Vi kan ikke ha en hvit Pocahontas eller Mulan

Halle Bailey fremfører under Grammy-utdelingen tidligere i år. Foto: AFP
Halle Bailey fremfører under Grammy-utdelingen tidligere i år. Foto: AFP

Den amerikanske artisten Halle Bailey har landet rollen som Ariel i live-innspillingen av «Den Lille Havfruen». Det har fått folk til å se rødt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Carina Elisabeth Carlsen
Kroppspositivist, blogger og spaltist

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Bailey opplever den samme type hets som Hertuginnen av Sussex, Megan Markle, har gjort i lengre tid. Hun har fått en rolle som tradisjonelt har vært tiltenkt hvite kvinner, og det faller ikke i god jord. Det faktum at havfruer generelt er et fabelvesen og ikke eksisterer (selv om det hadde vært helt fantastisk om de gjorde), kommer i annen rekke. At fisker og krabber synger og danser på havets bunn er det heller ingen som stiller spørsmålstegn ved. At Ariel får en annen hudtone enn i tegnefilmen fra 80-tallet burde være det minste problemet ved det realistiske aspektet av filmen.

Folk samles om sine rasistiske holdninger og kaster ut argumentasjon som at Ariel har rødt hår, at hvis vi først skal ha en svart Ariel vil de ha en hvit Pocahontas, at eventyret finner sted i Danmark og at vi må holde oss til originalen.

Men ta det med ro – jeg skal bryte det hele ned for dere, steg for steg:

Vi kan ikke ha en hvit Pocahontas, Tatiana eller Mulan av den enkle grunn at deres etnisitet var selve bakteppet for historiens handling. Altså har alle Disney sine fargede prinsesser hatt hindringer eller utfordringer på bakgrunn av deres hudfarge. Tatiana fikk riktignok mannen hun ville ha, men det viktigste for henne å få sikret et økonomisk lån. Det er ikke like glamorøst som si Belle i «Skjønnheten og Udyret», som fikk et halvt kongerike og et bibliotek enhver ville misunt henne.

Et annet argument jeg har sett er at Ariel har rødt hår. Det har Disney ymtet frempå at hun fortsatt skal ha. Jeg kan også avsløre at svarte mennesker også kan ha rødt hår, helt naturlig.

Les også: For å få «bikinikropp» er det bare å ta på seg en bikini

(Saken fortsetter under)

Slik så Ariel ut i den tegnede filmklassikeren fra 1989. Foto: Disney/AP
Slik så Ariel ut i den tegnede filmklassikeren fra 1989. Foto: Disney/AP

Når det gjelder Danmark: Nå skal det jo også sies at i Disney-utgaven får vi aldri vite hvor skuta til prinsen har vært eller er på vei. Om han er dansk (hvilket jeg betviler med tanke på landskapet i filmen), kan han jo uansett ha sjarmert Ariel et helt annet sted. Hun følger jo faktisk etter ham, for de som husker filmen. Videre hadde Danmark på den tiden handlingen trolig er lagt til kolonier over store deler av verden, hvilket vil si at selv om handlingen finner sted på dansk jord, kan det ha funnet sted andre steder enn bortenfor Drøbaksundet.

Skal vi begynne å snakke om originaleventyrene er det mange av Disney-klassikerne som må gå igjennom en aldri så liten transformasjon, og ikke minst øke aldersgrensen sin:

I «Askepott» skar stesøstrene av seg tærne for å passe glasskoen. Pocahontas ble med til England, fant seg en annen og døde av pest i en alder av 21 år. I «Tornerose» møtes ikke Aurora og prinsen i skogen. Han finner henne etter hun har sovnet, voldtar henne, gjør henne gravid og hun føder tvillinger i søvne. Snøhvit er syv år når stemoren prøver å drepe henne.

For ikke å snakke om at Pinocchio dreper Timmy Gresshoppe, etter at Timmy gir ham noen gode råd. Også ble Pinocchio hengt.

«Den Lille Havfruen» er intet unntak. I den originalehistorien, som så mange refererer til, beskrives riktignok havfruens hvite hender og hvite ben. Men eventyret er også et mareritt fylt med psykisk og fysisk terror av en femten år gammel havfrue. Søstrene synger om å drepe sjømenn, prinsen er kjip (på et tidspunkt mansplainer han henne om havet), og Ariel skjære ut tungen sin for å få ben. Bena hun fikk var så smertefulle å gå på, at det kjentes ut som hun gikk på skarpe kniver.

I denne illustrasjonen fra 1899 ser vi den unge havfruen bli møtt av sine søstre som har solgt sitt hår til havheksen. De gir henne dolken hun må drepe prinsen med og dermed redde sitt eget liv. Foto: Wikimedia
I denne illustrasjonen fra 1899 ser vi den unge havfruen bli møtt av sine søstre som har solgt sitt hår til havheksen. De gir henne dolken hun må drepe prinsen med og dermed redde sitt eget liv. Foto: Wikimedia

I tillegg var avtalen hun inngikk med havheksa at hun måtte få prinsen til å gifte seg med henne, hvis ikke ville hun forvandles til havskum. Prinsen på sin side gifter seg med en annen - hun han tror er den som reddet ham fra drukning.

Søstrene til Ariel tar affære og donerer bort alt håret sitt til Ursula for å redde sin kjære søster. Dette fordrer dog at Ariel må drepe prinsen, noe hun ikke gjør fordi hun er så forelsket. Ariel gikk altså i døden for sin kjærlighet og ble forvandlet til havskum. Hun blir riktignok en ånd, blir kjent som en av vindens døtre og må gjøre gode gjerninger i 300 år fremover.

Så en forelsket liten havfrue trekker det korteste strået hele historien igjennom, mens Ursula på sin side lever lykkelig alle sine dager med flotte, nye parykker.

Så ikke akkurat den romantiske historien vi kjenner til der altså.

Andre argumenter er at Disney nå ødelegger sin egen havfrue. Men hvordan kan de gjøre det, når deres versjon allerede er en barnevennlig adapsjon av den allerede eksisterende historien? Og ærlig talt – tegnefilmen kom i 1989. Det er 30 år siden. For det første har verden gått fremover siden den gangen. Jeg synes det er flott at selskapet velger å løfte blikket og flytte historien frem til 2019.

For det andre har Disney selv uttalt at de ga den best kvalifiserte rollen. Dette kalles likestilling, og for de som er usikre på begrepet, betyr dette like muligheter for alle. Flere burde følge Disneys eksempel.

For det tredje er det jo den kommende generasjonen som skal se denne filmen. Det er en barnefilm. Du som i dag er voksen og husker tegnefilmen fra 80-tallet er ikke målgruppen lengre. Beklager. Du kan elske havfruer alt du vil, men det eneste som kommer frem ved å klage på at vi får en svart Ariel er at du fremmer de dårlige holdningene dine, og overfører disse til barna.

Til slutt – moralen i Disneys versjon av «Den Lille Havfruen», er å elske på tvers av rase. Tenk litt på den.

Personvernpolicy