Nato-forsker: – Nato mindre forberedt på kollektivt forsvar

Natos forsvarsministre i møte i Natos hovedkvarter i Brussel, 4. oktober 2018.
Natos forsvarsministre i møte i Natos hovedkvarter i Brussel, 4. oktober 2018. Foto: Emmanuel Dunand / AFP / NTB scanpix

Nato er ikke forberedt på å drive kollektivt forsvar i tillegg til internasjonal innsats, dessuten er Nato-landene uenige om Natos rolle, går det frem av en forskningartikkel.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Siden 90-tallet har Nato-landene, Norge inkludert, bygget ned sine territoriale forsvar. Den kalde krigen var over. Sovjetunionen var ikke mer. Europa var fri fra tradisjonelle militære trusler.

Men hva skulle Nato drive med? Nato måtte «gå utover sine områder, eller gå ut av drift», sa den amerikanske senatoren Richard Lugar i 1993.

Dette fikk et navn - «projeksjon av stabilitet». Tanken om at Nato-landene ikke er fullstendig trygge før også nærområdene er trygge.

Derfor engasjerte Nato seg både militært og diplomatisk i diverse operasjoner og fredsprosesser i både europeiske land, Afghanistan, Libya, Irak og flere andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika.

«Har skapt splid innad i alliansen»

Men så overrasket Russland Nato med å annektere Krim og støtte opprørere i Øst-Ukraina. Det kollektive forsvaret, som Norges forsvar hviler på, ble igjen mer aktuelt.

USAs utenriksminister Mike Pompeo og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg under et møte i Brussel hvor INF-avtalen var et viktig tema. Foto: John Thys / AP / NTB scanpix
USAs utenriksminister Mike Pompeo og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg under et møte i Brussel hvor INF-avtalen var et viktig tema. Foto: John Thys / AP / NTB scanpix

Problemet er at Nato-landene har bygget ned forsvaret, er lite lystne på å ruste det opp igjen, og er i det hele uenige om hva slags rolle Nato skal ha, går det fram av et kapittel i forskningartikkelen «Projeksjon av stabilitet - eliksir eller slangeolje?» fra militærhøyskolen Nato Defense College, som ligger like sør for Roma.

«Denne filosofiske forskjellen mellom erkjennelsen om at Nato trenger nødvendige styrker til å stå opp mot motstandere, og ønsket om at det ikke skal være nødvendig, har skapt splid innad i alliansen», skriver dr. Jeffrey A. Larsen, tidligere forskningsleder.

Strid innad i Nato

Han er en av medforfatterne i forskningartikkelen, publisert i desember, som drøfter Natos strategi om å engasjere seg utenfor alliansens territorium. Den er delt opp i 7 deler og er skrevet av 7 forfattere som alle har erfaring fra militæret eller militære utdanningsinstitusjoner. Forskerne begynte med innhenting av materialet i slutten av 2017.

Dr. Jeffrey A. Larsen, tidligere forskningsleder i Nato Defense College Foto: Nato Defense College
Dr. Jeffrey A. Larsen, tidligere forskningsleder i Nato Defense College Foto: Nato Defense College

Forskningen belyser at det er stor uenighet innad i Nato om hvilken trussel som skal prioriteres:

  • Eksistensiell trussel fra øst, «gjentaksforbryteren» Russland, bevæpnet med kjernefysiske raketter?
  • Eller det som skal være en mer sannsynlig og nærliggende trussel fra sør, terrorisme, migrasjon helt uten kontroll og ustabile land i Nord-Afrika og Midtøsten, med potensielt katastrofale sosio-økonomiske konsekvenser rundt Middelhavet?

Nato ønsker å gjøre begge deler og mer til.

– Vi har ikke den luksusen at vi kan velge. Vi må gjøre begge ting på én gang, har Nato-sjef Jens Stoltenberg uttalt.

Problemet er at i løpet av tidsrommet mellom 90-tallet og 2014 har nesten alle Natos styrker blitt mye mindre og mindre forberedt på kollektivt forsvar av Europa.

«Det er liten appetitt hos medlemslandene i Nato både for å bruke mer penger på militæret, øke størrelsen på styrkene, og nye operasjoner i fjerntliggende strøk. Den lange krigen i Afghanistan har gått ut over støtten til slikt, samtidig har europeisk militær struktur, og amerikansk rolle i europeisk sikkerhet, vært kontinuerlig nedadgående siden 1991. Politikere og innbyggerne likte «den nye verden», der de ikke trengte å bekymre seg om plutselige konflikter som dukker opp», skriver Larsen.

Setter tvil ved Natos rolle

«Uten ressurser til å hanskes med begge truslene strider det mot bedre vitende å påstå at begge er like viktige. Uten handlekraft vil Nato fortsette å komme med «grandiose visjoner» uten noen måte å realisere dem», skriver Larsen, og stiller andre spørsmål:

  • Har alliansen strukket seg for langt?
  • Foreligger det risiko mot integriteten hvis nye medlemmer ikke deler vestlige verdier?
  • Hva er Natos egentlige hovedinteresser?
  • Trident Juncture er den største NATO-øvelsen i Norge siden den kalde krigens opphør. Her på korvetten KNM Steil utenfor Trøndelagskysten. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Disse spørsmålene har ikke blitt besvart av medlemslandene, mener han.

Selv etter at Russland annekterte Krim i 2014 var det betydelig motstand i Nato mot å ruste opp igjen. «Vi vil ikke tilbake til Den kalde krigen», ble det sagt i Natos interne sirkler i nesten to år, mens andre ville tilbake til Den kalde krigen, eller følte de allerede var der.

I juli 2016 og under Nato-toppmøtet i Warszawa ble kollektivt forsvar igjen løftet fram som en prioritet. Likevel, tanken om «projeksjon av stabilitet» ble absolutt ikke forlatt. Ifølge Jens Stoltenbergs ord, «hvis våre naboer er stabile, er også vi tryggere».

Larsen setter spørsmålstegn ved om «projeksjon av stabilitet» er noe Nato skal drive med.

«Hvis alliansen er nødt til å bekymre seg for egne grenser og sikkerhet for egen befolkning, hvordan kan den forfølge operasjoner og andre aktiviteter utenfor sine områder? Dette spørsmålet blir enda mer aktuelt, ettersom den fredelige perioden antas å være over som følge av russisk aggresjon i 2014.», skriver Larsen.

Har Nato en moralsk forpliktelse?

Han er ikke sikker på om Nato klarer begge deler. For Nato vil gjerne gjøre begge deler. I alle dokumenter går begrepet igjen og igjen. Noen tar til orde for en «quick fix» før alliansen igjen kan rette blikket mot problemene i Nord-Afrika og Midtøsten. Det er utstasjonert både soldater og utstyr i Norge og i de baltiske landene.

«Enkelte i Nato tror kanskje at med sterk respons mot Russland i nordøst, flere flytokter, planer for å sende forsterkninger, og det å styrke Natos responsstyrke, så er problemet med fronten i øst «fikset»». Nå kan Nato rette blikket sørover og projisere stabilitet.», skriver han.

Men så stiller han flere spørsmål; Hva er poenget med å «projisere stabilitet?» Fins det historisk presedens til denne tilnærmingen? Er slike oppdrag passende for politisk-militær allianse, eller burde de heller utføres av andre organisasjoner, som FN, eller OSSE? Er Nato den beste organisasjonen til å utføre fredsbevarende operasjoner i fjerne himmelstrøk?

«Selv om svaret er ja, er det slik at Nato har en eller annen moralsk forpliktelse til å gjøre dem? Spørsmålet trygler om et svar. Nato er en regional sikkerhetsorganisasjon laget for å sikre sikkerheten til medlemmene i Europa og Nord-Amerika. Dersom Europa er hel, fri og fredfullt, er ikke det nok? Har ikke Nato møtt sine forpliktelser», spør Larsen.

Les også: USA gjør seg klare til å trekke seg fra INF-avtalen

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg under NATO-øvelsen Trident Juncture i Norge. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix Foto: NTB scanpix
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg under NATO-øvelsen Trident Juncture i Norge. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix Foto: NTB scanpix

Provoserer Nato Russland?

Den «ultimate måten» å stabilisere Natos nærområder på er rett og slett gjøre dem til en del av Nato. Polen, Tsjekkia og Ungarn ble med i 1999. I 2002 ble Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia, Romania og Bulgaria med. I 2017 ble Montenegro med. Nato krøp stadig nærmere Russland.

Man trodde at utvidelse vil bidra til demokratisering, som igjen vil bidra til å senke freden ned over Øst-Europa, ettersom potensielle land må oppfylle visse krav for å bli innlemmet.

Etter hvert reagerte Russland. Russland var for svake på 1990- og 2000-tallet til å gjøre noe med saken, og da bygget frustrasjonen seg opp.

«Resultatet av frustrasjonen finnes i Russlands handlinger i Georgia, Ukraina, og andre steder siden 2008.», skriver Larsen.

Les også: Stoltenberg: – Vi ønsker ikke et nytt våpenkappløp

«Hvis vi ikke gjør noe, kommer Nato»

President Vladimir Putin gjorde dette klart i 2014, da han sa at «Vår avgjørelse på Krim var delvis på grunn av drøftelsene om at hvis vi ikke gjør noe, kommer Nato, ledet an av sine prinsipper, til å dra Ukraina inn og fortsette å si at dette har ingenting med Russland å gjøre», sa Putin og at han «må gjøre noe».

En annen av forfatterne, oberst Ian Hope, med operativ bakgrunn fra Afghanistan, viser til at det også er uenighet i Nato om hvordan forholde seg til Russland, som tydelig har vist at de motsetter seg ytterligere ekspansjon av Nato.

Forfattere i studien er heller ikke helt enige om «projeksjon av stabilitet» er en eliksir som kan skape fred og stabilitet, eller feil medisin, ergo «slangeolje». Strategien blir i hvert fall til slangeolje dersom det er mangel på politisk vilje og ressurser til å sette Natos planer ut i praksis.

Personvernpolicy