Norges ville klimapolitikk

Hva i all verden driver vi med? Mener vi noe med snakket om å ta ansvar for å få norske klimautslipp ned? Eller befolkes storting og regjering av fordekte klimaskeptikere?

Du husker kanskje at Det internasjonale energibyrået IEA 18. mai offentliggjorde en utredning om hva som skal til for at verdens energiproduksjon skal gi null klimautslipp i 2050.

Ett av premissene deres er at det heretter ikke bores så mye som et eneste hull i jakt på ny olje eller gass.

Men husker du hva Solberg-regjeringen gjorde under covid-krisen i fjor vår?

De ville pumpe 100 milliarder kroner inn i olje-, gass- og leverandørindustrien for å få opp farta i investeringene i nye forekomster.

Det viste seg å ikke være nok. I Stortinget økte triumviratet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet beløpet til 115 milliarder!

Pengerisiko. Og klimarisiko

Lykkes oljeselskapene, vil vi få bra med olje for hver eneste milliard. Men det er langt fra sikkert det blir bra for økonomien dersom verden skulle finne på å følge Parisavtalens mål om utslippskutt. For da går etterspørselen og prisene ned. Og for klimaet er mer olje definitivt ikke en suksess.

Uansett, takket være optimismen politikerne skaper, økte investeringene i norsk olje og gass med 2 prosent i fjor, trass pandemi og fallende oljepriser. Ekspertene regner med masse ny aktivitet i 2022. Det hele markedsføres, tro det eller ei, som starten på det grønne skiftet.

Ny olje skal til et verdensmarked der etterspørselen etter olje ifølge IEA vil falle med 75 prosent fra 2020 til 2050 – dersom verden legger om etter deres scenario. Et scenario som ligner på det verdens regjeringer, inkludert den norske, hevder å stå for.

La oss vri klimamilliarder over til olje, dere!

LES SAKEN

Selv regjeringens eget Finansdepartement vendte tommelen ned for krisepakka til oljeindustrien.

Begrunnelsen var at «selskapene ville få sterke insentiv til å gjennomføre ulønnsomme investeringer», skrev NRK.

Den økonomiske risikoen ved oljeinvesteringene som altså er uønsket av klimahensyn, er det skattebetalerne som tar, takket være den såkalte leterefusjonsordningen.

Klimarisikoen ved stadig flere fat olje på verdensmarkedet, er det verden som tar. Bare 5 prosent av utslippene fra petroleum skjer ved utvinningen. 95 prosent ved forbruket av de fossile brenslene.

Oppmuntrer til ulønnsomme investeringer

115-milliarderklubben av oljevenner på Stortinget påstår at de nødig vil at den globale oppvarmingen skal overstige 1,5 grad.

Risikoen for å få en varmere klode enn det, halveres ifølge IEA hvis man gjør som de sier. Altså unngår å finne mer olje og gass enn det som kommer fra eksisterende brønner eller besluttede prosjekter per 2021.

Var det mer olje eller mindre klimaendring som var Stortingets bestilling?

Dilemmaet har ganske enkelt latt seg løse. Løsningen er at man i dette tilfellet rett og slett ikke vil tro på IEAs prognoser.

Man kan velge et hyggeligere scenario. Det statlig dominerte oljeselskapet Equinor la nylig fram sitt scenario «Rebalance», som regner med større forbruk av olje i 2050 enn IEA, og at verden ikke skal ned i null utslipp på det tidspunktet. Et Equinor-scenario som er mer brukervennlig for stortingspolitikerne enn Det internasjonale energibyråets.

– Sier ikke at det ikke ... Neivel?

Arbeiderpartiets energi- og miljøpolitiske talsmann Espen Barth Eide kaller IEA-rapporten «skjellsettende». Men det betyr ikke at han vil ta til følge tanken om ikke å utvinne nye oljefelt.

«Jeg tror vi skal stå på det at målet for en klok norsk oljepolitikk, som skjønner disse trendene, er først og fremst å bygge broen til det vi skal gjøre etterpå, og passe på at vi ikke overinvesterer og blir sittende med stranded assets», sa han til DN i mai.

«Stranded assets» er et uttrykk som beskriver prosjekter som blir til tapssluk som følge av endrede forutsetninger.

– Jeg sier ikke at dette ikke fører til endringer, for det gjør det nok på sikt, helgarderte Barth Eide.

Olje- og klimapolikken er viktige temaer i valg av partier ved stortingsvalget til høsten. Men det skal godt gjøres å få noen endring all den stund det bare er de mindre partiene SV, Rødt, MDG og et Venstre utenfor regjering, som vil gå imot dagens olje-iver.

Et selvsikkert og stort Senterparti var mindre, men landets strengeste i klimapolitikk da Brundtlandkomiteens rapport om bærekraftig utvikling ble lansert på 1990-tallet. Den gang skulle de halvere norske utslipp fra 1990 til 2000.

Nå er Sp sammen med Frp og Ap med på å overgå selv Solberg-regjeringens støtte til oljebransjen.

Les også: Ap og Sp skyter ned SV-krav om rødgrønn letestans

Genialt - vi betaler dobbelt!

Oljepolitikken har et klima-moralsk aspekt idet Norge ønsker å øke tilbudet av fossil energi i verden, med de utslippene det medfører der ute.

Her hjemme griper selve utvinningen direkte inn i mengden av norske klimautslipp, som vi altså har forpliktet oss til å halvere innen 2030. I 2019 sto olje- og gassvirksomhet samt gruvedrift for 15,5 millioner tonn.

IEA bemerker i sin rapport at Norges ambisiøse mål for 2030 er utfordrende, siden strømforsyningen og energibruk i bygninger fra før er i hovedsak karbonfrie.

Så hvordan står det til?

Klimautslippene gikk ned med 3,2 prosent i 2020 - mye takket være nedstengningen som følge av pandemien.

Det er ikke grisen som er svinet nå

LES SAKEN

Men selv med pandemi brøt Norge Stortingets mål for 2020. I det såkalte Klimaforliket som alle partier utenom Frp var med på i 2008, fastsatte Stortinget at norske utslipp skulle være maksimum 48,6 millioner tonn i fjor.

De endte på 50 millioner tonn.

Fra 2020 til 2030 skal vi ned på halvparten av utslippene i 1990, det vil si maksimum 25,8 millioner tonn.

Altså skal vi i løpet av ti år fjerne over 24 millioner tonn av våre årlige utslipp. På de 30 årene siden 1990 har vi etter utallige klimautredninger og -strategier klart 1,6!

Vi begynner tungt – for naturlig nok vil vi i år øke utslippene sammenliknet med fjoråret da så mye sto stille. Men nå er det ifølge regjeringen alvor, fordi vi har forpliktet oss i EU til at Stortinget faktisk skal gjennomføre det de har vedtatt.

Får vi det ikke til, må Norge betale for klimatiltak i andre land.

Genialt. Først bidrar vi med 115 milliarder for å få opp oljeproduksjonen. Deretter må vi punge ut til EU når Norge bryter sitt eget klimavedtak.

Helt vilt, spør du meg.

Thomas Vermes skriver på søndagene i ABC Nyheter. Les flere av hans kommentarer her.