Clas Brede Bråthens datter: «Jeg er mildt sagt rasende»

«Det sies at 'all good things must come to an end', men det som nå skjer med pappas jobb, måten det blir håndtert av hans ledere, assosierer jeg på ingen måte med en verdig avslutting, eller idrett for den saks skyld. Jeg er mildt sagt rasende, eller som pappa kanskje ville sagt, ‘i harnisk’, over det som nå foregår i Skiforbundet».

Dette er noe av det datteren til Clas Brede Bråthen, Silje Regine Bråthen (27), skriver på Facebook.

Les hele innlegget nederst i saken. Innlegget er gjengitt med tillatelse av Silje Regine Bråthen.

Det har stormet rundt hoppsjef Clas Brede Bråthen den siste uken. Bråthens kontrakt med skiforbundet går ut i april 2022, og Norges Skiforbund ønsker ikke å forlenge denne. Konflikten mellom skiforbundet og Bråthen synes å være fastlåst.

Clas Brede Bråthen takket nei til toppjobb i FIS

LES SAKEN

Fikk kreftbeskjed

Videre i Facebook-innlegget skriver Bråthen at familien har lagt bak seg det mest krevende året siden hun ble født, og hun hevder at Skiforbundet har utvist «svært lite medmenneskelighet og empati» for dette.

Skiforbundet opplyser overfor Dagbladet at de ikke har noen kommentar til innlegget til Bråthens datter.

For noen dager siden ble det kjent at Skiforbundet, like før jul i fjor, sendte en advarsel til Bråthen om at jobben stod på spill.

«22. desember ble pappa bedt om å signere en advarsel, uten å få klarhet i hva den helt konkret gikk ut på. Siden pappa satt i karantene, måtte jeg samme dag følge mamma til brystkreftsenteret i Drammen. Pappa satt i telefonmøter. I Drammen fikk vi bekreftet at det var slik vi hadde fryktet de siste tre ukene: Hun hadde brystkreft. Verdens verste drittdag for oss som familie, men dette skulle vi da klare å komme oss gjennom», skriver Silje Regine Bråthen.

«Likevel – å skulle reise hjem og fortelle pappa dette, var hjerteskjærende. Det er ikke bare kjærligheten til mamma og familien, men også kjærligheten til hoppsporten, som har gjort han til et forbilde for meg og mine søsken», legger hun til.

Skiforbundet advarte Bråthen med sparken

LES SAKEN

Stor støtte blant utøverne

Hoppkomiteen i Norges Skiforbund har tidligere uttalt at konflikten mellom forbundet og Bråthen handler om samarbeidsform.

Trener Alexander Stöckl er klokkeklar på at han støtter Clas Brede Bråthen i konflikten i skiforbundet. Foto: NTB

Bråthen har hatt jobben som sportssjef siden 2004.

Flere av Norges største hopprofiler har gått ut i pressen og støttet Bråthen.

Landslagstrener Alexander Stöckl har også kommet med sin støtte til hoppsjefen.

Tirsdag gikk hoppkomiteen i Norges Skiforbund ut og mente Bråthen prøvde å kuppe sin egen ansettelse ved å fylle ut informasjon i et utkast til ny kontrakt.

Her er hele innlegget til datteren til Clas Brede Bråthen:

Å få jobbe med kultur og idrett i Norge er faktisk et privilegium. Det handler om å glede og underholde, det handler om prestasjoner og heiagjenger, ildsjeler og utvikling. Det er i hvert fall det jeg har lært av Clas Brede Bråthen. Kjent for meg som pappa.

Det sies at «all good things must come to an end», men det som nå skjer med pappas jobb, måten det blir håndtert av hans ledere, assosierer jeg på ingen måte med en verdig avslutting, eller idrett for den saks skyld. Jeg er mildt sagt rasende, eller som pappa kanskje ville sagt, ‘i harnisk’, over det som nå foregår i Skiforbundet.

22.desember ble pappa bedt om å signere en advarsel, uten å få klarhet i hva den helt konkret gikk ut på. Siden pappa satt i karantene, måtte jeg samme dag følge mamma til brystkreftsenteret i Drammen. Pappa satt i telefonmøter og det ble forsøkt forklart hva slags dag dette var for oss hjemme. I Drammen fikk vi bekreftet at det var slik vi hadde fryktet de siste tre ukene: Hun hadde brystkreft. «Verdens verste drittdag» for oss som familie, men dette skulle vi da klare å komme oss gjennom. Likevel - å skulle reise hjem og fortelle pappa dette, var hjerteskjærende. Det er ikke bare kjærligheten til mamma og familien, men også kjærligheten til hoppsporten, som har gjort han til et forbilde for meg og mine søsken.

Familien min legger bak seg det mest krevende året siden jeg ble til for 27 år siden. Det har ledelsen i Norsk Skiforbund utvist svært lite medmenneskelighet og empati for. Faktisk har de vært med på å slite ut pappa med en uforutsigbarhet han yrkesmessig har stått helt alene i, frem til han nylig informerte de han jobber nærmest med om at han mest sannsynlig gikk inn i sin siste sesong som sportssjef.

Det har vært ekstremt rørende å se at han er så ønsket av sine nære medarbeidere og utøvere i hopp, selv om jeg skulle ønske situasjonen aldri hadde vært et faktum. Det har vært direkte vondt å vente på uttalelser fra «motparten» i denne saken.

Jeg har kjent ham hele mitt liv. Tråkka etter ham i utallige hoppbakker. Fått med meg uendelig mange uendelig lange telefonsamtaler, hjemme på kjøkkenet, i bilen eller på ferie. For pappa har alltid vært tilgjengelig for de som har hatt behov for å snakke med han; utøvere, kolleger, media eller ildsjeler. På 17 år har han aldri hatt en hel fridag, om vi så har vært på Mauritius eller på fjellet, og det har vært helt greit, for vi er en familie som er nesten like glad i hoppsporten som det han er. Denne jobben har aldri handlet om lønn eller et ønske om å fremme seg selv. Han har alltid kjempet kamper på vegne av hoppsporten, fra grasrotnivå til toppidrettsnivå.

Pappa er en mann som har lært meg om rettferdighet og empati, og som har latt meg elske skihopping like mye som han gjør. En mann som de siste 8 månedene burde ha fått bruke all energien sin på å støtte kona si, min mamma, gjennom et uforutsigbart og krevende sykdomsforløp, men som samtidig har måttet kjempe for å beholde en jobb han har hatt i 17 år. En situasjon hans ledere har vært klar over siden den nevnte «drittdagen» 22.desember. Støtten fra dem har uteblitt. Jeg jobber i bokhandel ved siden av studiene, og har mottatt flere meldinger av mine sjefer om det er noe de kan bidra med for å hjelpe da jeg informerte om situasjonen på hjemmebane. Om ikke annet hadde pappas ledere skyldt ham en tidligere avklaring av saken. For hver eneste dag siden 22.desember er det to spørsmål som har vært gjentatt hjemme hos oss: «Hvordan er formen til mamma?» og «Har pappa fått noe klarhet rundt jobbsituasjonen?»

Jeg ønsker at ledelsen i Norges Skiforbund skal ta inn over seg situasjonen. Hvorfor har de dratt dette ut i det uendelige, og hva var egentlig planen for høsten? De har vært med på å slite ut menneskene jeg er aller mest glad i. Nå er det ennå slik at mamma blir frisk, og pappa kan alltids få seg ny jobb, men at 17 år og en livslang kjærlighet til hoppsporten skal rives ned på denne måten klarer jeg ikke sitte stille og se på. Etter en sesong som har vært ekstremt krevende og givende, har pappa forsøkt å stå så rett i ryggen som mulig. «Tande-saken» kan jeg ikke en gang forsøke å uttale meg om hvis jeg skal ha et håp om å klare å forholde meg saklig, da det var grusomme døgn for så mange som er glad i både Daniel og hoppsporten.

Dette året ville nok vært et tøft ett for meg og mine søsken på 23, 12 og 7 år uansett, men det hadde ikke trengt å være så utmattende som det nå har blitt. For selv om pappa alltid sier at «det er i motbakke det går oppover», så kunne vi vært foruten både motvind og stormvarsel på toppen.