Venstres koselige EU-medlemskap

Guri Melby møtte pressen etter at valgkomiteen i Venstre har innstilt henne til vervet som ny partileder.
Guri Melby møtte pressen etter at valgkomiteen i Venstre har innstilt henne til vervet som ny partileder. Foto: Fredrik Hagen / NTB

Hva skal ønskene om EU-medlemskap i forslaget til nytt Venstre-program bety?

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

EU-spørsmålet har vært vondt for Venstre. Men slik partiet har utviklet seg, vil forslaget om å melde Norge inn i EU, som Venstres landsmøte skal ta stilling til 26. og 27. september, gli lettere gjennom enn før.

Der skal delegatene ta stilling til følgende forslag fra flertallet i Venstres programkomité:

«Venstre mener at EØS-avtalen har tjent Norge godt, men ønsker på sikt å delta i de demokratiske institusjonene i EU gjennom et EU-medlemskap, der det lages gode løsninger for fiskeri og landbruk og tas en separat vurdering av eventuell inntreden i eurosonen.»

Partiet går inn for en folkeavstemning og la utfallet bli avgjørende.

Situasjonen i partiet er blitt slik at mindretallet i programkomiteen ikke kvinner seg opp til å si nei til medlemskap, bare utelater passusen om at de ønsker å gå inn i EU. Også de peker på at en folkeavstemning må avgjøre saken.

Flertallsforslaget reiser flere spørsmål. Hva betyr det, egentlig?

Dessuten kan ikke EU-politikere som sagt, selv ikke med Venstre-representanter rundt bordet, fravike EUs traktater.

Fra ja til splittelse til nei - og ja?

Men først Venstres forhistorie i EU-spørsmålet.

I januar 1962 gikk et stort flertall i Venstres landsråd inn for medlemskap i det som da het EEC. I juli 1967 vedtok Stortinget med 136 mot 13 stemmer å søke medlemskap. Alle Venstres 18 (!) representanter sa ja. Men Frankrikes president de Gaulle stoppet EEC-utvidelsen.

Da spørsmålet kom opp igjen i 1972, ble det neiflertall i en folkeavstemning 25. september. Arbeiderpartiets Bratteli-regjering gikk av, og Venstre kom inn i en sentrumregjering.

Men i EEC-spørsmålet var partiet splittet. Landsmøteflertallet var mot EEC-medlemskap. På Stortinget var åtte Venstre-representanter for, fem mot.

Etter et ekstraordinært landsmøte brøt EEC-tilhengerne ut av Venstre og dannet Det liberale folkeparti. Det eksisterte fram til 1988.

Da det igjen brygget opp til EU-debatt fram mot den nye folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994, ble Venstres høyt respektert politiker Guro Fjellanger generalsekretær i Nei til EU. Senere ble hun nestleder i Venstre, og statsråd.

Våren 1992 ble det stort flertall på landsmøtet mot EU-medlemskap.

Siden da har mye skjedd. Sårene etter partisplittelsen i 1972 ser ut til å ha grodd og ja-siden har styrket seg, trolig overtatt kommandoen.

Tror Venstre på traktatendring i EU?

Så tilbake til formuleringene i programutkastet.

Alle vet at spørsmålet om norsk forvaltning av og herredømme over landbrukspolitikken, og ikke minst Norges trolig aller viktigste, forhåpentligvis evigvarende naturressurs, fiskeriene, er noe av det kinkigste ved EU-medlemskap, ved siden av det store spørsmålet om demokrati.

Dessuten om Norge skal oppgi pengepolitikken som har vært så nyttig for landet, oppgi krona og gå over til euro, slik Venstre-utkastet åpner for.

I 1972 og 1994 var landbruk og fisk viktige årsaker til at flertallet endte på nei-siden.

Hva betyr formuleringen om en EU-avtale der «det lages gode løsninger for fiskeri og landbruk»?

Betyr det at Venstre forutsetter at selve EUs traktatgrunnlag skal forandres?

All makt til EU

EU har som kjent traktatfestet at begge disse primærnæringene skal forvaltes fra Brussel, og etter like regler for hele EU.

EU har riktignok noen spesialbestemmelser for vanskeligstilt og nordisk landbruk. Disse ble veid og funnet for lette av folkeflertallet i 1994.

Hva EUs spillerom er på fiskeri, ble oppsummert av EU-eksperten Dag Seierstad i boka «Folket sa nei» (Samlaget, 2014):

Norge får ikke unntak på noe område for fiskeriene.

  • Ansvaret for forvaltningen av havområder og ressurser overføres til EU.
  • Fastsettelse av nasjonale kvoter avgjøres av EU.
  • Adgang til farvann bestemmes av EU.
  • I internasjonale forhandlinger om fiskerispørsmål vil Norge være forpliktet til å samordne vår opptreden med EU og forsvare deres holdninger.

Ut fra sitt lovverk har ikke EU mandat til å gi særlig mer til Norge i medlemskapsforhandlinger, enn sist.

Slik gikk det sist

Venstres programkomité veier dette opp mot at Norge kan sitte rundt bordet sammen med 27 andre land og være med i diskusjonene innenfor EUs traktater, i EUs «demokratiske institusjoner» der programmakerne ganske enkelt slår fast at det lages gode løsninger for norsk fiskeri og landbruk.

For det første er det allment anerkjent at EUs organisering langt fra er et helstøpt parlamentarisk demokrati, noe europaforskningssenteret Arena i Oslo har påvist i sitt store prosjekt for EU, Recon (Rekonstruksjon av demokrati i EU).

Dessuten kan ikke EU-politikere som sagt, selv ikke med Venstre-representanter rundt bordet, fravike EUs traktater.

Når det gjelder landbruk, oppsummerer Dag Seierstad forhandlingsresultatet i 1994. Her er et par av punktene:

  • Norge godtok at bonden skal på EU-priser for produktene sine fra første dag, på den tid en halvering av salgsinntektene. I en overgangsperiode på fem år skulle bonden få en gradvis synkende kompensasjon fra det offentlige.
  • Opp mot 85 prosent av jordbruket ble godtatt som «vanskeligstilt område». Men ytelsene til disse områdene var så små at de hadde liten betydning for gårdens lønnsomhet.

Mye har skjedd med EUs felles landbrukspolitikk, CAP, siden den gang. At det skulle gavne norsk jordbruk, er så langt ikke påvist.

Når Venstre overtaler EU

Det gjenstår å tolke hva Venstre-politikerne egentlig mener med at de demokratiske institusjonene i EU med Norge som medlem vil lage gode løsninger for fiskeri og landbruk.

Betyr det at Venstre vil sette som en forutsetning for medlemskap at det oppnås en god avtale? Eller det motsatte, at partiet vil anse enhver avtale som god nok for medlemskap?

Formuleringen i programutkastet tyder for øvrig på at de gode ønsker blir oppfylt etter at Norge har blitt medlem og så overbeviser alle de andre rundt bordet om at norske behov må tilfredsstilles.

Jeg gjetter på at Venstres EU-tilhengere mener det samme som EU-tilhengerne i 1994:

At en medlemskapsavtale inngått med EU er god. Uansett. Det høres koselig ut.

Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter.Les tidligere kommentarer her.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden