Oldebarnet om Mina Pettersdatter Lundstein: – Hun var alene hele livet. Strumaen var så stor, så det var nok plagsomt

<p>Bildet av Mina Pedersdatter Lundstein blir brukt som illustrasjon på struma på Wikipedia – som har 50 millioner brukere på verdensbasis.</p>
Bildet av Mina Pedersdatter Lundstein blir brukt som illustrasjon på struma på Wikipedia – som har 50 millioner brukere på verdensbasis.

Mina Pettersdatter Lundstein levde det meste av livet med en svært stor struma. – Dette med strumaen ble dysset ned. Det var lite prat om det hjemme, forteller oldebarnet Rune Halvdan Viken.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forskere frykter at flere skal få struma som følge av jodmangel , meldte ABC Nyheter nylig. Artikkelen ble illustrert med bilder av Mina Pettersdatter Lundstein, som hadde en svært stor struma. Fordi ett av bildene av Lundstein blir brukt som illustrasjon både på den engelske og norske siden om struma på Wikipedia, verdens største leksikon, er det kjent for mange.

Rune Halvdan Viken husker han var nysgjerrig på oldemoren med den store strumaen som barn. Foto: Privat
Rune Halvdan Viken husker han var nysgjerrig på oldemoren med den store strumaen som barn. Foto: Privat

Men hvem var Mina Pettersdatter Lundstein og hvordan gikk det egentlig med henne?

Lundstein ble født i Nes på Hedmarken i 1885. Hun var nummer fire i en søskenflokk på åtte.

Som barn fikk Rune Halvdan Viken (61) se bildene av oldemoren og ble nysgjerrig.

– Vi barna var nysgjerrige på hvorfor hun så ut som hun gjorde. Strumaen var jo veldig stor.

– På den tiden var det ikke noe kjekt å ha noe som var så synlig. Så dette med strumaen ble dysset ned, det var lite prat om det hjemme.

– Hun var ikke en som reiste

Foreldrene hennes Petter (født 1855) og Mathea (1857) drev gården Lundstein.

Gården lå i det som på den tiden var Nes kommune, som senere ble lagt under Ringsaker kommune.

– Mina levde hele sitt liv på denne gården. Hun var ikke en som reiste, forteller oldebarnet til ABC Nyheter.

– Hun døde i 1948, det var ti år før jeg ble født, så jeg fikk aldri se henne.

Viken som har stor interesse for slektsforskning, er likevel kjent med oldemorens historie.

– Jeg kan ikke se for meg at Mina vokste opp under spesielt trange kår. De levde av det de hadde der på gården. Det var bra med poteter, grønnsaker og kjøtt. De hadde høner og gris og noen slakteokser.

– Jeg tviler på at de drev noe særlig med fiske i Mjøsa. Men det ble brukt mye sild. De hadde spekesild på tønner. Som regel kjøpte de hele tønner, og ellers levde de av det de produserte selv på gården.

Låven og det hvite huset i front, med en liten garasje på venstre side, er gården Lundstein der den lå den siste delen av Minas liv. Her ble gården bygget opp igjen etter en brann. Huset mellom Lundstein og skogen, Vestheim, var der søsteren til Mina Lundsteins svigerdatter Agnes bodde. Da Lundstein, som opprinnelig lå i høyre hjørne av bildet, brant ned bodde hele familien på Vestheim til gården var gjenoppbygd.
Låven og det hvite huset i front, med en liten garasje på venstre side, er gården Lundstein der den lå den siste delen av Minas liv. Her ble gården bygget opp igjen etter en brann. Huset mellom Lundstein og skogen, Vestheim, var der søsteren til Mina Lundsteins svigerdatter Agnes bodde. Da Lundstein, som opprinnelig lå i høyre hjørne av bildet, brant ned bodde hele familien på Vestheim til gården var gjenoppbygd.

Ble gravid, barnefaren reiste til Amerika

Frem til 1950-tallet var struma svært utbredt særlig i Mjøsområdet og innlands-Norge for øvrig. Dette skyldtes at det var dårlig tilgang på hvit, mager fisk som er en god naturlig kilde til jod. Men struma så store som Mina Lundsteins, hørte nok sjeldenheten til, som forsker Helle Margrete Meltzer ved Folkehelseinstituttet forklarte til ABC Nyheter nylig.

Bildene av Mina er antagelig tatt for Dr. Carl Schiøtz, opplyser museet Anno Domkirkeodden på sine nettsider. Schiøtz jobbet blant annet med å dokumentere strumaforekomst i innlandet.

Bildet av Mina er tatt rundt 1910, altså da hun var i midten av 20-årene. To år tidligere ble hun mor utenfor ekteskap, og barnefaren reiste ut av landet like før sønnen ble født.

– Mina fikk en sønn, Martin som var min bestefar, sammen med Emil Olsen som emigrerte til Amerika noen dager før fødselen i 1908.

– Han var skolegutt på Aske som var nabogården. Kanskje var han ute på kveldsturer. Det var ikke noe som het «one night stands» på den tiden, men det er ikke tvil om at det har skjedd noe.

Mina ble aldri gift og fikk ikke flere barn. Sykdommen som var så synlig, var en belastning for henne, ifølge oldebarnet.

Mina fikk ett barn, sønnen Martin, som overtok gården etter henne.– Han var et arbeidsjern uten like, sier Rune Halvdan Viken om bestefaren sin.Martin skal også ha hatt struma, men den var så liten at man måtte vite om den for å se den. Foto: Privat
Mina fikk ett barn, sønnen Martin, som overtok gården etter henne.– Han var et arbeidsjern uten like, sier Rune Halvdan Viken om bestefaren sin.Martin skal også ha hatt struma, men den var så liten at man måtte vite om den for å se den. Foto: Privat

– Oldemor var alene hele livet. Strumaen var så stor at det må ha vært plagsomt for henne. Hun var et oppegående menneske på alle måter, men hadde ikke utseendet med seg, så da ble det slik for henne.

Mina tok over gårdsdriften

Hele sitt 63 år lange liv bodde og jobbet hun på gården Lundstein.

Da foreldrene kjøpte skjøtet på Lundstein lå gården høyere opp enn den nåværende gården. Den ble bygget på sin nåværende plass etter en brann.

Først hjalp hun foreldrene med driften. Etter at faren Petter døde av lungebetennelse i 1932, tok hun over gården sammen med broren Johannes Pettersen Lundstein, som hadde to barn.

Mina og Johannes tok over skjøtet fra moren Mathea for 999 kroner og 97 øre. Men i 1937 døde Johannes av kreft.

– Da ble det en del styr og krangling mellom barna som ville ha sitt. I en liten periode tok ungene til Johannes over gården, forteller Viken.

– Det endte til slutt med at Mina tok over skjøtet og hadde hele gården for seg selv. Selv om Martin ikke står oppført på skjøtet, drev hun gården sammen med ham.

Minas oldebarn Rune Halvdan Viken sammen med sønnen Ronny Halvdan, Minas tippoldebarn, og Syver Andre, hennes tipp-tippoldebarn. Foto: Privat
Minas oldebarn Rune Halvdan Viken sammen med sønnen Ronny Halvdan, Minas tippoldebarn, og Syver Andre, hennes tipp-tippoldebarn. Foto: Privat

Martin giftet seg med Agnes Nilsen i 1934.

– Så tok han over Lundstein som arv etter sin mor. Nøyaktig tidspunkt for når han tok over driften er ukjent, men det var før hun gikk bort i 1948, sier Viken.

Mina ble bestemor til to forteller han:

– Mor, Malfrid Kristine, ble født i 1935 og min onkel, Nils Magne, er født i 1936.

Les også: – Lavt jodinntak kan få alvorlige konsekvenser

20 mål

Minas oldebarn har selv bodd en periode av livet sitt på gården Lundstein. Og gården forble i slekta frem til 1990-tallet, da den ble solgt ut av familien.

– Lundstein ligger sør-vest på halvøya Nes ved Mjøsa. Gården er på rundt 20 mål der de drev med jordbruk. De hadde også egen oppdrett av griser da bestefar Martin levde.

– Da Mina drev gården hadde de hester. Allerede i ung alder deltok min bestefar i allmenningen og var med på skogshogst. Jeg vet at bestefar var en av dem som var godt beryktet som en driftig kar i fjellet og en av de få som klarte å styre flere hester til lunning, sier Viken.

Han forklarer at å lunne betyr å dra tømmer fra stedet der de blir hogget til egne åpne plasser eller ned til elva.

– Bestefar var helt avholds og et arbeidsjern uten like. Jeg skal ikke si at familien var spesielt kristne, vi var aldri i kirken, men oppdragelsen var god, sier Viken.

– Vi har trodd at det var arvelig

Mina Lundstein døde i 1948, 63 år gammel.
Mina Lundstein døde i 1948, 63 år gammel.

Viken forteller at oldemoren ikke fikk noe behandling for strumaen sin, så hun levde med den svært synlige sykdommen helt til hun døde i 1948.

Han forteller at han har bladd mye i bygdebøker fra området, uten at han har kommet over noe andre som hadde så stor struma at den var synlig på bildene.

– I slekta min har vi gått og trodd at det var arvelig. Akkurat det er noe vi har snakket om. Jeg husker at mor har sagt «Jeg føler at nå har jeg fått struma», men det var ikke det. Det var kun Mina som hadde det, men den var så veldig stor.*

– Moren min kan ikke huske at den var så stor som på bildet, sier han og legger til at hun ikke var så gammel da Mina døde.

– Det er begrenset hvor mye hun husker.

Det var først etter Minas død, på 1950-tallet, at struma nærmest ble utryddet. Det skjedde etter at man begynte å tilsette jod i foret til kuene. Dermed ble melk en kilde til jod, og folk drakk mye melk på den tiden.

Kostholdsendringer som innebærer at folk spiser lite hvit fisk og får i seg lite melk, gjør at forskere er bekymret for at struma som følge av jodmangel, igjen skal bli et problem i Norge.

Det kan du lese mer om her:

– Det er ikke bare når du har synlig struma at du har et jodproblem

Mange får i seg for lite jod: – Kan gi alvorlige konsekvenser

Stemmer: «Det er naivt å tro at nordmenn kan få nok jod uten kunstig beriking og kosttilskudd»

* Oppdatert: Etter publisering har Viken fått informasjon om at bestefaren Martin også skal ha hatt struma, men at den var så liten at man måtte vite om den for å kunne se den.

Personvernpolicy