingen alder, og det finnes mange ensomme blant både eldre og yngre. Røde Kors Besøkstjeneste bidrar til å gjøre hverdagen lettere for flere av dem.

  • Som besøksvenn kan man besøker mennesker både i private hjem og på institusjoner. De fleste besøksvenner har én person de besøker fast, et par timer hver- eller annenhver uke.
  • Det er stort behov for besøksvenner som kan besøke på dagtid.
  • Besøksvennen og den som får besøk bestemmer sammen hva de skal gjøre. De går turer eller gjør andre sosiale aktiviteter - eller treffes bare for å prate. Den faste kaffekoppen med en besøksvenn er en verdi som vanskelig lar seg beskrive eller måle.
  • Noen Besøksvenner lager også felles sosiale møteplasser som tilstelninger, turer, utflukter, trimgrupper og andre arrangementer. Besøkstjenesten utvikler seg stadig, og det finnes mange ulike tilbud og muligheter.
  • For å bli besøksvenn må man først igjennom noen kurs og et intervju.

Kilde: Røde Kors

________________________________________

Holder TV-en avslått

Elsa tror mange synes det er skambelagt å snakke om egen ensomhet.

– Selv synes jeg ikke det, for når du er blitt så gammel som jeg er blitt så er det naturlig at du ikke kan være med ut på aktiviteter. Du er henvist til å være mye hjemme hos deg selv. Noen vil kanskje si at de ikke er ensomme og det er nok mulig. Jeg tror for eksempel at kunstnere ikke er like mye ensomme fordi de kan fordype seg i skriving eller malerkunst hvis de er spreke nok. Men hvis du ikke har en slik hobby, er det ikke nok bare å komme deg opp om morgenen, få i deg litt mat og vente på at TV-en skal gi noe.

Hun forteller at hun har som prinsipp at TV-en helst ikke skal på før Dagsrevyen starter på kvelden.

– Jeg har en venninne som sier hun er såpass redusert at det eneste hun har, er TV-en. Hun sier hun er lei den, likevel står den på hele tiden. Jeg vil helst ikke komme i en slik situasjon.

Les også: – Foreldre med voksne barn bør ikke blande seg i hvorvidt de får barn eller ikke

Vil ikke flytte hjem til familien

Elsa mener det gjøres for lite for de gamle, syke og ensomme. Hennes ønske er at kommunalt ansatte driver en mer oppsøkende virksomhet der de kommer og ringer på døren – da først mener hun de vil se hva som trengs.

– I dag kan du ikke forvente og forlange at familien din skal trå til, for de har sine jobber og sine liv. Min datter har spurt meg flere ganger om jeg ikke vil komme og bo hos dem på ett av barnerommene, men jeg kan ikke tenke meg det. Jeg har det bedre her hvor jeg kan gjør hva jeg vil og hvor alt er på én flate.

– Mitt ønsker er at det offentlige skal bruke mer ressurser på ensomme – tilby aktiviteter, hente og bringe. Og det gjelder selvfølgelig ikke bare de gamle, det må være mye verre å være ung og ensom.

– Hvorfor velger du å stå frem og fortelle om noe som mange synes det er vanskelig å snakke om?

– Fordi hvis jeg kan gjøre en liten forskjell og det kan bidra til å skaffe enda flere ensomme mennesker et annet menneske å snakke med, da tenker jeg at jeg ikke kan la være.

Den digitale verdens begrensinger

Elsa forteller at hun satte enormt pris på at besøksvennordningen ga henne et annet menneske å kunne prate med.

– Hun var veldig interessert i å høre hvordan mitt liv hadde vært og hvordan jeg var vokst opp. Hun spurte meg mye om krigen og hvordan det var for 80-90 år siden for det syntes hun var fryktelig interessant. Ofte laget hun mat, noe jeg satte pris på siden det ikke er min sterkeste side, humrer hun og lener seg tilbake i sofaen.

– Når jeg hadde en god dag så gikk vi en tur, og det var alltid veldig hyggelig.

Elsa forteller at den digitale verden er til stor hjelp for de som sitter en del hjemme. Selv bruker hun iPaden sin til å se filmer, løse kryssord, spille bridge og høre på lydbøker.

– Men det er samtalen med et annet menneske som er det man savner – det får du jo ikke i den digitale verden. Og så er man spent på hvordan verden er der ute når man ikke er så mye med lenger. En turvenn skulle jeg gjerne hatt, selv om det ikke blir så lange turene for meg lenger på grunn av disse, forteller hun og dunker føttene sine lett mot gulvet.

Les også: Følte seg ensom - startet «Tinder» for venninner

Møtte kjærligheten i villmarken

Elsa Slinning beskriver seg først og fremst som et selvstendig menneske. Hun kommer opprinnelig fra Bergen, og selv etter å ha tilbrakt sitt voksne liv i andre deler av landet så skarrer hun fremdeles på r-en. Hun har alltid vært glad i sport og friluftsliv, og ektemannen Sigmund møtte hun da de begge var ute på vandringstur.

– Vi var begge unge da vi møttes i Kvamskogen og ble forelsket i hverandre. Vi holdt sammen i 64 år, i gode og onder dager, og det er ikke verst synes jeg. I dag har jeg seks flotte barnebarn som jeg har stor glede av. Foreløpig er det ingen oldebarn, men de kommer nok hvis jeg får leve noen år til, sier hun med et lurt smil.

– Er jeg heldig så blir jeg som min far: Han ble 95 år gammel og var fremdeles svært klar da han gikk bort.

(Saken fortsetter under)

– Dette er den første vinteren jeg føler jeg ikke kan gå ut noe særlig. Jeg har søkt om dagopphold i kommunen, men det er lange ventelister alle steder. Foto: Roger Grosvold / ABC Nyheter

Før hun pensjonerte seg, var Elsa daglig leder i Vestfold Røde Kors. Hun beskriver den tiden som utrolig fin.

– Jeg gledet meg til å sette nøkkelen i døren hver morgen, det var kjempefint å jobbe med frivillige og idealister. Jeg jobbet også litt med prosjekter i utlandet og var blant annet noen ganger i Afrika for å se til prosjekter der nede. Det var helt fantastisk å møte mennesker fra et annet kontinent – det var ingen barrierer og det opplevdes helt naturlig siden vi hadde samme ideologi.

Liker ikke å slå av lysene

Det første året etter at ektemannen var gått bort, var Elsa mye sprekere enn hun er i dag. Da kom hun seg ut på tur så ofte hun kunne, helst hver dag. Nå er situasjonen annerledes og i et forsøk på å gjøre dagene mindre ensformige, deler hun dagen inn i faste segmenter.

Hun synes ettermiddagene er hyggelig, da er det begynt å mørkne utenfor vinduene og hun kan tenne lys. Det er så hyggelig med levende lys. Selv lyser Elsa ekstra opp i ansiktet når hun peker bort mot en kommode der det står en bolle fylt med pent innpakkede gaver.

– Jeg har en datter som er veldig omsorgsfull og hun har laget en gavekalender til mor. Hver dag gleder jeg meg til å åpne kalenderen. Da setter jeg meg godt til rette med en kopp te og åpner en pakke som inneholder konfekt, en tepose og noen fine visdomsord, smiler hun.

Etterpå er det lydbok-tid, gjerne frem til Dagsnytt. Om kvelden ser hun ofte på TV og når klokken er blitt ti, begynner hun å slukke lysene i leiligheten sin.

– Det liker jeg ikke, for da er den dagen gått og jeg lurer på hva jeg skal gjøre dagen etter. Da er det veldig fint hvis jeg har en plan, for eksempel at jeg skal ut på noe eller jeg kan klare å komme meg ut på noe vis. Jeg trenger noe å se frem til, ellers kan dagene bli lange.

Helse og livsstil
Populært