Se, keiseren har ingen klær på seg

Det sa det lille barnet som avslørte at keiseren slett ikke hadde klær på seg. Keiseren viste fram det han sa var sine nye klær, som var så tynne, lette og bedårende at noen ikke engang kunne se dem. Men det, sa keiseren, var bare fordi de ikke dugde i embetet sitt. Dikteren tenkte seg at overdreven forfengelighet og tomt selvskryt hos maktmennesker best kunne avsløres med uredd ærlig og vett til å tro på det vi ser – og ikke alltid det vi blir fortalt. Her er det noe å lære.

Naturligvis er dagens Washington langt fra H. C. Andersens Odense i 1837. Kanskje er dagens måte å påpeke dårskap på, er å skrive et leserinnlegg i en seriøs og troverdig avis, og så få det på trykk uten at avisen avslører hvem som har skrevet det. Men den som gjør det slik, må imidlertid regne med en voldsom reaksjon. Kall det gjerne et jordskjelv som når høyt opp på Richters skala.

At noen er mer misfornøyd enn andre med den som har sjefsjobben i Det hvite hus er ikke noe nytt. Nytt er det imidlertid når brevskriveren skriver at det har utviklet seg en uformell «motstandsbevegelse» blant presidentens medarbeidere, og at disse nå synes å ha påtatt seg å forhindre at Trump skal få utløp for sine mest ekstreme holdninger slik at det kan skade nasjonen og dens folk. De påberoper seg å ville beskytte nasjonen mot sin egen president. At noen i Det hvite hus mener at det er nødvendig, er noe nytt. Og det er skremmende.

Trump er uten sans for de avveininger og begrensninger som gjerne styrer presidentens handlinger

Alle som kan lese aviser og forstå det som vises på TV, har hatt sine mistanker. Donald Trump har siden 20. januar 2017 vist det som er åpenbart for alle å se, at han i det minste er en uvanlig president, uten sans for de avveininger og begrensninger som gjerne styrer presidentens handlinger. Han synes heller ikke å ha den intellektuelle kapasiteten og den faglige kunnskapen som leder han til å gjøre det som er riktig for ham å gjøre, som verdens mektigste mann. Han synes heller ikke å ha den moralske ballasten som kan få ham til å være en god president som gjør de «rette tingene» ut fra allmenngyldige, fornuftige og menneskelige grunner.

Mye står på spill for Trump i november

LES SAKEN

Dette har vært tema for flere bøker helt fra den første tiden etter at Trump tiltrådte som president. En av de første bøkene fikk den tittelen som ennå synes å karakterisere Trumps presidenttid, «Fire and Fury» (Ild og vrede), som er blitt et slags varemerke på president Trump. Det er også mer enn bekreftet i den anerkjente fagbokforfatter Bob Woodwards nyeste bok «Fear: Trump in the White House» (Frykt: Trump i Det hvite hus). Der har en rekke av presidentens medarbeidere uttalt seg svært negativt om Trump, også blant de mest erfarne og framtredende medlemmene av presidentens stab. Deres navn og posisjon i Det hvite hus er oppgitt i boka.

I dag synes Det hvite hus å være fullt av «Deep Throats»

Selv om Woodwards kilder i dag benekter hva de skal ha sagt, har Woodward sin vane tro registrert uttalelsene med lydopptak eller andre former for dokumentasjon. Og Woodward har gjennom sin journalistiske karriere fra begynnelsen av 1970-årene opparbeidet seg en troverdighet som langt overskrider president Trumps troverdighet. Ifølge Washington Posts daglige fakta-sjekk har Trump i løpet av de nesten 600 dagene han har vært president, løyet eller gitt misvisende opplysninger flere enn 4.700 ganger.

Woodward har tidligere skrevet en rekke biografier og omtaler av USAs presidenter. Men han er kanskje mest kjent for å ha bidratt, sammen med sin kollega i The Washington Post, Carl Bernstein, til å styrte president Richard Nixon i Watergate-skandalen i 1972-74. Da var den anonyme hovedkilden for Bernstein og Woodward bare kjent under navnet «Deep Throat», mens Bernstein og Woodward kjente hans rette navn. Kilden sto imidlertid fram i 2005 som tidligere FBI-agent Mark Felt. Han bidro med avslørende, faktisk informasjon som bidro til at Nixon sannsynligvis ville blitt felt av riksrett, hvis han ikke hadde selv valgt å trekke seg. I dag synes Det hvite hus å være fullt av «Deep Throats».

Vi skal ikke glemme at presidenten blant mye annet nærmest på egen hånd kan starte en atomkrig

De siste dagene har mange av Trumps politiske venner rykket ut til hans forsvar, mens andre kommentatorer har kritisert Trump-medarbeideren fordi han har skrevet et anonymt leserbrev til New York om de interne forholdene i Det hvite hus. De har også kritisert The New York Times som har valgt å trykke innlegget uten å offentliggjøre innsenderens navn. Bare så det er sagt, The New York Times er i sin fulle rett til ikke å oppgi sine kilder.

Mike Pence: En fundamentalist i Det hvite hus

LES SAKEN

Er det nå slik med president Trump, at noen endelig har påtatt seg ansvaret for å fortelle verden at presidenten ikke er egnet, og at noen endelig har vært modige nok til å gjennomskue hans lettvinte påstander om egen fortreffelighet endelig avsløre bløffen om hans fortreffelighet?

Nå vet vi at det finnes en måte å avsløre dårskap på, spesielt når det er særlig alvorlig, nemlig å skrive om den i avisen. Og så alvorlig er denne saken. Vi skal ikke glemme at presidenten – med støtte i amerikansk lov – blant mye annet nærmest på egen hånd kan starte en atomkrig. Overalt hvor han beveger seg har han med seg en kode som gir ham nøkkelen til å kunne gi ordre om å skyte ut atomraketter. Dersom noen – sivile eller militære ledere – skulle forsøke å stanse han, ville de i prinsippet bli stilt for krigsrett. Slik er prinsippet. Men i praksis siver det ut at USAs forsvar sannsynligvis har organisert alternative rutiner som gir økt beskyttelse mot en president som eventuelt skulle forsøke å starte en atomkrig helt på egenhånd.

Det at Trump ikke vet hvem han skal rette sitt motangrep mot, skaper en enorm konflikt mellom presidenten og hans medarbeidere

Innlegget i The New York Times er uten avsender, men avisen kjenner hans (eller hennes) identitet. Avisen har i henhold til de presseetiske regler full anledning til å holde tilbake kildens identitet, men det påligger avisen et ekstraordinært ansvar for å være sikker på fakta-innholdet i innlegget. Det at Trump ikke vet hvem han skal rette sitt motangrep mot, skaper en enorm konflikt mellom presidenten og hans medarbeidere. Han vet ikke hvem han skal avskjedige. For det har ikke Trump nølt med å gjøre, om det er noen han misliker. Men han kan da ikke avskjedige hele sin stab?

Watergate-reporter med bok om Trump: «Frykt»

LES SAKEN

I innlegget forteller innsenderen at han representerer en gruppe medarbeidere i presidentens administrasjon i Det hvite hus, som bevisst motarbeider presidenten for å forhindre at han skal få utløp for sine verste instinkter og derved gjøre ubotelig skade på sitt land og på verden. Om det er aldri så edelt motivert, nærmer det seg mytteri om noen forsøker å hindre presidenten i å gjøre det han eller hun mener er nødvendig.

I dag pågår det en intens jakt etter brevskriveren, hvilket er en naturlig reaksjon fra presidentens side. Leserbrevet analyseres i alle detaljer for å finne særegenheter i språket som kan vise til den ene eller andre medarbeideren i Det hvite hus. Det skaper samtidig muligheter for at mistanken nå kan rettes mot feil person. I alle fall må det skape nærmest uutholdelige arbeidsforhold i Det hvite hus – som burde ha helt andre oppgaver.

Alle venter på en avklaring av om Trump er eller ikke er, egnet til å være president

Det er imidlertid ikke brevskriveren som er problemet. Det er presidenten. Og det er forholdene rundt ham som må analyseres, og der ligger problemene som må løses. Selv om det vil være vanskelig for Trump å godta, må han kunne utsettes for den vurderingen som kan gi svar på om det kan være aktuelt å se på tillegg nr. 25 til den amerikanske grunnloven, som gjør det mulig å fjerne presidenten for kortere eller lenger tid, hvis han vurderes som uskikket til å være president.

Rådet fra denne kommentatoren, som er bosatt i en av USAs mest lojale allierte nasjoner, nemlig lille Norge langt mot nord, ville være at nå bør brevskriveren innse at nok er nok. Nå bør han eller hun så fram, snakke åpent og tydelig om problemene i Det hvite hus. Ikke minst bør det gjøres for å fjerne mistanken mot alle dem som ikke har skrevet brevet. Brevskriverens har oppnådd sin hensikt. Verdens oppmerksomhet er nå fokusert på USAs president, og alle venter på en avklaring av om Trump er eller ikke er, egnet til å være president.

Dette handler naturligvis ikke om en barnefabel fra 1800-tallets Danmark. Men kanskje trengs det litt barnslig fryktløshet for å få løst en så alvorlig situasjon i et land som våre forfedre, både danske og norske, var med på å bygge. Det er et land hvor mange av oss føler oss hjemme, og hvor det ennå i dag er flere borgere med norsk avstamning enn det er norske borgere i vårt eget land.

Tyskere mer redde for Trump enn terrorisme

LES SAKEN

Audun Tjomsland har vært korrespondent for NRK i New York og London, han har skrevet boka «En personlig reise i AMERIKA fra Kennedy til Obama» og har fulgt amerikansk politikk i mer enn 50 år. Han kommenterer på oppdrag for ABC Nyheter og blogger om utenrikspolitikk på Tjomsland.no.