Steinhard konflikt: Tenke Fungurume er en av verdens største kobolt-gruver. Kongolesiske myndigheter og kinesiske aktører krangler nå åpenlyst om pengestrømmene herfra. Det er ikke gode nyheter for det grønne skiftet. Foto: NTB
Jakten på kobolt: Det grønne skiftets bekmørke bakgård
Det blir ikke et grønt skifte uten kobolt. Verdens største leverandør er et av verdens fattigste og mest ustabile land. Og nå har det brutt ut åpen konflikt med mektige kinesiske aktører.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen Lørdag.
Det er noen gram med kobolt i mobilbatteriet ditt. Og noen kilo i elbilen din.
Uten kobolt, ingen batterier. Og uten batterier kan vi vinke farvel til det grønne skiftet.
Er du heldig kommer metallet i dingsene dine fra Norge. Glencores nikkelverk i Kristiansand produserer litt av det. Volumet er likevel ubetydelig sammenlignet med verdens største leverandører.
Den demokratiske republikken Kongo leverer rundt 70 prosent av verdens kobolt, rundt 100.000 tonn hvert år. Både Russland og Australia, nest størst og tredje størst, blir smågutter sammenlignet med det afrikanske landet.
Verdens største, men også verdens dårligste, hevder kritikerne. Kongo greier ikke å modernisere og profesjonalisere sin gruveindustri. Den er møkkete, giftig, konfliktfylt og på randen av katastrofe.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKobolt
Et relativt sjeldent metall, som utgjør bare 0,001 prosent av jordskorpens sammensetning.
Små mengder av stoffet finnes i bergarter, jord, vann, planter og dyr.
Kobolt utvinnes vanligvis som biprodukt fra nikkel-, sølv-, bly- og koppermalmer.
I moderne tid er kobolt blitt en viktig komponent i litium-ion-batteriene. Uten det ville vi ikke hatt elbiler som kan kjøre 50 mil.
Gruvegiganter som Glencore, Umicore og BHP står for 80 prosent av Kongos totale produksjon. Det største problemet er de siste 20 prosentene. Disse kommer fra primitive og illegale gruver.
I vinter ble BBC med uorganiserte «gravere» under bakken. Utrustet med hodelykter av den typen du finner i lekebutikker krøp de 25 meter ned under bakken, uten noen form for verneutstyr.
Arbeid til alle: En rekke medier og menneskerettsorganisasjoner har dokumentert at det foregår barnearbeid i gruvene i Kongo. Dette bildet er tatt utenfor Lubumbashi i 2015. Foto: NTB
Det ser mørkt ut
I den ferske boken «The end of the world is just the beginning» tegner Peter Zeihan opp bilder av hvordan verden vil se ut i årene som kommer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHan tror et av de store minefeltene nettopp blir å finne i Kongo. Batterier sluker nå over 50 prosent av koboltproduksjonen. Og salget av elbiler globalt er ventet å stige fra 6,5 millioner i 2021 til til 66 millioner innen 2040. Det regnestykket går ikke opp.
Med dagens teknologi finnes det ikke noe alternativ til det populære metallet, ifølge forfatteren. Selv om Tesla hevder noe annet.
Artikkelen fortsetter under annonsenØkt etterspørsel kommer til å skape brennhete tilstander i Kongo. Det blir ikke et pent syn, ifølge Zeihan.
Interne konflikter
Og det har allerede startet. Kinesiske aktører har fått en jerngrep over Kongos gruveindustri gjennom det seneste tiåret. I sommer har det vært åpen konflikt, ifølge Bloomberg.
Tenke Fungurume er en av verdens største kobber- og kobolt-gruver. Kinesiske CMOC driver gruven i et joint-venture med Gecamines, som er Kongos statlig eide gruveselskap.
Sistnevnte hevder CMOC underrapporterer utvinning og forekomster, og dermed snyter Gecamines for royalty-utbetalinger.
En konserndirektør fra det statlige gruveselskapet gikk i sommer ut og sa at partneren, CMOC, skylder 7,6 milliarder kroner i royalties.
Retten har tidligere i år kommet til at gruven skal drives av en uavhengig administrator, mens de to partene løser konflikten. Det vil ikke kineserne finne seg i.
Artikkelen fortsetter under annonsenNå vil det statlige gruveselskapet si opp samarbeidet med kineserne og ta tilbake gruven.
Nestsjefen i selskapet, Leon Mwine Kabiena, fyrte av til Bloomberg i sommer:
Artikkelen fortsetter under annonsen«Dette er det største ranet på 20 år, og vi i Gecamines kommer ikke til å fortsette på denne måten».
De to selskapene signerer hvert år en avtale om drift. Gecamines har i år nektet å undertegne. Dermed er utvinningen ikke lovlig, mener myndighetene.
CMOC på sin side sier at anklagene er grunnløse og at royalty-betalinger er nøye regulert gjennom avtalene.
«Det finnes folk som ignorerer fakta og handler mot inngåtte avtaler, og forsøker å sabotere samarbeid ved å fortelle løgner, lage bråk og gå til angrep på partnere», skrev CMOC i en epost til Bloomberg i sommer. De har ikke tenkt til å la seg stoppe.
CMOC kjøpte sin kontrollerende aksjepost fra amerikanske Freeport McMoRan for fem år siden. Kineserne skal ha betalt rundt tre milliarder dollar.
Artikkelen fortsetter under annonsenKonflikten er trolig støttet fra høyeste hold. I januar 2019 ble Felix Tshisekedi ny president i landet. Han lanserte et oppgjør og en grundig gjennomgang av avtaler som ble gjort med gruveindustrien under hans forgjenger, Joseph Kabila.
At kobolt er et geopolitisk minefelt bekreftes av Kinas rolle. Kina utvinner bare 2000 tonn fra egne gruver. I fjor raffinerte likevel landet hele 80 prosent av den globale produksjonen. Det er en hodepine for USA, som nå setter pengene sine på et godt naboskap med Canada. Her er det planer om å bygge om et industrianlegg nord for Toronto til et raffineringsanlegg for kobolt. Anlegget kan få en prislapp på 56 millioner dollar og en produksjonskapasitet på 25.000 tonn. Det er selskapet First Cobalt som står bak.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Inn i det mørkeste: Det drives utstrakt utvinning utenom de store selskapene. Her kryper graverne inn i trange hull for å forsøke å finne kobolt. Foto: NTB
Størst og dårligst
Franske Le Monde Diplomatique har beskrevet tilstandene i en industri som minner mer om steinalderen enn moderne arbeidsliv:
Artikkelen fortsetter under annonsenMultinasjonale gruvegiganter kontrollerer som sagt 80 prosent av produksjonen i Kongo. De resterende 20 prosentene kommer fra 200.000 «gravere», som ofte opererer i mindre og illegale gruver. Lungeproblemer og hudbetennelse er vanlig, og verneutstyr eksisterer ikke. Flere internasjonale hjelpeorganisasjoner har satt fokus på at det også jobber barn i disse gruvene.
De blir sendt inn i trange gruveganger for å hente ut blålige steinblokker med nevene.
Noen frakter slagg, andre sorterer og vasker malmen. Stadig vekk skjer det dødsulykker.
International Rights Advocates (IRA) har gått til søksmål i Washington mot flere selskaper med anklager om at de var medskyldige i 14 tilfeller der barn har mistet livet i koboltgruver.
I flere år har Amnesty International dokumentert, med bildebevis, forholdene i gruvene i Kongo.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Rett til Kina: Kobolten går enten rett til Kina eller via mellommenn. Dette bildet er tatt i produksjonslokalene til den kinesiske batteriprodusenten Xinwangda Electric Vehicle Battery og viser grunnmetaller til batteriproduksjon, som litium, kobolt og nikkel. Foto: NTB
Lys i tunnelen
Mange multinasjonale selskaper er nå tvunget til gjøre noe. BMW gikk i fjor ut og annonserte at de ikke lenger skal kjøpe kobolt med Kongo som opprinnelsesland til bruk i sine elbiler. Tesla har gått ut og annonsert at de allerede produserer batterier som kan klare seg uten det omstridte metallet. Apple hevder på sin side at de greier å kontrollere om deres kobolt kommer fra «gravere». Selskapet har også startet ekskludering av gruveselskaper.
Kinesiske Huayou er en av de virkelig store innen raffinering av kobolt. Også dette selskapet har gått ut og tatt avstand fra gråmarkedet og vil slutte å kjøpe fra mellommenn som ikke kan dokumentere arbeidsforholdene i gruvene.
