Senterpartiet har gått fra arbeiderhat til Per Olaf Lundteigen

Trygve Slagsvold Vedum under sitt sommerintverju i forbindelse med valgkampen 2019.
Trygve Slagsvold Vedum under sitt sommerintverju i forbindelse med valgkampen 2019. Foto: Fredrik Hagen / NTB scanpix

19. juni er det 100 år siden Senterpartiet ble stiftet. Av dets sju prioriterte saker på 1920-tallet har i hvert fall én blitt snudd på hodet.

Kommentar: Thomas Vermes
Politisk kommentator

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Partiet mange betrakter som en populistisk urokråke ledet av joviale Trygve Slagsvold Vedum, fyller faktisk 100 år kommende fredag.

Det politiske etablissement avfeier hundreåringen, slik Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim for eksempel gjorde 3. juni:

«For Ap er det vanskelig å ta opp konkurransen med for eksempel Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum om de mest forenklede svarene på kompliserte spørsmål.»

Et interessant spørsmål i disse jubileumstider er om Senterpartiet er enkelt og populistisk i den nedsettende betydningen av ordet, eller om karakteristikkene rett og slett skjuler politisk uenighet.

Enkelt eller ikke - mye av det partiet sto for den gangen, innestår det for den dag i dag. Så la oss se på noe av det som har skjedd med partiets sjel, uten å brette ut hele historien.

Bondehøvdingenes arbeiderforakt

Ett navn symboliserer det kanskje største linjeskiftet Senterpartiet har gjennomgått på de hundre åra:

Den utrettelige forkjemperen for arbeidsfolks interesser i det vanskelige EØS-arbeidsmarkedet, tidligere småbrukarlagsleder, nå tingmann Per Olaf Lundteigen.

Senest i våres hudflettet han lønnsnivået for sesongarbeidere i norsk landbruk, som ligger under det de mange arbeidsløse i corona-krisetider kan få fra NAV.

Hans kamp for å stagge sosial dumping er kanskje tøffere enn Arbeiderpartiets, siden Senterpartiet ikke er avhengig av å støtte EØS-avtalen.

Men Lundteigens opptreden står i grell kontrast til forakten for småkårsfolk partiets første høvding Johan E. Mellby og hans menn (det var ikke så mange damer der da) for 100 år siden sto for.

Med Nationen i aeroplan

Bortsett fra det, er Senterpartiet svært så gjenkjennelig på flere av de sju hovedsakene fra 100 år siden, den dag i dag.

Vi skal se på den lista.

Men først til den store dagen i 1920. Det som het Norsk Landmandsforbund besluttet på sitt landsmøte i Kristiansand å opprette sitt eget parti, Bondepartiet, og delta i stortingsvalget året etter, i 1921.

«Den jevne strøm av folk fra alle landets kanter som har seget nedover dalførene og ned langs kysten til Sørlandets hovedstad, er nu rukket frem.», het det i partiorganet Nationens referat.

Som fortsetter med en for meg oppsiktsvekkende beskrivelse:

«Den siste deltager, gaardbruker Gisleberg fra Gran på Hedemarken, kom i dag morges med Nationens aeroplan og fløi revelje over den sovende by og vækket hundreder av landsmøtedeltagere op til den største og mest begivenhetsrike dag i Norsk Landmandsforbunds historie.»

Med fortid som journalist i den relativt fattige avisa Nationen, ble jeg imponert over at den i sin tid hadde eget aeroplan!

Les kommentaren: Mette eller Macron – hvem ville Jonas og Erna valgt?

Advarte mot å tro på menneskelig likeverd

Til Senterpartiets 80-årsjubileum skrev historikeren May-Brith Ohman Nielsen partiets historie fra 1920 til 1959.

1959 var for øvrig året da Bondepartiet skiftet navn til dagens Senterpartiet.

Historieboka hennes, «Bondekamp om markedsmakt 1920-1959» tegner et lesverdig bilde av hele det politiske spillet i disse tiårene, og er kilde for denne kommentaren. Tittelen er for øvrig høyst aktuell også i disse dager.

Ikke minst beskriver og analyserer hun det anspente og vekslende forholdet til Arbeiderpartiet.

Et forhold som startet iskaldt, ja fiendtlig, bare 15 år før de to ble forent i det store kriseforliket i 1935 under slagordet «By og land - hand i hand» .

En stor tale partileder Mellbye holdt i Trondheim i 1923, med angrep på arbeiderbevegelsen og den sosialistiske fare, forteller sitt.

Her manet han til kamp ikke bare mot likhetsidealer, men mot forestillinger om likeverd mellom mennesker.

Ville ta stemmeretten fra fattigfolk

Ohman Nielsen oppsummerer Mellbyes ideologi slik:

«Likhetsidealer var en åndelig infeksjon som spredte seg med epidemisk hastighet, gjennomtrengte samfunnet og utslettet personlighetene.»

Hatet mot Ap og småkårsfolk preget Bondepartiet i nesten et tiår, til stortingsgruppa og resten av partiet gjorde opprør mot det, og Mellbye ble skjøvet ut.

Arbeiderpartiet skjelte dem ut som matfordyrere

Det ga seg uttrykk i sånt som forslag om å frata mennesker på forsorgen, datidas NAV, stemmeretten; samarbeid med obskure organisasjoner for rikfolk på ytre høyre kant, noen av dem så hemmelige at ikke engang partiet var kjent med at Mellbye fikk penger av dem.

Bondepartiet kjempet mot tariffavtaler for arbeidsfolk. Sammen med Industriforbundet, Håndverkerforbundet, Bankforeningen, Rederforbundet og Handelsstandsforbundet opprettet de den hemmelige organisasjonen Norges Samfundshjelp. Den skulle holde aktiviteten i gang når lønnskonflikter utløste streiker.

I 1925 var Mellbye med på å danne organisasjonen Arbeidets Frihet som skulle skaffe streikebrytere.

Sammen med Høyre og noen Venstre-representanter fikk de vedtatt en lov som forbød enhver hindring av arbeidsvillige og organiserte som ville jobbe under en streik.

Les kommentaren: Trines stille farvel

Hat mot arbeidere, elsk mot bønder

I 1931 fikk Bondepartiet regjeringsmakt med Peder Kolstad som statsminister. Han og forsvarsminister Vidkun Quisling satte inn militæret mot Hydro-arbeidere og sympatisører i det dramatiske Menstadslaget.

Mot bondestanden hadde Bondepartiet selvsagt et mer hjertelig forhold. Ett viktig mål for partiet var kampen for å sikre en inntekt å leve av, noe som på den tida krevde et tollvern mot billig korn utenfra.

Arbeiderpartiet skjelte dem ut som matfordyrere på grunn av det.

Bondepartiets sju kampsaker

Kampen for bøndenes interesser gjennomsyrte det historiker Ohman Nielsen oppsummerer som Bondepartiets sju viktigste kampsaker fra begynnelsen av:

  • Tollsaken (øke bøndenes inntekt og ha størst mulig selvberging. Kravet var at arbeidsandelen i landbruket skulle beskyttes like mye som arbeidsandelen i industrien.)
  • Kornsaken (mye mindre kornproduksjon enn det kunne vært fordi lave verdensmarkedspriser slo inn på inntektsmulighetene.)
  • Sparesaken (redusere offentlige utgifter)
  • Gjelds- og valutapolitikken, en kamp mot økende renter og styrking av krona
  • Reguleringspolitikken (regulere overproduksjon i landbruket)
  • Kampen mot den organiserte arbeiderbevegelsen
  • Skattepolitikken, å få redusert skattetrykket på bondefamiliene.

Frie bønder mot regulering

Her er mye gjenkjennelig politikk for Senterpartiet anno 2020, ikke minst sikringen av sjølforsyning ved hjelp av tollvern.

Økt sjølforsyning av landbruksvarer er som kjent en av Senterpartiets viktige saker også i disse tider.

En annen fortsatt viktig sak er regulering av markedet for landbruksvarer slik at det ikke blir overproduksjon og dermed fallende priser.

Interessant nok går det fram av historien at Bondelaget bekjempet Bondepartiets ønske om markedsregulering som skulle sikre like priser for alle bønder.

Bondelaget der Mellbye også hadde ledelsen, insisterte på at bønder er frie aktører som måtte få fallby melka si til hvem de ville til den pris de selv ville.

Blir hundreåringen Frp-alliert?

Paradokset var at når det kommer til stykket, hadde bønder og arbeidere en felles kamp i det å oppnå levelig betaling for sin arbeidsinnsats.

Den gang som nå ble og blir inntekten for arbeidet som blir nedlagt, det være seg av bonden eller arbeideren, avgjort av konkurransen fra utlandet.

Inntektsnivået blir ikke minst påvirket av importvernet, som den dag i dag er en av Senterpartiets høyest prioriterte saker.

Og likedan for ansatte i lavlønnsyrker: Deres lønninger og arbeidsvilkår presses av fri import av arbeidskraft fra fattige land øst i EU.

Forskjellen på Senterpartiet i 1920 og 2020 er at de nå, eksemplifisert ved Lundteigen, tar vare på begge disse gruppenes interesser.

Senterpartiet står fast på at folkets og demokratiets beste tjener på nasjonal selvstendighet framfor EU-medlemskap og en udemokratisk EØS-avtale.

Mer spennende blir det å se hvilken vei 100-åringen flyter i et spørsmål som var ukjent i 1920, tiltak mot klimakrisen.

Blir Senterpartiet der Frps nærmeste allierte?

Thomas Vermes kommenterer jevnlig i ABC Nyheter. Les tidligere kommentarer her





Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært