Vi er bare halvveis i det politiske uåret 2019

Det internasjonale, politiske året 2019 topper seg allerede ved halvgått løp. Lederne av verdens 20 mektigste land, «G20» møttes i Osaka i Japan. Den mektigste av de mektige, Donald Trump, fortsatte sin vante kritikk av USAs tradisjonelle venner og hyllet landets fiender med Russlands president Putin i spissen. Han spenner også buen til bristepunktet mot Iran.

Siste: Trump-besøk hylles i Nord-Korea

I Storbritannia står kampen om å nå makten i Downing Street mellom urokråka Boris Johnson og Jeremy Hunt.

Langt bak i kulissene venter Labours leder, Jeremy Corbyn. Det ser imidlertid ikke ut som om han når opp og vil klare å styre britene ut av EU.

Å skaffe landet en forsvarlig Brexit-avtale er blitt en politisk nøtt det konservative partiets ledere selv har skapt – og som de må knekke selv.

Tilbake til USA, hvor det i Japan blusset opp ny interesse for forholdet mellom Trump og Putin.

Også andre, vanskelige internasjonale spørsmål står i kø.

Under en pressekonferanse fleipet Trump nemlig bort en oppfordring fra en journalist, om at Trump måtte be Putin om ikke å blande seg inn i amerikanske valgkamper.

«Naturligvis vil jeg det», svarte Trump i en fleipende tone med en smilende Putin ved sin side – og forsøkte dermed å latterliggjøre antydningen om at russerne grep inn i presidentvalget i USA – og muligens påvirket utfallet.

Se Putins respons på «fleipen» her (kommentaren fortsetter under) :

Dermed ble verden igjen minnet om valgkampen i 2016 mellom Trump og Hillary Clinton, der det er bevist at russiske agenter blandet seg inn og forsøkte å påvirke resultatet i Trumps favør. Dette var hovedpunktet i spesialetterforsker Robert Muellers 448 siders rapport «Report On The Investigation Into Russian Interference in the 2016 Presidential Election».

Blir Trump stilt for riksrett?

Muellers rapport var krystallklar på at det hadde vært russisk påvirkning under valgkampen. Dette var også amerikanske myndigheter blitt klar over, noe som fikk daværende president Barack Obama til å utvise 35 russiske diplomater fra USA mens politiske kommentatorer snakket om den russiske innblandingen som «Americas politiske Pearl Harbor».

Senere kom avsløringen av at nyvalgte, men ikke tiltrådte, Trumps sikkerhetsrådgiver Michael Flynn hadde løyet overfor visepresident Pence om en samtale som Flynn hadde den 30. desember 2016 med den russiske ambassadøren i Washington.

I samtalen ba Flynn om at russerne ikke måtte forverre situasjonen ved å treffe mottiltak mot utvisningen av de russiske diplomatene. Bare noen timer senere tvitret Trump til Putin: «Great move on delay» (av Putin).

Dagen etter ringte ambassadøren til Flynn og sa at meldingen var kommet fram til «det høyeste nivå», og at Russland som et resultat av Flynns henvendelse, ikke kom til å treffe mottiltak mot utvisningen. (Fra Muellers rapport, side 7/8.)

Fordi demokratene er misfornøyde med hvordan Trumps nyinnsatte justisminister William Barr har redigert og presentert rapporten, med store, svarte overstrykninger av det Barr ikke ville ha offentliggjort, kommer saken opp igjen allerede den 17. juli.

Da skal Robert Mueller møte i justiskomiteen i Representantenes hus for å svare på spørsmål og forklare seg nærmere om rapporten. Dette vil være en del av demokratenes forberedelser til en eventuell riksrettssak mot presidenten.

Les også: Kongressen krever Trumps selvangivelse - igjen

Verkebyllen i Iran

Også andre, vanskelige internasjonale spørsmål står i kø.

Det mest presserende for krig og fred i verden, er Iran-saken, etter at USA trakk seg ut av atomavtalen som ble framforhandlet i 2015 med Iran av USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og EU.

Avtalen gir internasjonalt innsyn i det iranske atomprogrammet.

President Obama og hans folk var pådrivere til å få i stand avtalen med Iran, og bare det i seg selv kan ha medvirket til at Trump ville ut av avtalen. De vestlige partnerne i avtalen forsøkte å få Trump til å omgjøre sin allerede kunngjorte beslutning, men den 8. mai i fjor trakk USA seg ut av avtalen.

Iran forpliktet seg til å begrense sin anriking av uran for en periode på 15 år fra avtalen ble inngått. Samtidig godtok Iran åtte års videreføring av sanksjoner mot landets program for utvikling av langtrekkende raketter.

Les kommentaren: Trump for riksrett eller ikke?

Avtalen gir internasjonalt innsyn i det iranske atomprogrammet. I bytte mot innsyn er økonomiske sanksjoner mot Iran og landets oljenæring blitt opphevet. Avtalen trådte i kraft i januar 2016. Hvis Iran bryter den, kan FNs sanksjoner gjeninnføres i løpet av 65 dager. Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har Iran til nå etterlevd sin del av avtalen. (Kilder: NTB, DPA, CNN)

Det synes klart at Trump er sterkt påvirket av John Bolton, som har vært Trumps sikkerhetspolitiske rådgiver siden 9. april 2018. Bolton er en kjent «hauk» i forsvarspolitiske spørsmål, og Trump er vel heller ikke akkurat noen due i den sammenheng. Røster har begynt å uroe seg over at Iran nå kan forberede seg på å utvikle kjernefysiske våpen, når USA er ute av avtalen. Og hva vil USA og andre vestlige land gjøre, spesielt overfor USAs hovedallierte i Midt-Østen, Israel, hvis Iran begynner å utvikle kjernefysiske våpen?

Saken ble brakt på banen i Washington Post nylig av Steven Andreasen, som underviser ved Universitet i Minnesota og har bakgrunn som leder for forsvarspolitikk og våpenkontroll i det nasjonale sikkerhetsråd fra 1993 til 2001. Han minner om at utviklingen kan svekke den 50 år gamle forståelsen om ikke å gjennomføre kjernefysiske eksplosjoner (den delvise prøvestansavtalen fra 1963) og som er nedfelt i CTBT (Comprehensive Nuclear-Test-Ban). Prøvestansavtalen er en avtale som forbyr alle typer kjernefysiske prøvesprengninger. Avtalen ble vedtatt i 1996. For at avtalen skulle tre i kraft, måtte alle de 44 landene som har atomvåpen, atomkraftverk eller andre kjernefysiske anlegg, både skrive under og ratifisere avtalen.

Av de fem atomstormaktene har Storbritannia , Frankrike og Russland gjort dette, mens Kina og USA har signert men ikke ratifisert avtalen. Norge har både signert og ratifisert avtalen. I dag er avtalen signert av 177 land og ratifisert av 138.

Ny demokratisk stjerne

Av framtidig stor betydning er også debatten mellom demokratenes presidentkandidater, om hvem som kan utfordre president Trump når han i 2020 stiller til valg for neste periode - hvis han unngår å bli stilt for riksrett. Debatten ble ført delvis i skyggen av tragedien i elven Rio Grande nylig, der den 25 år gamle Óscar Alberto Martínez Ramírez og hans datter Valeria druknet i et forsøk på å komme over grensen for å skaffe seg og familien et bedre liv i USA.

Bildet av de livløse ofrene liggende ved elvebredden har opprørt alle og har satt et nytt søkelys på den immigrasjonspolititikken som president Trump og hans regjering fører, særlig angående flyktninger som forsøker å komme seg gjennom Mexico og over grensen mot Amerika. I debatten framsto kandidat Kamala Harris som demokratenes nye, politiske stjerne, og mener at Trumps flyktningpolitikk ikke reflekterer det hun kaller «vårt Amerika og våre verdier, og at den må opphøre».

Størst oppmerksomhet vakte det at Harris målbandt den antatt fremste kandidaten på demokratenes side, tidligere visepresident Joe Biden, på hans antatte hjemmebane.

«Århundrets avtale»: Kan Team Trump bringe fred til Midtøsten?

LES SAKEN

Det som spesielt ga Harris tyngde under debatten, var hvordan hun satte den antatte frontkandidaten Biden totalt i skyggen. Harris har afroamerikansk bakgrunn og brakte inn sine egne opplevelser som en «liten, annenklasses, svart jentunge» som ikke kunne få normal skolegang i eget nabolag, men som ble «busset» til bedre skoler i andre, vesentlig «hvite» deler utenfor hennes eget nabolag.

Det hadde vært avgjørende for henne som barn, og nå anklaget hun Biden for på den tiden å ha vært motstander av «bussing». Harris satte sine øyne direkte i Bidens ansikt, han ble tom for ord og avsluttet det hele med å si at hans taletid var gått ut.

Les kommentaren: – Nei, Trump. USA er ikke fullt!

Harris er advokat av yrke og ser ut til å være tilstrekkelig hard i klypa til hamle opp med skarpskodde politikere på alle kanter. Etter Obama var det fra mange et seriøst ønske om å få Obamas hustru Michelle Obama til å stille som kandidat. Det ønsket hun ikke, men nå kan det demokratiske partiet ha fått Kamala Harris i stedet.

I kampen mot Trump i 2020 vil det kanskje ikke være så dumt å sikre seg en skarpskodd advokat med afroamerikansk bakgrunn, i et land hvor det nå er flere innbyggere med afroamerikansk og latinsk enn en såkalt «hvit» etnisk bakgrunn, og hvor halve befolkningen mener at det må være på tide med en kvinnelig sjef i Det hvite hus.

Det husker vi alle, at det ikke var langt unna at Hillary Clinton vant i 2016. Og kanskje det denne gangen vil bli mindre russisk innblanding i den amerikanske valgkampen. Hvis det kan bli et resultat av de politiske omveltningene de siste årene, vil kanskje det politiske uåret 2019 føre noe godt med seg.