Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.
E-post: stemmer@abcnyheter.no
Både Vladimir Putin og hans støttespillere i både inn- og utland har de siste årene hevdet at Nato har «lovet» Russland om å ikke ekspandere østover etter Sovjetunionens fall. Det at Nato ikke holdt dette løftet, pekes på som en sikkerhetstrussel mot Russland og forklares som en direkte årsak til økt konfrontasjon med Vesten som nå har kulminert i krigen mot Ukraina.
På den andre siden har vi de som sier at et slikt løfte aldri har blitt gitt. Hvis det ble diskutert så var det kun løst snakk som ikke var folkerettslig bindene. Og selv om et slikt løfte ble gitt, så kan ikke Nato bestemme hvorvidt andre land har lyst å være med eller ikke. Og selv om de blir med, så har Russland ingenting å frykte, siden Nato er en defensiv allianse.
Diskusjonen kan kokes ned til to sentrale spørsmål:
A.Ble Russland gitt grunn til å tro at Nato ikke kom til å ekspandere etter Sovjetunionens fall?
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenB.Er Nato en kun en «defensiv allianse», noe som gjør at Russland - eller hvem enn til enhver tid som styrer Kreml - ikke har noe å frykte?
Mange mener at disse spørsmålene nå er blitt irrelevante, ettersom Russland likevel har gått for langt. Det at Nato skal ha gitt Russland løfter om å ikke ta inn flere Nato-medlemmer er en seiglivet fortelling, som neppe blir borte med det første. Det er også årsaker til hvorfor den er så seiglivet.
Det er Putin selv som skal ha kommet med disse påstandene, først under sin famøse talen under sikkerhetskonferansen i München i 2007.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor å forstå hva Putin sikter til, må vi gå tilbake til 1990, noen måneder etter Berlinmurens fall i november 1989. I mai 1990 holdt Natos generalsekretær Manfred Wörner fram Nato sin visjon for fremtiden, på selve Norges nasjonaldag, 17. mai. Det var en svært viktig tale og handlet om sammenslåingen av Vest- og Øst-Tyskland. Vest-Tyskland har vært medlem siden 1952. Skulle det forente stor-Tyskland fortsette å være med i Nato?
Artikkelen fortsetter under annonsen
Offentliggjorte diplomatiske møtereferater mellom statsledere, mange av dem gjengitt hos granskningsstiftelsen National Security Archive, viser at Mikhail Gorbatsjov, den gangen generalsekretær i den sovjetiske kommunistpartiet, var imot dette. Han pekte på at Natos militære motpart, Warszawapakten, var i full oppløsning. Han skjønte ikke rollen til Nato, og i alle fall ikke hvorfor Nato skulle utvides til de tidligere østtyske territoriene.
Imidlertid, USAs president, George H. Bush, var sterkt for at hele forente Tyskland skulle inn i Nato.
Men det var ikke for å sikre amerikansk «hegemoni», som mange Putins støttespillere mener. USA fryktet at Tyskland kom til å ruste opp igjen og at nazismen igjen skulle få fotfeste. Dette synet ble presentert for Gorbatsjov i februar 1990, og Gorbatsjov ble overbevist. Derfor var Gorbatsjov på gli om at Tyskland skulle inn i Nato. Først prøvde Gorbatsjov å kreve at Tyskland skal være uavhengig. Så ville han i alle fall at ingen Nato-styrker skal utplasseres i Øst-Tyskland. Men han så ut til å gi opp dette kravet mot økonomisk hjelp fra blant annet Tyskland.
Artikkelen fortsetter under annonsenGorbatsjov hadde sine egne problemer og hadde ikke fullt fokus på Nato-saken. Berlinmuren falt som kjent 9. november 1989, antakelig etter et byråkratisk «arbeidsuhell» i politbyrået i det østtyske kommunistpartiet. Planen var gradvis å åpne grensepostene mellom Øst- og Vest-Berlin for sårbare grupper, men et blunder fra talsmann Günther Schabowski, gjorde at berlinerne trodde det var fritt fram for alle som vil. Store menneskemengder stormet mot grensepostene. Grensekommandant Harald Jager turte ikke å beordre å skyte og ingen i politbyrået turte å gi ordre om det.
Uroen spredte seg, og det sovjetiske kommunistpartiet at det skulle holdes frie valg i de sovjetiske republikkene i februar 1990. Etter disse valgene mistet det sovjetiske kommunistpartiet makten i de republikkene Litauen, Moldova, Estland, Latvia, Armenia og Georgia.
Artikkelen fortsetter under annonsenResultatet ble kaos. Sovjetrepublikkene nektet å godta lover vedtatt i Moskva. De nektet å innkreve skatt til sentraladministrasjonen Moskva. Litauen nektet å sende vernepliktige soldater til Den røde armé og erklærte seg fullstendig uavhengige 11. mars 1990, som den første republikken. Generalsekretær Gorbatsjov sendte tropper mot grensen og handelsblokkerte Lituaen, til ingen nytte. Det bidro i stedet kun til økonomisk kollaps i Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (Den russiske SSR). I løpet av 1990 og 1991 falt Sovjetunionen fra hverandre da flere og flere republikker fulgte Litauens eksempel.
Artikkelen fortsetter under annonsenDette skal ha gjort sterkt inntrykk på KGB-agent Vladimir Putin, den gangen stasjonert i Øst-Tyskland.
Det ville ha derfor vært dramatisk i den russiske opinionen, dersom Nato skulle utvides utvidet østover samtidig med at Sovjetunionen smuldrer opp. Det skjønte også USA. Derfor ble Gorbatsjov overtalt til et kompromiss – det forente Tyskland blir med i Nato, for å hindre at Tyskland igjen får ideer om å skape nye kriger. Hva Gorbatsjov skulle få til gjengjeld, er litt forvirrende, når man leser diplomatiske møtereferater fra den tiden. Enten så fikk Gorbatsjov kun løfter om at NATO sine militære styrker ikke skulle utplasseres i Øst-Tyskland. Men måten forslagene ble formulert på, kan også forstås som at selve Nato-alliansen ikke skal utvides videre øst fra grensen mellom Tyskland og Polen.
Artikkelen fortsetter under annonsenNato-sjefen Wörner sa sin tale den 17. mai 1990 blant annet at;
Wörner: «Nøytralitet eller uenighet om det forente Tyskland er ikke akseptabelt for oss. De ville destabilisere Europa og ta oss tilbake til dagene med maktbalansediplomati, med allianser og motallianser».
Og:
Wörner: «Selve det faktum at vi er klare til ikke å utplassere NATO-tropper utenfor territoriet til Vest-Tyskland, gir Sovjetunionen faste sikkerhetsgarantier».
Vest-Tyskland har allerede vært Nato-medlem siden 1952. Generalsekretær Gorbatsjov håpet å benytte anledningen til å skape et «nøytralt» Tyskland. Berlinmurens fall i november 1989 var i ferd med å skape mange uroligheter i Sovjetunionen hos landene i Warszawapakten – Natos østlige motstykke.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen USAs president George H. Bush ville ikke ha snakk om slikt. Hvis den tyske forbundskansleren Helmut Kohl skulle få hans støtte til sammenslåing av Tyskland, skulle Tyskland inn i Nato. Bush mente at Nato ikke hadde noe fremtid, når det rikeste og industrielt sterkeste nasjonen i Europa ikke er med i alliansen.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Dermed oppstod problemet. Hvordan skulle man få en presset Gorbatsjov til å gi opp Øst-Tyskland, og i tillegg gi opp kravet Tysklands nøytralitet?
Helmut Kohl var på sin side mest redd for at USA eller Sovjetunionen, som permanente medlemmer i FNs Sikkerhetsråd, og som har utplassert styrker henholdsvis i Vest-Tyskland og Øst-Tyskland, ikke skulle støtte en sammenslåing.
Kohl var også bekymret for at dersom USA trakk tropper ut av Nato i Europa, ville Nato kollapse og Frankrike og Storbritannia kom til å danne en allianse selv, uavhengig av Nato. Derfor gikk Kohl med på at hele Tyskland skulle inn i NATO.
Gorbatsjov skal ha vært rasende på Kohl og kalt ham som «en okse i et glasshus».
Noe måtte Nato-sjef Wörner, den tyske lederen Kohl, og amerikansk UD si, for å få Gorbatsjov om bord til et forent Tyskland i Nato. Ryktet, som har blitt en legende nå, er at ble USAs utenriksminister James Baker ble sendt til Gorbatsjov for å forsikre ham om at «Nato ikke kommer til å flytte på seg en tomme østover».
Artikkelen fortsetter under annonsenFor å sitere James Baker direkte, så var det dette han sa til Gorbatsjov den 9. februar 1990. Det kommer fra delvis avgraderte dokumenter fra amerikansk UD;
Artikkelen fortsetter under annonsenBaker: «La oss anta at foreningen vil skje. Vil du da foretrekke et Tyskland som på utsiden av Nato og har ingen NATO-styrker, eller vil du ha et forent Tyskland med Nato-tilknytning og amerikanske styrker og forsikringer om at det ikke vil bli noen utvidelse av Natos nåværende jurisdiksjon østover?»
Gorbatsjov: «[..] Vi vil ikke se en repetisjon av Versailles (fredskonferansen etter WWI der Tyskland fikk skylda for krigen, journ.anm), der Tyskland fikk evne til å ruste opp. [..] Den beste måten å innskrenke prosessen er å sikre at Tyskland er begrenset gjennom europeiske strukturer. Dine tilnærminger og anbefalinger er veldig realistiske. Så la oss tenke på det. Men ikke forlang to streker under svaret fra meg nå».
Artikkelen fortsetter under annonsen
To setninger i den diskusjonen er fortsatt av uforklarlige grunner gradert av USA. Imidlertid skal russiske kilder etter sigende ha den fulle versjonen. De finnes blant annet i diplomatisk krønike «Mikhail Gorbatsjov og det tyske spørsmålet» fra forlaget Ves Mir fra 2006.
Gorbatsjov: «Vi har tenkt å gå dypere inn i dette og diskutere alle disse spørsmålene på ledernivå. Selvfølgelig er det klart at utvidelsen av NATO-sonen er uakseptabel».
Baker: «Dette er vi enige i».
NATO-sjef Wörner snakket kun om utplassering av tropper. Men i forkant var det mer snakk bak kulissene mellom Baker og Gorbatsjov.
Uenigheten blant historikere og statsvitere er om USAs utenriksminister James Baker snakket kun om å ikke utplassere Nato sine styrker i Øst-Tyskland, eller avviste han fremtidig Nato-ekspansjon til Øst-Tyskland?
Artikkelen fortsetter under annonsenBaker til Gorbatsjov: «Vi forstår behovet for forsikringer til landene i Øst. Dersom vi beholder en tilstendeværelse i Tyskland, som er med i Nato, vil det ikke bli noe av utvidelsen av Natos jurisdiksjon østover».
Det er nærliggende å tro at det er det sistnevnte, siden Baker også nevnte Natos «jurisdiksjon» og ikke «styrker». Dessuten så ble amerikanske Nato-styrker uansett utplassert i Øst-Tyskland etter sammenslåingen. Deretter ble Polen medlem.
Sett i lys av den (og andre) kommentarer, gir det logisk sett liten mening at samtalene skal kun forstås som at de omhandler Øst-Tyskland. Mente Baker altså at Nato skulle «hoppe over» Øst-Tyskland, men få Polen som medlem, for eksempel? Hva slags nytte skulle et Nato-fritt «hull» i Europa ha?
Gorbatsjov hadde ut ifra samtalen alle grunner til å tro at Nato ikke vil ekspandere østover. I intervjuer de siste årene sa Gorbatsjov at Nato-utvidelsen til de tidligere landene i Østblokken aldri diskutert - nettopp. Han følte nok aldri at det var behov for det.
Artikkelen fortsetter under annonsenDagen etter møtet mellom Baker og Gorbatsjov, 10. februar, 1990 hadde forbundskansler Kohl et møte med Gorbatsjov. Med seg i mappen hadde Kohl forvirrende beskjeder fra vestlige statsledere - noen gikk i retning av at Nato skulle utvides østover, noen åpnet for det. Kohl endte med å si at;
Kohl: «Vi mener at Nato ikke bør utvide sitt virkeområde. Vi må finne en fornuftig løsning. Jeg forstår sikkerhetsinteressene til Sovjetunionen, og jeg forstår at De, her generalsekretær, og det sovjetiske lederskapet, må tydelig fortelle hva som skjer til det sovjetiske folk».
Artikkelen fortsetter under annonsen
Dette var heller ikke direkte løgn fra Nato. Det går fram av for eksempel amerikansk UD sin memo noen måneder senere, 25. oktober 1990, som forberedelse til Nato-toppmøtet 29. oktober.
I memoet går det fram at USA snakket sant til Gorbatsjov, og senere Boris Jeltsin, at de ikke ønsket noen Nato-utvidelse – den gangen. Men samtidig mente at USA at Nato bør «holde døren på gløtt».
Artikkelen fortsetter under annonsen«Det første spørsmålet er utvidelsen av Nato-medlemskapet, spesifikt hvorvidt Nato skulle ta inn øst-europeiske medlemmer. På den ene siden kan vi ikke fremstille Nato som en lukket klubb, det er klart ikke noe støtte for medlemskap nå. Spørsmålet er hvordan presentere muligheten. Forsvarsministeren ønsker å holde døren på gløtt, under forutsetning at det ikke blir noen diskusjoner om dette per nå. Utenriksdepartementet foreslår ganske enkelt at diskusjonen om å utvide medlemskapet ikke er på agendaen og ikke skal diskuteres.»
1. juli 1991 snakket den nye presidenten i den nå amputerte russiske føderasjonen Boris Jeltsin, med Nato-sjefen Wörner. Russiske dokumenter viser at Jeltsin informerte Dumaen om at Wörner kommer til å stille seg imot polsk, rumensk, ungarsk og tsjekkisk medlemskap og at 13 av 16 Nato-land støtter dette.
Artikkelen fortsetter under annonsenI etterpåklokskapens lys fremstår det diplomatiske arbeidet, både før Berlinmurens fall, og oppryddingen etter, som svært klønete, både fra Sovjetunionen og Nato-landene.
Artikkelen fortsetter under annonsenHvis Nato-landene ga Gorbatsjov og Jeltsin en grunn til å tro at det ikke blir noen Nato-ekspansjon østover, eller hvis Gorbatsjov og Jeltsin trodde det, så flyr det rett i fleisen på stiftelsesdokumentet til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa av 1975 (OSCE), som både Nato-landene og Sovjetunionen signerte. I artikkel I så står det blant annet at signaturlandene skal «respektere hverandres rett til å fritt velge sine politiske, sosiale og kulturelle systemer..» og at de har rett til «å tilhøre eller ikke tilhøre internasjonale organisasjoner». Klarere kan det ikke sies. Har de «glemt» dette, altså?
Dessuten, da Gorbatsjov signerte på erklæringen om sammenslåing av Tyskland i 1992, sammen med okkupasjonsmaktene fra II. verdenskrig, altså Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA, stod det ikke ett ord om at Nato ikke skal ekspandere østover. I artikkel 6 så ble det tvert imot bekreftet det som står i OSCE-erklæringen, at Tyskland har rett til å være medlem av hvilken som helst allianse.
Artikkelen fortsetter under annonsenMyten om «brutte løfter» er et stykke glimrende propaganda fra Russland. Noe sannhet er det i det. Kanskje fikk et Sovjetunionen i oppløsning et løfte «under bordet» for at Tyskland-sammenslåingen skulle gå mest mulig smertefritt.
Men hvis det var så viktig for Russland, hvorfor presset aldri Gorbatsjov eller Jeltsin på å traktatfeste at Nato ikke skal utvides? Sovjetunionen hadde svært sterke kort på hånden i 1990 – de okkuperte fortsatt hele Øst-Tyskland, og det hadde aldri blitt noen fredelig sammenslåing uten signaturen til Gorbatsjov.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er godt mulig det var en tapt mulighet for Russland. Men verden kan ikke akseptere at Russland går amok på sine naboland for å revansjere forglemmelser fra deres tidligere statsledere for 32 år siden. I så fall kan alle land gjøre det – Norge inkludert – og vi kan like gjerne starte med å drepe hverandre i en ny alle-mot-alle verdenskrig med én gang.
Likevel, det russiske argumentet er at Putin måtte simpelthen starte med en «spesiell militær operasjon» i Ukraina – ettersom Nato er en eksistensiell trussel mot Russland. Russland avviser at Nato er en «defensiv allianse». Stemmer dette? Det tenker jeg vi tar neste gang.
