Candiruen i Amazonas – verdens mest ondskapsfulle fisk

AMAZONAS, BRASIL (ABC Nyheter): Først en advarsel. Denne reportasjen vil gi deg bilder som særlig mannlige lesere vil kunne finne frastøtende. Blant annet blir Hitler og urinrør nevnt i samme åndedrag. Hitler og urinrør i samme åndedrag er ikke for sarte sjeler. Du er herved advart.

Denne historien handler nemlig om candiru. En fiskeart i Amazonas som på folkemunne både refereres til som vampyrfisken og penisfisken. Den kunne kanskje også blitt kalt for «verdens mest ondskapsfulle fisk».

Eller hva sier du til en fisk som ifølge myten skal ha en spesiell forkjærlighet for duften av urin, og som gjerne følger urinstrømmen til folk som tisser i elvene i Amazonas, og da gjerne menn.

Det har i enkelte tilfeller ført den helt opp i penis, der den skyter ut sine sylskarpe finner og setter seg fast i urinrøret. Der blir den sittende for å suge blod, helt til noen kommer for å operere den bort. Om ikke den uheldige heller velger å kappe av penis, da, i ren smerte. For selv om candiruen bare blir noen centimeter lang, og det ikke er så stort for fisk å være, er det mer enn stort nok for et urinrør. Det er, som kjent, ikke alltid størrelsen det kommer an på.

Slik er i hvert fall den grafiske beretningen. Men er det bare en fiskeskrøne?

– Nei, forteller Ralf Lima (35).

– Vi har flere arter candiruer, og den verste er den vi kaller den lille djevelen, elvedjevelen. Den kan gå opp i penisen din om du tisser i vannet. Den kan lukte urin, sier han.

Kan turisme redde Amazonas?

LES SAKEN

Ralf bør vite hva han snakker om. Han er født og oppvokst i regnskogen i Amazonas og kjenner området like godt som, unnskyld uttrykket, sin egen bukselomme.

Han forteller at selv om han riktignok ikke vet av noen som har blitt angrepet av candiruen selv, har han hørt mer enn nok beretninger opp igjennom oppveksten om nakne innfødtes ublide møter med fisken, til at han ikke akter å risikere liv og lem på urinering i elvene her.

– Det gjør jeg aldri, sier han.

Og her kunne historien ha sluttet. Det er her undertegnede kunne svart «ikke jeg heller,» og så hadde vi bare beveget oss til neste tema. Snakket litt om fotball, for eksempel, eller ristet på hodet over avskogingen i Amazonas.

Vi kunne satt punktum.

... Hadde det bare ikke vært for at vi lovet redaksjonen hjemme i Oslo å komme tilbake med en lengre reportasje om den svømmende urinrørslømmelen. En historie der vi bruker oss selv som forsøksobjekt.

Jeg skriver «vi». Men la oss være ærlige. Hvor var resten av redaksjonen da jeg tok de første stegene ut i elva for å sjekke om det er hold i myten? Nemlig. Det er ikke mye «vi» her. Sjelden har jeg følt meg så alene. Jeg fortsetter derfor som «jeg». Æres den som æres bør.

(ABC Nyheter ble invitert på pressetur til Amazonas av det brasilianske turistbyrået Embratur. Dette er en fri og uavhengig skildring fra turen.)

Saken fortsetter under bildet

Ikke mitt stolteste øyeblikk. Jeg innrømmer det. For ordens skyld - fargen på elva er fargen på elva. Foto: Privat.

Ikke mitt stolteste øyeblikk

Jeg ser småfisk kile rundt føttene mine i det elvevannet kryper oppover leggene. Men de piler fra meg, ikke mot meg. Det er forsåvidt gode nyheter for meg og mitt fornødne, men samtidig dårlig nytt for vitenskapen.

I det vannet når meg til midjen, er det av med shortsen. Så tar jeg saken i egne hender for å se hvor det bærer hen. Det er ikke mitt stolteste øyeblikk, det er det ikke. Men hva gjør man ikke.

Stemningen er avventende i det de første dråpene siver ut. Og de neste sekundene forløper omtrent som følger:

Klokken 12:07:23:
Jeg tar meg selv i å tenke at noe må ha gått fullstendig galt i barneoppdragelsen til candiruen. Dette er oppførsel godt under beltestedet.

Klokken 12:07:37:
På ett eller annet sted i oppveksten burde mor og far candiru tatt sine små yngler til side og bedt dem om å ikke oppføre seg som slyngler. Der har candiru i grunnen mye å lære av ordentlig fisk, fisk som torsk og hyse.

Klokken 12:07:45:
Hadde candiruen gått på norsk skole, ville den fått lite godt i oppførsel. Garantert.

Klokken 12:07:52:
Jeg har hørt at når man mister noe, blir det man har igjen større. Det ligger muligens en slags fattig trøst i det.

Klokken 12:07:59:
Nå er det jaggu lenge igjen til jul, du.

Klokken 12:08:12:
Jeg innser at det ikke er mer å hente, verken her eller der. Blæra er tom som et svømmebasseng i distriktsnorge. Mens jeg drar på meg shortsen, konkluderer jeg at candiruen uteble. Så mye synes klart. Jeg er like hel.

Trosset tyngdekraften i dokumentert tilfelle

Tilbake på land bestemmer jeg meg for at det er for tidlig å gi seg. Et raskt søk på internett gir ny vind i seilene for at candiruen ikke bare er en myte. Jeg finner et Youtube-klipp fra Animal Planet hvor en uheldig stakkar forteller om sitt vonde møte med vampyrfisken. Mannen hadde stått i vannet og tisset, da denne fiskenes Hitler svømte opp gjennom urinstrålen og inn der du vet til voldsom baluba.

I 1822 fløy denne storken til Tyskland - og ga svaret på et stort mysterium

LES SAKEN

Den uheldige ble deretter lagt inn på sykehus i byen Manaus i Brasil - sammen med fisken som satt fast i hans mannlige stolthet, som akkurat da neppe var så stolt. Her ble fisken fjernet av doktor og urolog Anoar Samad, i en to timer lang operasjon.

Hendelsen skal ha skjedd i 1997 og er det eneste kjente, dokumenterte tilfellet av fisk i en tissefant.

Historien betviles imidlertid av mange. Kanskje ikke så rart, fisken måtte både svømmet raskere enn en urinstråle - samt trosset tyngdekraften, for å få det til. Og når så du sist en fisk trosse tyngdekraften? Tenkte meg det.

I videoen tar programlederen med seg den uheldige mannen tilbake til sykehuset i Manaus for et gjensyn med den ondskapsfulle lille jævelen, som om det skulle vært en episode fra «Her er ditt liv» - fra Helvete.

Den omtalte fisken er preparert på glass, men fiskes opp av programlederen i det som må kunne sies å være en litt beklemt gjenforening, og ikke akkurat noe du vil ha bilde av på Tinder-profilen din.

De er begge skjønt enige i at fisken ser stor ut, uten at de kommer nærmere inn på størrelsen på lemmet vi snakker om. Vi kan bare spekulere.

Oppslagsverk forteller imidlertid at candiruen vanligvis er rundt fem centimeter lang og én centimeter bred. Det er akkurat lite nok til at fisken kommer seg innenfor gjellene til større fiskearter for å suge blod. Men, om man skal lene seg på vitenskap og sannsynlighet, høres det for stort ut for et urinrør og en urinstråle. Det er med på å sparke bena under sannhetsgehalten i historien.

Saken fortsetter under bildet

Vil candiruen komme om jeg tisser fra denne synkende bryggen? Bare en måte å finne det ut. På forhånd - unnskyld. Foto: Privat.

Nytt forsøk

Etter et imponerende antall glass med vann bestemmer jeg meg for å teste ut candiruens forhold til naturlovene, stående på land og med en gul bue mot elva. Kanskje er en velplassert stråle det som skal til for å lokke candiruen til meg?
Slik går det til at jeg nok en gang befinner meg ved bredden av en av Amazonas sideelver.

Det er Ralf som har vist meg plassen. Jeg vet ikke om han hjelper meg fordi han liker meg, eller om han hjelper meg fordi han ikke liker meg.

Jeg står ytterst ute på en bryggekant når jeg knepper opp buksa og lar strålen komme. Det neste som skjer er dette:

Ingenting. Det skjer ingenting.

Bryggen synker riktignok, slik at vannet flommer over skoene mine - og jeg fremstår som en tissende idiot som filmer meg selv mens jeg står med bena i vann og marinerer meg selv i min egen ydmykelse. Men bortsett fra det? Niks og nada. Ingen Voldemort med gjeller som kommer styrtende opp urinstrålen, lik en laks i en laksetrapp. Selvsagt ikke.

Candiruen har sviktet meg to ganger. Beklageligvis, og takk og pris for det.

Jeg forteller Ralf at eksperimentet mitt både gikk bra og ikke bra. Han virker både overrasket og ikke overrasket.

Video viser candiru i aksjon

Hva skal vi med kleggen?

LES SAKEN

Et par timer senere har han funnet fram en video på mobilen som han viser meg. Det er en video fra den gufne skuffen. En video som viser hvilke fiskekrefter vi har med å gjøre - og som bekrefter at candiruen faktisk angriper mennesker for å suge blod, som en liten Idi Amin i fiskedrakt.

I videoen har candiruen sugd seg fast på ryggen til en innfødt. Her sitter den bom fast med kjeften gravd inn i huden. En annen innfødt røsker fisken av i et kraftig grep, så blodet begynner å sildre.

Det er en video som gjør inntrykk. Ralf og jeg finner hverandre i et felles grøss over tanken på en slik en der du vet. En fisk har nemlig ikke noe i en penis å gjøre uansett hvor mye man snur og vender på det. Det kan ikke sies for ofte.

Jeg lar tvilen likevel komme candiruen til gode, og tenker at den omtalte penis-candiruen må ha vært en fisk på villspor som bare havnet borti noe rør.

I 2001 gjorde nemlig den amerikanske marinbiologen Stephen Spotte en rekke forsøk med candiru. Sammen med sitt forskerteam utsatte han djevelfisken for flere fristelser for å se hvordan den ville reagere.

Forsøkene lot ikke til å bekrefte at fisken hadde noen dragning mot urin. Det kan tyde på at den har bedre ting å gjøre enn å oppsøke tissefanter i tide og utide.

Er det derfor trygt å tisse i Amazonas?

Neppe. Du bør nok fortsatt være på vakt. Her finnes nemlig både pirayaer, krokodiller, hai og elektrisk ål. De er langt større enn candiru.

Men det får bli en annen historie.

Les også: Pingvinene på Røst