Norge med rosa sokker og dobbeltmoral til FNs sikkerhetsråd

<p>Utenriksminister Ine Eriksen Søreide reklamerer for Norge som fredsnasjon på Twitter.</p>
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide reklamerer for Norge som fredsnasjon på Twitter. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Norge har siden 2007 svidd av 29 millioner kroner og brukt alle diplomatiske midler, inkludert rosa sokker, for å komme inn i FNs sikkerhetsråd. Hvorfor?

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Onsdag starter FNs generalforsamling prosessen som skal avgjøre om hvilke to land av Norge, Canada og Irland som skal få sitte i FNs utøvende organ, Sikkerhetsrådet i to år.

Norge, som ifølge folkerettsekspertene Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen siden andre verdenskrig har deltatt i over hundre militære utenlandsoperasjoner, noen av dem i strid med folkeretten, markedsfører seg overfor alle FNs medlemsland som en fredsnasjon, en liten og uavhengig stat, for å få deres stemmer.

Ambassadører fra øystater er fløyet inn til Norge og fått se herligheten her. Og «alle» er blitt utstyrt med rosa sokker.

Ja, Norge har brukt 302.000 kroner på sokker i den norske valgkampanje-fargen rosa, kunne Klassekampen fortelle lørdag. En halv million kroner er gått med til sokker, FN-pins, mansjettknapper og brillepusseskinn.

Alt for å få land til å stemme Norge inn i Sikkerhetsrådet i perioden 2021-2022. Der sitter fem stormakter fast, mens ti andre land alternerer.

Norge var som kjent landet som slapp flest bomber over Libya.

Ulv i fåreklær?

Men hvorfor?

Norge liker å se seg selv som en varm forsvarer av fred og folkeretten, altså det internasjonale regelverket som avgjør reglene for hvordan stater skal opptre overfor hverandre i krig og fred, og behandle menneskene.

Men allerede i 1999 sendte Norge jagerfly til Natos krig mot Serbia, i strid med folkeretten.

Nato grep inn i borgerkrigen der provinsen Kosovo ville løsrive seg fra Serbia. Natos inngrep førte til slutt til det vi ikke liker Russland gjorde med Krim, at deler av en stat blir revet løs. Kosovo ble selvstendig.

FN-VALGKAMP: Ministeren og kronprinsen forteller på twitter at Norge er lite og uavhengig. Foto: Norges delegasjon til FN
FN-VALGKAMP: Ministeren og kronprinsen forteller på twitter at Norge er lite og uavhengig. Foto: Norges delegasjon til FN

I Norges valgkampanje i FN, som du på twitter kan se under emneknaggen #Norway4UNSC (Norge til FNs sikkerhetsråd), reklamerer kronprins Haakon og utenriksminister Ine Eriksen Søreide med Norge som et lite, uavhengig land.

Uavhengig? I krigspolitikken følger Norge i stor grad USAs ønsker. I utenrikspolitikken underskriver Søreide i stor grad på EUs uttalelser.

Joda, Norge har avvikende syn fra stormaktene vi støtter i noen saker. Men vi har kriget i Afghanistan og sendt militære styrker til Syrias grense, som skulle lære opp lokale krigere, uvisst hvem, fordi det er hemmelig.

Deltar i gryende kald krig

Norge var som kjent landet som slapp flest bomber over Libya. Det «lille og uavhengige landet» i nord - hvilken interesse hadde det av å delta i ødeleggelsen av en afrikansk stat?

At USA ønsket det.

Og vår interesse i å forsvare norsk suverenitet her hjemme, bygger for tida på antakelsen om at vi må gjøre det USA ønsker, i håp om at de skal komme til unnsetning dersom Russland, stikk i strid med all historisk erfaring, skulle angripe Norge.

Derfor stasjonerer det fredselskende Norge amerikanske soldater på norsk jord, ikke langt unna Russland, og deltar selv i Natos militære tilstedeværelse i Baltikum, på grensa til Russland. I fremme for fred, eller oppbygging av kald krig?

Og hvordan stemmer opptredenen i felten med fortellingen i valgkampanjen?

Venner og drittsekker

Det hører med til historien at Norges sanksjonspolitikk nøye følger USAs og EUs strategier.

Vi kommer med diplomatiske sanksjoner mot et antatt russisk attentatforsøk i England mot agentavhopperen Sergei Srkipal, men ikke mot Saudi-Arabias drap på og partering av den kritiske journalisten Jamal Khashoggi.

USA er selektiv i sitt syn på diktaturer. Noen blir utpekt som fiender som skal knuses. Andre diktatorer er deres venner, ja har kommet til makta ved hjelp av USA.

For å oversette en amerikansk spissformulering: «Ja, han er en drittsekk. Men han er vår drittsekk.»

«Lille og uavhengige Norge» følger USAs seleksjon av diktatorer.

Stanghelle og idealismen

I Aftenposten presenterer kommentator Harald Stanghelle et for ham usedvanlig positivt bilde av Norges intensjoner for FN- valgkampen.

Selvsagt dreier det seg om status, makt og prestisje, skriver han, men legger til:

«Vi har alltid sverget til troen på internasjonalt samarbeid og felles kjøreregler. ...

Det ligger dessuten en idealistisk tilnærming til vårt FN-engasjement. Vi har vært

med fra starten. Nordmannen Trygve Lie ble verdensorganisasjonens første

generalsekretær. Gjennom opp- og nedturer har Norge alltid hevet FN-fanen høyt.»

Henvisningen til Trygve Lie avdekker ufrivillig skillet mellom realiteter og reklamen i Norges forhold til FN.

I 2012 avdekket historiker Hilde Henriksen Waage hvordan det som skulle være FNs nøytrale generalsekretær tjente Israels interesser mot palestinerne så godt han kunne.

«Han [Trygve Lie] var en person som klart hadde ett mål for øye, og det var å beskytte Israel slik at det fikk mest mulig land og best mulige vilkår – koste hva det koste ville.», sa Waage til Aftenposten 28.2.2012, og karakteriserte Lies rolle som både «viktig og litt ynkelig».

Les kommentaren: Kan pandemien gi en ny kald krig mellom USA og Kina?

Europa svekkes - Sikkerhetsrådet viktig

Også forfatter og NRK-reporter Odd Karsten Tveit omtaler den norske generalsekretærens dobbeltspill i boka «Gudfaren - Trygve Lie - generalsekretæren som sviktet FN».

Ifølge Tveit samarbeidet FNs generalsekretær med sionistenes fremste organisasjon - Jødisk nasjonalråd. Senere støttet han åpent Israels krigerske politikk. Trygve Lie inngikk videre en hemmelig pakt med USA i jakten på amerikanere og andre i FNs sekretariat, mistenkt for å være kommunister.

Altså ikke et heldig, men kanskje talende eksempel på forskjellen i liv og lære for Norges del i FN.

Sett bort fra propagandaen, hva er så de norske makthavernes egentlige beveggrunn for innsatsen?

Folkerettsekspertene Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen påpeker at vi er på vei inn i en ny verdensorden der Kina og andre land svekker Europas innflytelse og verden går fra to stormakter til flere.

«Nye multilaterale organer blir langt mindre eurosentriske, og Norge kan da fort miste den uforholdsmessig tunge innflytelsen Norge har hatt i det internasjonale systemet i etterkrigstiden», sier de til Juridika Innsikt.

I denne situasjonen blir Sikkerhetsrådet viktigere. Her er vi kanskje på sporet.

Støre reflekterte

Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre tok i 2008 initiativet til en stor tankeprosess om hva som er Norges egentlige interesser i verden, utover glansbildet om fred og orden.

I det han kalte Refleksprosjektet utga UD sju artikkelsamlinger og det ble avholdt åpne debattmøter om Norges interesser i den globale tidsalderen.

Her tok Støre bladet fra munnen og skrev at Norge må våge å drøfte sine egne interesser i verden og hvordan landet best kan ivareta sine interesser.

Altså at vi ikke bare er fredsmeklere og bistandshelter, men også bør definere og fremme egne interesser.

Vekk fra teologi om folkeretten

Professor Janne Haaland Matlary anbefaler i en av artiklene i Refleks-publikasjonene at små stater må evne å frigjøre seg fra et teologisk syn på folkeretten. For folkeretten er flytende i vår tidsalder.

Hennes oppskrift på å få innflytelse og legitimitet som kan styrke suverenitetsforsvaret, er å være svært aktive internasjonalt.

«Man må flytte aktiviteten ut i det internasjonale, globale rom for å ha forutsetning for interessehevdelse. Her stiller Norge sterkt, få småstater er så aktive i så mange politiske fora rundt om i verden.», skriver Matlary.

Et slikt syn kan forklare de norske makthavernes egentlige motiver for sin mangeårige kampanje for en plass i Sikkerhetsrådet.

Men - heller Matlary malurt i begeret - det er ikke nok å være aktiv. Man må jo også vite hvilke interesser man skal fremme.

I tillegg til store spørsmål om hva i all verden Norge skal gå mot USA i Sikkerhetsrådet på, og hvordan man skal unngå å tråkke Kina altfor hardt på tærne, gjenstår spørsmålet til et Norge som i praksis ikke lenger ser teologisk på folkeretten:

Hvilke norske interesser bortsett fra de angivelige om godhet og fred, er det egentlige målet for deltakelsen?

Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les tidligere kommentarer her

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært