Helseministerens vaklende system

Ettermælet til vår lengst-sittende helseminister (Bent Høie, bildet) i moderne tid fortjener mer enn «mannen som åpnet opp for en todelt helsetjeneste», skriver Karita Bekkemellem.
Ettermælet til vår lengst-sittende helseminister (Bent Høie, bildet) i moderne tid fortjener mer enn «mannen som åpnet opp for en todelt helsetjeneste», skriver Karita Bekkemellem. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Finansiering av legemidler er blitt et overkomplisert og vaklende helsesystem som ikke er rigget for fremtidens utfordringer. Når sykehusene så blir nedprioritert i statsbudsjettet, baner det vei for et todelt norsk helsevesen, skriver Karita Bekkemellem. 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Karita Bekkemellem
Administrerende direktør i Legemiddelindustrien

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bent Høies sjette sykehustale lovet bedre behandlingskvalitet, tilrettelegging for fremtidens behandlinger og å fortsette å skape «pasientenes helsetjeneste.» Pasientens helsetjeneste var også fokuset i samme tale i 2018, i 2017, i 2016, i 2015 og i 2014.

Det er en flott visjon. Å tilrettelegge helsetjenesten til de den er ment for, og til de som betaler for den: nemlig skattebetalerne. Dessverre har det vist seg at det er et stort gap mellom regjeringens ambisjoner og realiteten.

Skjult nedtrapping av blåresept

I oktober i år, ble det sendt ut et brev fra Helsedirektoratet som informerte om nok en overføring av finansieringsansvar for enkelte legemidler fra folketrygden til sykehusene fra 2020. Et raskt overslag tilsier, at fra 2021 vil omtrent 80 prosent av alle legemidler på det norske markedet bli finansiert av sykehus— dette uten at sykehusene får økte budsjetter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I Statsbudsjettet for 2020, foreslår regjeringen en økt vekstramme til sykehusene på 1,5 prosent, mot 1,7 prosent i 2019. Det vil si ytterligere nedtrapping og begrensede budsjetter, mens de altså samtidig får økte utgifter for de overførte legemidlene. Dette på toppen av allerede eksisterende finansieringsutfordringer som, blant annet, har ført til at en av tre direktører i Helse Midt-Norge har gått av i løpet av få måneder.

Dette er effektiviseringstiltak, ikke forbedret pasientbehandling. Ved innsnevring av individuell refusjon i blåreseptordningen, forsvinner også et viktig sikkerhetsnett for pasientene, og vi står igjen kun med det stadig reduserende forhåndsgodkjente blåreseptsystemet og sykehusfinansieringen. Det fortvilte pasienter, som ikke får tilgang til legemidler i disse ordningene, står igjen med, er privat behandling.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Regjeringen vil få mer helseindustri ved å teste nye medisiner på flere pasienter

Et enormt byråkrati

Samtidig som det effektiviseres i behandlingsinstitusjonene, ser vi ingen tegn til effektivisering av byråkratiet. Som stortingsrepresentant, Elin R. Agdestein — partikollega av Helseministeren — sa til NRK nylig: «vi er fem millioner mennesker i Norge, men vi har et byråkrati som kan betjene ti ganger så mange innbyggere. Sånn kan vi ikke ha det.»

Mens terapigrupper og finansiering overføres til sykehusene, vises det ingen tegn til at kompetansen fra eksempelvis Legemiddelverket eller HELFO går samme vei. Tvert imot, den regulatorirske og forvaltningsmessige kompetansen av legemidler forblir i byråkratiet. Hva skal vi med en stor forvaltning rundt legemidler i byråkratiet, når 80 prosent av legemiddelansvaret er overført til sykehus?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi får inderlig håpe at ressursene nå blir allokert til å effektivisere metodevurderinger av nye behandlinger og av beslutningsprosesser i helsetjenesten. Hvis vi har et byråkrati som kan betjene 50 millioner mennesker, så kan ikke det samme byråkratiet bruke to år fra et legemiddel kommer på markedet til norske pasienter kan behandles med det.

Hvis vi ser på sykehussystemet, så har vi Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Sykehusinnkjøp (LIS), Statens legemiddelverk, Bestillerforum, Beslutningsforum, spesialistgrupper, og sikkert flere. Det er klart at her sitter det mye kompetanse. Men det jobbes i siloer. Det er ingen som er satt til å lede og styre disse separate aktørene til å samarbeide. Det er først da vil man kunne utnytte de enorme ressursene på en bedre og mer effektiv måte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det haster med å få ned tiden fra et legemiddel har fått markedsføringstillatelse til finansieringen er godkjent og produktet kan tilbys til pasientene i det offentlige helsevesen. Noe som også er i tråd med regjeringens egen Prioriterings- og Helsenæringsmelding. Men da må det underliggende byråkratiet ledes i samme retning. Det må stilles krav, lages tidslinjer, mål og ambisjoner og det bør jobbes tettere med industrien for å finne nye løsninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det står med andre ord ikke på ressurser i etatene eller ambisjonene til Helseministeren. Men det er også ministeren sin jobb å styre etatene politisk og sette føringene som kan realisere hans ambisjoner om en helsetjeneste med pasientene i fokus.

Vi i Legemiddelindustrien ønsker å være med, men vi kan ikke gjøre annet enn å tilby statsråden løsninger for hvordan vi kan samarbeide for å ta i bruk nye, innovative produkter. Det er han som eier systemet. Det er han som skal lede sin politikk gjennom etatene. Det er han som har ansvar for budsjettene. Og det er han som skal forvalte dette i tråd med regjeringens politiske ambisjoner.

Les analysen: Stortingsdebatt om helsenæringen - se til Sveits!

Nye Metoder må evalueres

Vi er alle enige i at kostnadskontroll er viktig. Det norske helsesystemet er noe vi kan være stolte av. Alle skal ha rett til lik behandling. Det betyr også at når alle skal spise av samme kake, så må stykkene tilpasses etter kakens størrelse og folks behov.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det mange også er enig i, er at dagens system for kostnadskontroll og effektvurdering av nye legemidler, systemet for Nye Metoder, ikke fungerer.

I Norge skal nye legemidler først gjennom en metodevurdering før de kan tas i bruk og finansieres.

Dette tar, i gjennomsnitt, 214 dager hos Statens legemiddelverk.

Folkehelseinstituttet, på sin side, bruker gjennomsnittlig rundt 500 dager på en hurtig metodevurdering, ifølge Helse- og omsorgsdepartementet.

Hvis behandlingen blir vurdert som kostnadseffektiv, skal den til slutt gjennom Beslutningsforum. Her sitter kun de fire direktørene for de regionale helseforetakene. Fire direktører som ser at budsjettene deres krymper for hvert år— at kaken blir mindre og mindre, mens flere og flere skal mettes. Skal de ansette fem sykepleiere, eller skal de ta inn denne nye behandlingen? Dette er prioriteringer få mennesker misunner dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Én pasientrepresentant deltar som observatør når Beslutningsforum møtes— et møte som ellers er lukket. Beslutningene offentliggjøres, men beslutningene er svært korte og kan være vanskelige å forstå. Hvis Beslutningsforum avviser den nye behandlingen, finnes det heller ingen klagerett.

Ettermælet til vår lengst-sittende helseminister i moderne tid fortjener mer enn «mannen som åpnet opp for en todelt helsetjeneste.»

Til eksempel, i tilsvarende organ i Danmark, sitter det 17 representanter, som inkluderer både fageksperter, pasientrepresentanter, helseøkonomer, legespesialister og fagdirektører. Dette sikrer åpenhet, transparens og mer balanserte vurderinger, enn hva tendensen er i Norge, hvor pris virker å være viktigere enn legemiddelets effekt og nytte til pasienter og samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Medisinsk kunnskap dobles hver 72. dag

På vei mot et todelt helsesystem

Vi leste i sommer flere saker om en pasient som gikk til en privat aktør og betalte selv for en behandling staten ikke ville betale for. Da han fikk påvist effekt av denne behandlingen, henvendte han seg til Helsetilsynet som oppfordret Vestre Viken til å se på saken på nytt. Behandlingen ble så likevel betalt av staten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har også lest og hørt mye om en migrenemedisin, Aimovig, som har gitt pasienter med kronisk migrene en mulighet til å jobbe igjen, gå på skole igjen og bidra til samfunnet igjen.

Legemiddelet har vært tilgjengelig i norske apotek siden 1. oktober 2018. Men siden det kunne koste samfunnet over 100 millioner kroner sammenlagt over blåresept, må det tas opp i Stortinget før den kan skrives ut til pasientene for statens regning. Dette skulle skje i forbindelse med den årlige statsbudsjettprosessen. Men ble ikke inkludert.

Hvordan kan det være logisk at en behandling som systemet for nye metoder har vurdert som kostnadseffektivt, og som gjør at folk kan komme tilbake til jobb, unngå arbeidsuføretrygd eller sykemeldinger – ikke blir finansiert for pasienter? Hvordan kan vi ha et system som skal regne ut samfunnsøkonomiske virkninger av et legemiddel, uten å ta hensyn til verdien av at pasienter kan komme tilbake i arbeid? Om det ble tatt med ville behandlingen blitt enda mer kostnadseffektiv.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Systemet er altså til hinder for at vi høster verdier av disse innovasjonene.

Når den beste behandlingen mot en sykdom er å finne hos en privat aktør, men ikke i det statlige helsevesenet — et helsevesen betalt av skattebetalerne — er det rart at de som da kan, går til denne private aktøren? De som sitter igjen med svarteper, er skattebetalerne som ikke har råd til private helsetjenester.

Må tenke nytt- og det haster

Det haster derfor å finne nye finansierings- og effektvurderinger for nye legemidler. Ny teknologi og bruk av helsedata gir blant annet økte muligheter for bruk av persontilpasset medisin. Denne metoden vil bidra til å gi rett behandling til rett pasient, og spare både pasientene og helsebudsjettene for behandling som ikke virker. Gis behandlingen riktig, vil man derimot kunne få effekter der flere pasienter lever lengre – og fungerer bedre med sin sykdom.

Metoden er rettet inn mot små pasientgrupper og kan gi en fantastisk mulighet for alvorlig syke mennesker. Dagens system for innføring av nye behandlingsmetoder er utformet for å vurdere medisiner til større grupper av pasienter, og er ikke egnet til å vurdere medisin for enkeltpasienter og små grupper. Systemet er altså til hinder for at vi høster verdier av disse innovasjonene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Høie sa selv på et arrangement med Dagens Medisin 22. oktober, at han er utålmodig. Han ønsker å tilrettelegge for persontilpasset medisin, han ønsker at pasienter skal få rask tilgang til nye behandlinger og han ønsker ikke en todelt helsetjeneste.

Vi i industrien står klar til å bidra. Vi ønsker å utforske nye finansieringsmodeller. Vi ønsker å bidra til å finne muligheter som gjør at norske pasienter får tidlig tilgang til nye behandlingsmetoder, mens budsjettrammene til sykehusene ivaretas.

Politikk er å prioritere. Derfor håper vi at Helseministeren tar grep om byråkratiet og styrer det i den retningen han selv ønsker. Høie selv skal ikke til valg igjen om to år, men det skal partiet hans. Ettermælet til vår lengst-sittende helseminister i moderne tid fortjener mer enn «mannen som åpnet opp for en todelt helsetjeneste.»