Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Kina og India strides om flere grenseområder i Himalaya. I 1962 førte konflikten til en kortvarig krig mellom landene.
Siden den gang har de to landene forhandlet om grensene gjentatte ganger. Landene har også blitt enige om en rekke tillitsskapende tiltak for å redusere spenningene i området.
– India opplevde krigen som en nasjonal ydmykelse, og arven etter 1962 preger i noen grad forholdet til Kina også i dag, sier Sunniva Engh til ABC Nyheter.
Hun er ekspert på Kina-India-relasjoner og førsteamanuensis i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo.
– Likevel har uenigheten fra tid til annen blusset opp, både i 2013 til 2014 og i 2017, understreker hun.
Les også: Verden ruster opp
I midten av juni mistet 20 indiske soldater livet under en konfrontasjon med kinesiske grensevakter. Dette var første gang konflikten ble blodig på 45 år, ifølge NRK.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDen siste konfrontasjonen med India er en av rekke konfrontasjoner Kina har hatt langs grensen mot sør og øst mens pandemien har herjet, meldte NRK i juli.
Men Engh er skeptisk til at det blodige sammenstøtet i Himalaya kan kobles til coronakrisen.
– Jeg tror ikke egentlig det, da utbyggingen og opptrappingen i grenseområdene, fra både kinesisk og indisk side, er en del av en mye lengre utvikling og et større bilde, sier Engh.
Dette er områdene India og Kina krangler om:
– Kjernen i uenighetene er de to områdene Aksai Chin (på den vestlige delen av grensen) og Arunachal Pradesh (i øst). Mens Kina mener at Aksai Chin tilhører den kinesiske regionen Xinjiang, oppfatter India området som en del av Kashmir. Og mens Arunachal Pradesh er en av Indias nordøstlige delstater, anser Kina store deler av staten som en del av Tibet, og altså tilhørende Kina, forklarer Engh.
– Det er ikke helt klart hva som faktisk utløste sammenstøtet i midten av juni, legger hun til.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Handler konflikten om de samme tingene i dag som under krigen i 1962?
– I bunn og grunn er det de samme, uløste territorielle spørsmålene som ligger under, men flere faktorer gjør at dette nå lettere blusser opp igjen, sier Engh.
– De senere årene har både Kina og India utviklet stadig mer infrastruktur som veier og militærbaser nær grenseområdene, og rustet opp fra hver sin side, og dette skaper økt spenning i området, sier hun.
Artikkelen fortsetter under annonsen– I tillegg er Kashmir-konflikten en faktor, og da India i fjor høst bestemte å legge området Ladakh under kontroll av sentralregjeringen skapte dette sterke reaksjoner både i Kina og hos erkefienden Pakistan.
Eng forklarer at India også strammer grepet om Kashmir delvis som reaksjon på Kinas økte samarbeid med og investeringer i Pakistan gjennom den såkalte China Pakistan Economic Corridor (CPEC), som del av Kinas Silkevei-policy, noe som vil medføre utbygging tett på de indiske delene av Kashmir.
Silkevei-prosjektet til Kina er et milliard-prosjekt som skal bygge en korridor for handel og reise fra Kina til Europa.
– En økt strategisk konkurranse Kina og India imellom, som medfører endringer i nettopp områdene der man aldri har klart å komme til enighet, gjør at disse uenighetene igjen kan blusse opp, sier Engh.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Tror du vil se flere slike voldelige sammenstøt på grensen fremover?
– Jeg tenker at konfrontasjonen vi så nylig på sett og vis føyer seg inn i en lengre rekke «stand-offs», men jeg tror myndigheter på begge sider vil ønske å unngå at «stand-offs» eller markeringer eskalerer til sammenstøt på den måten vi så i juni, sier Engh.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Samtidig har begge land utviklet stadig mer infrastruktur som veier og militærbaser, og rustet opp fra hver sin side de senere årene, så dette kan også være en indikasjon på at risikoen for spenning og konflikt øker.
Antoine Bondaz ved Stiftelsen for strategisk forskning i Paris sier til NRK at Kinas nasjonalistiske propaganda har økt i intensitet de siste månedene.
– Hovedproblemet med økningen i kinesisk nasjonalisme er at den fører til en sterk uforsonlighet i territorielle konflikter. Det betyr at situasjonen fort kan eskalere hvis en militær konfrontasjon finner sted, advarer Bondaz.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan sier også at India presenteres som underutviklet, sammenliknet med Kina. Historiker Sunniva Engh forteller at Indias bilde av Kina er mer komplekst.
– Det finnes nok mange ulike tolkninger og fremstillinger av Kina i India, men i kretser som er opptatt av utenriks- og forsvarspolitikk skapte krigen mellom landene i 1962, der Kina var klart overlegen, en utstrakt skepsis mot Kina, som i noen grad fremdeles påvirker forholdet i dag.
– Hvordan er relasjonen mellom landene i dag, mer generelt?
– Relasjonen mellom India og Kina har blitt både blitt mer omfattende, og mer kompleks, på måter som kanskje kan virke litt motsetningsfylt, sier hun og legger til:
– På den ene siden ser man at landene har utstrakt diplomatisk kontakt, og ledere på mange nivåer møtes jevnlig og viser stor vilje til dialog. Det er også en relativt utstrakt økonomisk samhandling landene imellom, og statsminister Modi har selv stått i spissen for en policy som ønsker å tiltrekke seg kinesiske investeringer.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Samtidig har nettopp Modis regjering vist en noe økt vilje til å markere tydelige indiske standpunkter mot Kina, for eksempel i forhold til Kinas ‘Silkevei'-initiativer, og Kinas innflytelse i Indias naboland.
Etter at India stengte ned landet i april på grunn av coronaviruset, har det vokst frem en bevegelse for å boikotte Kina i landet, ifølge South China Morning Post. Det begynte egentlig som en bevegelse for å støtte lokal produksjon, som har slitt under pandemien, men fokuset ble raskt Kinas markedsdominans med trendende hashtagger som #RemoveChinaApps og #Boycott_China_MNCs.
Engh tror konfliktene på grensen kan bidra til at denne typen boikott vil få større oppslutning, og forklarer at det har skjedd før.
– Da en indisk militærbase ble utsatt for et angrep fra Jaish-e-Mohammed, en gruppe basert i pakistan, i 2016, fikk ikke India Kinas støtte i å få gruppens leder, Masood Azhar, på FNs liste over terrorister, forteller hun.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Da reagerte befolkningen i India med en spontan kampanje i sosiale medier, der emneordene #BoycottChinaProduct og #BoycottChineseGoods plutselig fikk stor oppslutning.
Indias statsminister Modi og hans parti har lenge stått for en balansegang mellom å skape kampanjer som «Make in India» og «Startup India» som oppfordrer til produksjon av varer og etablering av nye virksomheter, samtidig som man har jobbet for å tiltrekke seg investeringer nettopp fra kinesiske firmaer til nettopp slike formål, sier Engh.
Artikkelen fortsetter under annonsenHongkong, Nord-India, Taiwan og øyer både sør og øst for Kina har merket et økt nærvær fra Kinas side i løpet av de siste månedene.
Noen steder, som i Hongkong, handler dette om innskrenkninger av ytringsfriheten gjennom implementering av nye lover og arrestasjoner. Også Taiwan har fått merke konsekvenser av Kinas politikk, som har nektet Taiwan medlemskap i Verdens Helseorganisasjon (WHO).
Artikkelen fortsetter under annonsenAndre steder, er det snakk om konfrontasjoner av en mer militær art. I Sør-Kinahavet, hvor flere land mener de har rett til forskjellige områder, har Kina fortsatt å etablere bebyggelser og militærleirer på øyene. Selv mener de å ha krav på 90 prosent av havområdet.
I havområdene rundt Senkaku-øyene som ligger mellom Kina og Japan, har den japanske kystvakten stadig måttet jage vekk kinesiske vekk kinesiske skip den siste tiden.
Les også: Russisk forsvarsanalytiker frykter Kina mer enn Nato
