Putin utnytter maktvakuum i Midtøsten

Etter tre år med Donald Trump som president i USA, er det naturlig å stille spørsmålet om USA har en utenrikspolitikk. Eller er ordet politikk skiftet ut med impulser, slik at det i dag er mer Trumps impulser enn en samordnet politikk som skaper USAs holdninger og tiltak i forhold til andre land?

En av de få tydelige tendenser i Trumps utenrikspolitiske impulstenkning, er at han i øyeblikket har en mer positiv holdning overfor Russland og den russiske president Vladimir Putin enn det verden tidligere har sett hos noen annen amerikansk president.

I disse dager sier president Trump at USA bør engasjere seg mer i den politiske kruttønna Midtøsten, etter at han i forrige måned sa det motsatte og startet med å trekke 2000 soldater ut av Syria. Han mente at krigen mot den islamske staten IS er vunnet, og at amerikanske soldater dermed kan trekkes ut av Midtøsten. Med det ville han svikte både israelere og briter som også har deltatt i kampen mot IS, og særlig ville det bety at han overlater sine trofaste allierte i den kurdiske folkegruppen til sin egen, usikre skjebne. Den meget pålitelige forskningsinstitusjonen Brookings i Washington mener at russerne er de eneste som vil tjene på en konflikt som den USA nå har bidratt til å forsterke i Midtøsten.

Les også: Trump truer Irak med sanksjoner om USA kastes ut av landet

Det var derfor neppe tilfeldig at den russiske president Vladimir Putin kom på et sjeldent besøk til Iraks naboland Syria midt under den mest spente delen av den aktuelle krisen, etter USAs dramatiske likvidasjon av den iranske militære lederen Qassem Soleimani. Og bare få timer før de iranske myndigheter som gjengjeldelse sendte raketter mot to irakske baser hvor amerikanske soldater var stasjonert. Telegrambyrået Aljazeera sendte ut nyheten om Putins besøk, illustrert med et bilde av Putin og den syriske presidenten Bashar al-Assad som hilste hjertelige på hverandre.

Det er ikke urimelig å tenke seg at russerne nå vil forsøke å utnytte situasjonen maksimalt til sin fordel.

Irans forhold til USAs regjering er i utgangspunktet sterkt negativt, etter at president Trump trakk USA ut av den internasjonale atomavtalen som Trumps forgjenger, president Barack Obama, var en av forkjemperne for. Avtalen om Irans omstridte atomprogram ble fremforhandlet i 2015 av USA, Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, EU og Iran.

I 2018 trakk Trump USA ut av atomavtalen, noe de andre partene sterkt beklager. Dette kunngjorde den franske presidenten Emmanuel Macron på Twitter. Hans budskap er at den internasjonale avtalen for å hindre spredning av atomvåpen nå står på spill. Også EUs utenrikssjef Federica Motherini beklager Trumps utspill. Ifølge henne er EU fast bestemt på å opprettholde atomavtalen, som var inngått for å gjøre det umulig for Iran i hemmelighet å utvikle atomvåpen.

Samtidig kaller Trumps politiske venn, Israels statsminister Benjamin Netanyahu, Trumps beslutning "modig og riktig".

Israel stiller seg fullt og helt bak Trumps krystallklare beslutning om å trekke USA ut av avtalen, sier Netanyahu.

Trump viser til at Israel har lagt fram angivelige bevis for at Iran ikke har lagt bort sitt kjernevåpenprogram. Han kom også med en klar advarsel: Iran vil få «større problemer» hvis de fortsetter å arbeide for å skaffe seg atomvåpen.

Trump har fått mye kritikk for å handle alene i denne saken og i strid med advarsler ikke bare fra sine europeiske allierte og EU, men også fra Russland og Kina, som begge var parter til avtalen. Men Trump understreker nå at USA nøye har rådført seg med sine allierte i Midtøsten og Europa. Presidenten fremholdt at Iran er den staten i verden som i størst grad støtter terrorister og trakk fram landets rolle i konfliktene i Jemen og Syria.

Regimet i Teheran har i avtalen godtatt betydelige begrensninger på sitt atomprogram i bytte mot opphevelse av en del straffetiltak etter revolusjonen i 1979, da også den amerikanske ambassaden i Teheran ble okkupert i 444 dager. Inkludert i avtalen var sperring av iranske verdier som var holdt tilbake i USA siden revolusjonen i Iran. Atomavtalen støttes i dag av et nærmest samlet verdenssamfunn. Men det finnes tre viktige unntak: Irans regionale rivaler Saudi-Arabia og Israel, og USAs president Donald Trump, som vil gjeninnføre sanksjoner mot Iran. Dette til tross for at FN-kontrollører gjentatte ganger har bekreftet at Iran har holdt seg til sin del i avtalen.

Les også: Midtøsten-ekspert: – Maktbalansen er vesentlig endret

Statlig, iransk TV leste nylig opp en erklæring fra president Hassan Rouhanis administrasjon der det ble gjort klart at Iran fra nå av ikke vil overholde atomavtalens grenser for anrikning av uran og lagring av uran, skriver NTB. Dermed kan det være klart for et atomkappløp også i Midtøsten.

I Iraks naboland Syria har Russlands president Putin hjulpet Bashar al-Assads regime til å opprettholde kontrollen i landet, til tross for at USA og NATO har forlangt Assads avgang. Hvis nå de amerikanske styrkene trekker seg ut av Syria, vil Assad og Russland beholde kontrollen i landet.

Russlands støtte til Assad startet som en russisk gest for å underminere USAs posisjon i Midtøsten og styrke sin egen innflytelse i området. Mer enn fire år senere ser vi Putins suksess ved å utnytte den kortsiktige amerikanske impulspolitikken til å bygge opp og forsterke Russlands innflytelse i dette ustabile og konfliktfylte området – på bekostning av USAs posisjon.

Der er det skapt et maktvakuum som russerne nå er mer enn villige til å fylle.

Les også: De politiske løgners farlige spill