Det er noe råttent i norsk rettsvesen

Gjenopptakelseskommisjonen har besluttet at Viggo Kristiansen skal få behandlet saken sin på nytt. Det ble klart torsdag. Avgjørelsen kommer på syvende forsøk fra 41-åringen på å få saken sin gjenopptatt.

Kristiansen har hele tiden nektet skyld for voldtektene og drapene på Lena Sløgedal Paulsen (10) og Stine Sofie Sørstrønen (8) i Baneheia i Kristiansand 19. mai 2000.

Kristiansen soner fortsatt dommen på 21 års forvaring.

Nesten ingen har sittet lenger sammenhengende i et norsk fengsel etter krigen.

Det vil si, det er noen.

Per Liland ble i 1970 dømt til livsvarig fengsel og sikring i inntil ti år for to drap i rusmiljøet i Fredrikstad. Liland sonet 24 år.

Fredrik Fasting Torgersen satt 16 år i fengsel, fra 1958 til 1974, for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen i Skippergata 6B i Oslo.

Fritz Moen ble dømt for drapene på Torunn Finstad og Sigrid Heggheim, til 21 års fengsel og inntil 10 års sikring. Til sammen sonet han 18 og et halvt år av dommen i fengsel.

Ser dere bildet? Litt hjelp:

Per Liland var uskyldig dømt. Han rakk å blir frikjent for det ene drapet før han døde i 1996 etter bare to år i frihet.

Fredrik Fasting Torgersen hevdet seg hele livet uskyldig dømt, men lyktes aldri med å få saken sin gjenopptatt. Han døde i 2015.

Fritz Moen var uskyldig dømt. Han ble frikjent etter endt soning i 1996. Han døde i 2005.

Når Viggo Kristiansen nå skal få saken sin ført for retten igjen, er han altså del av en eksklusiv og bekmørk klubb av norske menn som har blitt satt bak mur og jern i opptil en mannsalder – med beviser som i beste fall er tvilsomme, i verste fall åpenbart ikke tilstrekkelige.

Det er jo slik justismord skjer. At vi bestemmer oss kollektivt for at den mistenkte må være skyldig. Dette kollektivet påligger det domstolene ikke å lytte til.

Og mens vi har kunnet avskrive Liland- og Moen-sakene (og Torgersen-saken, for de av oss som også tror på hans uskyld) som ulykkelige uttrykk for en annen tids domstoler og rettssikkerhet, er Viggo Kristiansens sak fra dette årtusen. Den er ikke fra gamle dager. Den er fra nå.

Sammen med de historiske sakene bør Gjenopptakelseskommisjonens beslutning i dag føre til at vi går i oss selv.

Kriminalomsorgen vil forlenge forvaringen for Viggo Kristiansen

LES SAKEN

For det er ikke sant at det er rettssikkerhet i Norge. Ikke om du er mann og mistenkt, siktet og tiltalt for drap i saker med stor medieinteresse. For dét er også et fellestrekk mellom de fire sakene: Media og hele samfunnet bidro til å tegne skurkebilder og forhåndsdømme.

Alle hatet Viggo Kristiansen. Inderlig. Fra han ble tatt i 2000 til han var i retten i 2001 og utover. Det hjalp ikke at mobilbruken hans var egnet til å utelukke ham som drapsmann, eller at det ikke ble funnet DNA fra ham på åstedet. Ingenting hjalp. Han var Satan selv.

Det er jo slik justismord skjer. At vi bestemmer oss kollektivt for at den mistenkte må være skyldig.

Dette kollektivet påligger det domstolene ikke å lytte til. Men er skottene tette nok, mellom opinion og dømmende myndighet? Og er bevisstheten stor nok hos de som dømmer, rundt det faktum at også den som fremstår som djevelen selv kan være uskyldig?

Den debatten må vi ta. Og vi må ta den grundig.

Vi bør begynne allerede i dag.

Det er en god dag for Viggo Kristiansen. Men en dørgende trist dag for Norge som rettsnasjon.