Justismord-paradokset

Hvorfor skjer justismord?

Som dobbeltdrapsdommene mot Per Liland, Fritz Moen og Viggo Kristiansen.

Hvorfor konkluderer vi rettslig i saker der bevisene åpenbart er svake? Som i Silje-saken. Nekter så lenge vi kan å frifinne åpenbart uskyldige, som fetteren i Birgitte Tengs-saken? Hvorfor anvender vi loven feil og sender sakesløse mennesker i fengsel, som i NAV-skandalen?

Svarene på disse spørsmålene er mye mer kompliserte enn spørsmålet i tittelen på en paneldiskusjon på Advokatlåven i Arendal onsdag, nemlig «Justismord - hvilke saker blir de neste?». Her pekte paneldeltakerne spesielt på sedelighetssaker og saker der et forvaltningsorgan har behandlet en sak og den går videre til påtalemyndigheten uten at politiet etterforsker saken selvstendig i tilstrekkelig grad.

Hvorfor sedelighet, altså seksualforbrytelser. Jo, fordi det en type kriminalitet samfunnet omtrent «ikke kan straffe nok», som førsteamanuensis ved Politihøgskolen Katrine Holter formulerte det.

Parafrasert: Samfunnets moralske oppbrakthet over slike forbrytelser fører til at også domstolene ønsker å straffe. Det gjør at bevisvurderingen tøyes og strekkes, og straffeutmålingen tynes.

Holter mener seksualforbrytelser i så måte har tatt over for narkotikaforbrytelser. Den gang klimaet var slik at Harald Medbøe ble dømt til tolv års fengsel for en hasj-forbrytelse. Det var i 1992, og det dreide seg riktignok om omsetning av et tresifret antall kilo hasj, men det var drøyt.

Domstolene vært gjenstridige inntil det absurde.

Men hva med spørsmålene om hvorfor justismord skjer. Hva handler det om?

Jo, det handler om et konserverende system, der den ene instansen tar med seg den forrige instansens konklusjoner som om de må være riktige. Fra politi og påtale til rettssak og anker og videre til gjenopptakelseskommisjonen. Og pressen er med på løpet, mener tidligere journalist, nå daglig leder og rådgiver i Sannum & Bergestuen, Svein Tore Bergestuen.

Det er noe råttent i norsk rettsvesen

LES SAKEN

Enda verre er det med de rettskraftige dommene, mener Bergestuen. Da slutter pressen helt å være kritiske. Den fjerde statsmakt slutter å jobbe. Akkurat slik den tredje statsmakten – den regel-kontrollerende (dømmende) – gjør. Respekten for rettskraftige dommer er altfor stor.

Dermed fanges ikke justismordene opp av verken rett eller presse. For det er ikke statsmaktenes ære at etterkrigstidens største justismord har blitt avdekket. Tvert imot har domstolene vært gjenstridige inntil det absurde, og pressen servile tamhunder.

Det er enkeltpersoner som har presset frem rettferdighet og sannhet der domstolene har gjort feil. Det er fasit på dette.

Frifinnelsen av Per Liland i 1994 kom som et resultat av arbeidet det svensk-norske ekteparet Vibeke og Sten Ekroth hadde gjort siden 70-tallet, og det Tore Sandberg la ned tidlig på 90-tallet.

Frifinnelsene av Fritz Moen midt på på 2000-tallet var det Tore Sandbergs innsats fra 1998 som tvang frem.

Også i tilfellet Fredrik Fasting Torgersen, som riktignok aldri fikk saken sin opp igjen, var det en privatpersons engasjement som dyttet, nemlig forfatter Jens Bjørneboe.

Frifinnelsen av Viggo Kristiansen i fjor kom som et resultat av forfatter Bjørn Olav Jahrs – og litt noen andres, deriblant nevnte Bergestuens – iherdige arbeid.

(Et hederlig unntak, for anstendighetens skyld, er Silje-saken , selv om det i den ikke forelå noen dom. Her var det NRKs journalister som gjorde jobben som i sin tur førte til at de tre småguttene som ble stemplet som drapsmenn, til slutt fikk vasket merket av).

Kristiansen, Moen, Liland og Torgersen

LES SAKEN

Det er umulig helt å sikre seg mot justismord. Men det er mulig å minimere risikoen.

Og vi har en plikt, som samfunn, til å sørge for at feil rettes opp.

Den plikten skal og må domstolene og rettssystemet ta mer på alvor. Den plikten må også pressen se på som sin.

For det er fortsatt verre at uskyldige blir dømt, enn at skyldige går fri.

(Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Her skriver faste og sporadiske bidragsytere om nyhetsaktuelle temaer. Vi har også et samarbeid med den politiske nettavisen Altinget.no . Brenner du inne med en mening eller analyse, kan du sende teksten til stemmer@abcnyheter.no, så vil vi vurdere den).

Sirkus Bertheussen

LES SAKEN