Stålsett-saken: Skyt ikke på pianisten. Vi er alle medskyldige

Oslo 20180802. Gunnar Stålsett før bisettelsen til Thorvald Stoltenberg i Oslo domkirke torsdag. Den tidligere Arbeiderparti politikeren og diplomaten døde 87 år gammel med familien rundt seg 13. juli etter kort tids sykeleie.? POOL Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Oslo 20180802. Gunnar Stålsett før bisettelsen til Thorvald Stoltenberg i Oslo domkirke torsdag. Den tidligere Arbeiderparti politikeren og diplomaten døde 87 år gammel med familien rundt seg 13. juli etter kort tids sykeleie.? POOL Foto: Lise Åserud / NTB scanpix Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

I Stålsettsaken rettes det nå kritikk mot påtalemyndigheten for at den er urimelig hard når den reiser straffesak mot biskop Stålsett.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Jan Fridthjof Bernt
Professor emeritus, Juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

(Kommentaren er først publisert på Agendamagasin)

Men påtalemyndigheten er bare pianisten, den gjør bare hva komponisten – Stortinget – har vedtatt den skal gjøre. Og Stortinget har fastsatt i Utlendingsloven § 108 at det er forbudt å gi hjelp eller arbeid til personer uten lovlig opphold i Norge.

Denne saken dreier seg dermed om vårt alles medansvar for hovedprinsipper i norsk utlendingspolitikk.

Utgangspunktet er juridisk. Det går på forståelsen og praktiseringen av bestemmelsen i lovens § 38, som pålegger utlendingsmyndighetene å vurdere om det bør gis opphold når det foreligger «sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket». Ved denne vurderingen skal det, står det i loven, legges vekt blant annet på om «det foreligger sosiale eller humanitære forhold ved retursituasjonen som gir grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse». I saker som berører barn, «skal barnets beste være et grunnleggende hensyn».

Slike hensyn blir imidlertid så å si unntaksfritt ikke tillagt nevneverdig vekt

Slike hensyn blir imidlertid så å si unntaksfritt ikke tillagt nevneverdig vekt, og Høyesterett har akseptert at utlendingsmyndighetene innen vide ramme kan velge å se bort fra forhold som langvarig tilknytning til og integrering i landet, stor belastning og utrygghet ved retur, for å ivareta «innvandringsregulerende hensyn». Slike hensyn «kan det legges vekt på», sier loven. Men i praksis har dette blitt forstått slik at man helt generelt kan se fullstendig bort fra det som er utgangspunkt for bestemmelsen: En plikt til å foreta en helt konkret avveining av de hensyn som taler for og de som taler mot en utsendelse, når tungtveiende menneskelige hensyn taler for at det bør gis opphold.

Les kommentaren: Om å være kvinne i akademia

Dette er det rettslige bakteppet for at vi får dypt problematiske saker om livsvilkårene for mennesker som av ulike grunner har blitt sittende fast i årevis i en papirløs skyggetilværelse i Norge, fordi det ikke er mulig å gjennomføre tilbakesending til det opprinnelige hjemlandet.

Vi får dypt problematiske saker om livsvilkårene for mennesker som av ulike grunner har blitt sittende fast i årevis i en papirløs skyggetilværelse i Norge

Her har vi så Utlendingsloven § 108, som fastsetter straff med bot eller fengsel i inntil to år for den som «forsettlig eller grovt uaktsomt gjør bruk av en utlendings arbeidskraft når utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven».

Tidligere biskop Gunnar Stålsett risikerer nå en dom på 45 dager ubetinget fengsel for å ha ansatt en flyktning som ikke har arbeidstillatelse. Den ansatte er 55 år gamle Lula Tekle, som har vært i Norge i 19 år, og hadde fast jobb frem til

hun mistet skattekort og arbeidstillatelse etter en regelendring i 2011. Hun ble deltidsansatt som renholder hjemme hos Stålsett og kona da han gikk av med pensjon i 2005, og har tidligere hatt en liknende jobb i bispedømmegården i Oslo.

Saken viser hvilke dramatiske konsekvenser denne bestemmelsen i utlendingsloven kan få, for både utlendingen og den som føler en moralsk forpliktelse til å prøve å hjelpe et medmenneske i en helt håpløs livssituasjon. Spørsmålet er ganske enkelt: Er dette en regel vi kan være bekjent av? Dette er dels et spørsmål om sunn fornuft, men fremfor alt et dypt alvorlig verdivalg.

Det første spørsmålet her er hva vi vinner og taper på å ha et stort antall flyktninger på drift i samfunnet, uten mulighet til å forsørge seg på lovlig vis

Det første spørsmålet her er hva vi vinner og taper på å ha et stort antall flyktninger på drift i samfunnet, uten mulighet til å forsørge seg på lovlig vis. Justisministeren begrunner denne bestemmelsen med at den er nødvendig, dels for å beskytte oss mot en flom av arbeidssøkende innvandrere, og dels for å motivere de papirløse flyktningene til å returnere til sitt opprinnelige hjemland.

Les kommentaren: Rasismens retorikk

Jeg kan imidlertid ikke se at det er dokumentert eller sannsynliggjort at denne bestemmelsen har noen avgjørende betydning for hvor mange som søker seg til Norge, eller for hvor lett eller vanskelig det er å returnere disse når de har fått avslag på sin søknad om opphold. Det er liten grunn til å tro at utestenging fra det lovlige arbeidsliv har nevneverdig avskrekkende virkning på flyktninger som har våget seg på den lange, strabasiøse og risikofylte reisen hit. Dette må åpenbart nesten utelukkende være mennesker som kommer fra så fryktelige eller vanskelige livsforhold at selv livet som papirløs flyktning i Norge oppleves som bedre. Ellers var de ikke her, og derfor gjør de alt de kan for å hindre utsendelse.

Det vi ser her er dermed nok et eksempel på en meningsløs symbolpolitikk

Det vi ser her er dermed nok et eksempel på en meningsløs symbolpolitikk, som påfører hardt rammede flyktninger ytterligere lidelse og ydmykelse. Samtidig innebærer den at vi rekrutterer til en klasse av marginaliserte mennesker som lever på utsiden av samfunnet, med de konsekvenser dette kan få både for dem

selv og for oss alle.

Noen blir utnyttet som svart arbeidskraft, andre havner i kriminelle nettverk for eksempel som narkotikaselgere, andre bare lever fra hånd til munn for å klare seg, og prøver å holde seg skjult så godt de kan. Alle disse menneskene er her iblant oss. Var utreise et alternativ, hadde vi sendt dem ut, men det kan vi ikke.

Vi kan ikke bare late som de ikke eksisterer.

Les kommentaren: Kampen for å godta frafall fra islam

Det er nesten ikke grenser for hva vil påføre medmennesker av fare og lidelse for å kunne hevde oss i en nasjonal og internasjonal konkurranse om å være «streng»

Bak dette ligger det generelle moralske havari som preger store deler av vår flyktningpolitikk: Det er nesten ikke grenser for hva vil påføre medmennesker av fare og lidelse for å kunne hevde oss i en nasjonal og internasjonal konkurranse om å være «streng». Målet er å skremme flyktninger – ikke til bli i landet de kommer fra, men til å prøve et annet land enn vårt når de flykter.

Har vi helt mistet evne til å føle skam? Tilgi oss ikke, for vi vet hva vi gjør.

Flere saker fra ABC Nyheter

Personvernpolicy