Det er ikke grisen som er svinet nå

Dette er ett av flere tusen bilder Nettverk for dyrs frihet har tatt hos 28 norske grisebønder. De verste bildene rett ut sjokkerende og grusomme. Noen av dem får de som måtte ha mage til det oppsøke selv på NRK.
Dette er ett av flere tusen bilder Nettverk for dyrs frihet har tatt hos 28 norske grisebønder. De verste bildene rett ut sjokkerende og grusomme. Noen av dem får de som måtte ha mage til det oppsøke selv på NRK. Foto: Nettverk for dyrs frihet (NDF)

Jeg er ingen vegetarianer. Jeg er strengt tatt heller ingen særskilt dyrevenn. Jeg er kjøttspiser, men ett sted går grensen også for meg.

Kommentar: David Stenerud
Redaktør, ABC Nyheter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Dyrevernsaktivister har de siste to årene tatt seg ulovlig inn i 28 grisefjøs over hele landet, for å finne ut om dyrevelferden har blitt noe bedre.

Resultatet kunne NRK presentere sist helg, etter å ha fått bilder og videoer gjennomgått av eksperter. Fasit er til dels grove brudd på dyrevelferden i 26 av 28 grisefjøs.

Landbruksminister Olaug Bollestad pliktløp lynraskt ut med bestyrtelse.

«Jeg er skikkelig irritert over at det er så graverende fortsatt », sa hun til NRK.

«Irritert»?

Ok.

Hva er det som irriterer deg mest?

  • At griser lever i så små båser at de ikke greier å legge seg ned på siden og må sove på forbeina?
  • At de må bo og leve rett på betong og sin egen møkk?
  • At de må bo og leve med sine døde artsfrender og unger liggende rundt seg?
  • At de går rundt med store sår, og avspiste betente stubber av haler, eller bare et åpent sår der halen skulle vært?

Jeg vet ikke jeg, men etter å ha sett dokumentaren, og latt det synke litt, er jeg ganske mye mer enn irritert.

Det er en i overkant romantisk idé å skulle ville overføre min erfaring med grisehold på 80-tallet til en milliardindustri i 2021. Men mye ligger likevel her.

To griser

Da jeg var gutt på Senja hadde vi to griser i et halvt år eller så. De skulle slaktes til jul. Grisene stod i en stor todelt binge i fjøset til min grandonkel Alfred. Min jobb var å mate dem morgen og kveld. Jeg ble glad i dem, det blir man jo i dyr. Men ikke mer glad i dem enn at jeg kunne overvære slaktingen – med slag- eller skytemaske inne i fjøset – en tid før jul det året jeg var 11, uten å grine.

Jeg husker pappa sa at de hadde hatt et bra liv. Og jeg tenkte at de to hadde vært sammen hele tiden, og de visste ikke hva som kom.

Det er en i overkant romantisk idé å skulle ville overføre min erfaring med grisehold på 80-tallet til en milliardindustri i 2021. Men mye ligger likevel her. For i dag er grisekjøtt billig mat som produseres av storbønder med besetninger som er så store at det er uråd å få noe forhold til det enkelte dyret. Dette forholdet som gjorde at bonden brydde seg for mye til å la dyrene stå syke og trasige og gro kjøtt og flesk i en åletrang metallbås.

Forbrukermakt

Men dette er premisset nå. Og da må andre insentiver inn. Lovene er der. Etterlevelsen åpenbart ikke.

Det virker landbruksminister Olaug Bollestad ute av stand til å gjøre noe med.

Jeg liker egentlig ikke boikott, og har ikke boikottet noe siden Frankrike drev med prøvesprengninger i Stillehavet midt på 90-tallet.

Jeg er heller ikke noe særlig fan av kollektiv avstraffelse. Og det blir det raskt her, for jeg er overbevist om at veldig mange grisebønder i Norge driver godt.

Likevel. Nå vil jeg bruke forbrukermakten.

Ifølge Opplysningskontoret for egg og kjøtt spiser hver nordmann i snitt over 20 kilo svinekjøtt i året. Jeg ligger helt sikkert ikke under snittet.

Og jeg vil gjerne spise gris igjen – jeg elsker både spareribs og norske pølser og koteletter – men akkurat nå er det stopp. Jeg kjøper ikke norsk gris før jeg igjen føler meg overbevist om at dyrene behandles med den anstendigheten de skal.

Noe annet har jeg ikke samvittighet til.

Personvernpolicy