Meny

Verdenskrig ved et uhell?

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix Foto: Sergey Pivovarov / Reuters
Stemmer: Audun Tjomsland
Forfatter og tidligere korrespondent for NRK i New York og London.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Verdenskrig kan startes ved en feiltagelse. Det kunne lett skjedd for få dager siden, da et russisk fly ved en feil ble skutt ned av syrisk artilleri. Da hadde politiske ledere i begge land fornuft nok til ikke å la det utvikle seg til storkrig. Men begge de berørte landene skyldte på Israel.

Ja, det er fullt mulig. Særlig i urolige områder med myndigheter som ikke har full kontroll, som for eksempel i Syria. Tirsdag skjedde det igjen en hendelse som lett kunne ha utviklet seg til en katastrofal krig.

Et russisk rekognoseringsfly av type IIjusjin IL-20 med 15 mennesker om bord ble beskutt fra Russlands militærallierte Syria over byen Idlib. Byen ligger nær Syrias grenser mot Israel og Tyrkia, nordvest i Syria nær havnebyen Latakia. Dette er et av områdene i Syria hvor en opprørsstyrke tilknyttet terroristorganisasjonen al-Qaida og den såkalte islamske staten ISIS fortsatt kontrollerer et betydelig landområde.

Ifølge syriske myndigheter ble de syriske stillingene beskutt fra israelsk side, og en eller flere av de syriske granatene fra det opprinnelig russiske våpensystemet traff det russiske flyet. Alle 15 ombord omkom.

Russerne beskylder Israel for å ha vært den reelle årsaken til nedskytingen, fordi israelsk artilleri støttet av fire israelske F-16 jagerfly samtidig skjøt mot Syria og gjorde at syrerne mente de måtte forsvare seg. Syrerne hevder at de dermed skjøt mot Israel uten å registrere at det russiske flyet kom inn i kryssilden.

Under slike forhold kreves det kalde hoder og klare hjerner for å unngå de mange konfliktelementene som ligger i områdets historie og politiske tradisjon.

Situasjonen er svært komplisert. Russiske myndigheter anklager israelerne, syrerne anklager Israel og israelerne anklager syrerne for å være ansvarlig for nedskytingen, fordi det etter russernes mening er den israelske beskytningen som har forårsaket at det russiske flyet ble skutt ned – selv om det ble truffet av en syrisk granat.

Israelerne mener de er i sin fulle rett til å forsvare seg mot beskytning fra stillinger i Syria. Likevel sendte den israelske regjering tirsdag kveld et kondolansetelegram til de russiske myndigheter hvor de beklager tapene av russiske liv.

Den arabiske våren

Krigen i Syria kalles gjerne borgerkrig, men den har også linjer til stormaktsbalansen i Midtøsten, hvor russerne støtter den syriske regjeringen under president Bashar al-Assad, mens amerikanerne støtter den israelske regjeringen under ledelse av statsminister Benjamin Netanyahu. Og som sterkt interessert tilskuer ligger det store nabolandet i nord, NATO-medlemmet Tyrkia, med sin president Recep Tayyip Erdoğan. Også vestlige land, som USA, Frankrike og Storbritannia er militært engasjert i Syria.

Borgerkrigen i Syria startet under «den arabiske våren» i 2011 med relativt fredelige opptøyer mot landets president. Konflikten har senere forsterket seg og ødelagt livene til millioner av syrere, rasert byer og engasjert stormaktene på begge sider i deres kamp om hegemoniet i Midtøsten. Fra 2015 har Russland støttet Syrias regjering, mens USA står sterkt på Israels side også der hvor konflikten overskrider grensene.

Mange på flukt

Hittil har vel 4,1 millioner mennesker flyktet fra Syria på grunn av krigen, mens 6,3 millioner er fordrevet fra sine hjem og har søkt tilflukt andre steder i landet. FN har anslått at 400.000 syrere er blitt drept under krigen.

I den tidlige fasen av borgerkrigen i Syria, var fokus for oppstanden protest mot al-Assads regjering. Da oppstanden utviklet seg til militær konflikt, ble byen Idlib med sine 165.000 innbyggere sentrum for en opprørskamp. Opprørssoldatene erobret byen og distriktet midlertidig, inntil regjeringsstyrkene etter en måneds harde kamper gjenerobret byen i 2012. FNs fredsmekler Kofi Annan fikk i stand en våpenhvile etter det som fikk navnet Idlib-offensiven mellom opprørene og regjeringen.

Kofi Annans fredsplan for Syria ble lansert i mars 2012 av FN og landene i Den arabiske liga etter at borgerkrigen i Syria hadde vart i et år. Etter at initiativtakerne i noen dager våren 2012 trodde at den syriske regjering ønsket å følge opp fredsplanen, ble håpet brutt i begynnelsen av mai. Flere nye planer ble lansert, og fredsforhandlinger om Syria ble avholdt i Geneve og i Moskva. Men krigen fortsatte med store tap, særlig blant sivilbefolkningen, uten tegn til løsning.

«La oss gå inn», sa Trump

I april 2017, etter at president Basha al-Assad gjennomførte et gassangrep mot sitt eget folk, skal USAs nyinnsatte president Trump ha ringt til sin forsvarsminister Jim Mattis, som tidligere var general i USAs marinekorps. Trump skal ha meddelt Mattis at han ønsket at USA skulle henrette president al-Assad. «La oss gå inn», sa Trump, fulgt av en rekke tydelige og sterkt åpenhjertige uttrykk. Etter samtalen la Mattis på røret og sa til sine medarbeidere: «Vi skal ikke gjøre noe slikt. Vi må gjøre noe langt mer avgrenset». Dermed la han planer om et luftangrep mot flere av Syrias militære stillinger, noe Trump senere ga ordre om og fikk gjennomført.
I forbindelse med den mulige konflikten med Nord-Korea i januar i år, da Trump og den nord-koreanske lederen Kim Jung-un i FN utvekslet trusler og skjellsord, skal forsvarsminister Mattis ifølge en ny bok om forholdene i Det hvite hus ha sagt at «Trump opptrådte som, og hadde en forståelse som, en femte- eller sjetteklassing». Forfatteren av boka med disse og andre bemerkelsesverdige sitater, Bob Woodward, er en sterkt troverdig forfatter gjennom portretter og biografier av tidligere presidenter. Boka om Donald Trump har han kalt: «Fear: Trump in the White House.»

Ja, det kan bli krig – kanskje endog verdenskrig – ved et uhell. Midt-Østen har i mange generasjoner vært en internasjonal kruttønne i konflikten mellom de to folkegruppene palestinerne og jødene – som gjør krav på det samme landområdet ved Middelhavets østbredd. Ikke minst preger denne konflikten den gamle kulturnasjonen Syria. Her er det mer enn noe annet sted nødvendig å ha ledere med klare hoder og kjølig vurderingsevne.

Ifølge Washington Posts medarbeider i Beirut, Liz Sly, ser Syria nå ut til å gå inn i en avgjørende, om enn blodig, fase. Russland synes å være den eneste stormakten som har noenlunde gode relasjoner med både Syria og dets nærmeste naboer. Russerne intervenerte i borgerkrigen i Syria i 2015 for å redde al-Assads regime og vil utvilsomt bite seg fast for å sikre seg tyngde i den strategisk viktige maktbalansen i Midt-Østen.

Samtidig har Tyrkias president skaffet seg en posisjon i landet gjennom en avtale med russerne. President Erdoğan kaller Idlib-provinsen for en «rød linje» som ikke må overskrides, og at krigførende parter ikke skal få befeste seg inne på området tett inntil grensen mot Tyrkia.

Det kan synes vanskelig å forhindre et blodig oppgjør for å ta Idlib tilbake fra opprørerne, men foreløpig er det noenlunde rolig. Av de få positive nyheter fra regionen, er at Tyrkia og Russland, som støtter hver sin hovedside i konflikten, nå er blitt enige om å etablere en buffersone i Idlib for å skille regimets styrker fra opprørsstyrkene, og for å forhindre at konflikten flytter seg nærmere – og kanskje over – grensen mot Tyrkia.

Nedskytingen av det russiske flyet minner om at der er militærfly fra minst fem nasjoner som til stadighet krysser Syrias landegrenser. Som Economist bemerket tirsdag: Mye kan skje – og en opptrapping av konflikten i den delen av verden, er aldri langt unna. Og det er ikke beroligende at en av de stormaktene som er mest engasjert i Midt-Østen, har en «triggerhappy» Donald Trump i Det hvite hus.

Audun Tjomsland har vært korrespondent for NRK i New York og London, han har skrevet boka «En personlig reise i AMERIKA fra Kennedy til Obama» og har fulgt amerikansk politikk i mer enn 50 år. Han kommenterer på oppdrag for ABC Nyheter og blogger om utenrikspolitikk på Tjomsland.no.

Stemmer
Populært