Norge må ta sin del av klimadugnaden – nå

Av: Jan Thomas Odegard (Utviklingsfondet), Silje Ask Lundberg (Naturvernforbundet), Kathrine Sund-Henriksen (Forum for Utvikling og Miljø) Øyvind Eggen (Regnskogfondet) og Martha Rubiano Skretteberg (Caritas Norge)

I 2019 ble klimakrisen internasjonal toppsak. Ungdom protesterte over hele verden for raskere handling for å stoppe farlige klimaendringer som truer folk over hele kloden. Særlig fikk brannene i Amazonas, California, Australia, og tørken i Europa oppmerksomhet. Men det var også en rekke dødelige sykloner og tyfoner i sørlige Afrika, Japan, Midtvesten i USA, Kina og India der tusenvis av mennesker mistet livet, og som hver for seg forårsaket skader for milliarder av dollar.

Disse naturkatastrofene har en nær sammenheng med et varmere klima og viser hvilke alvorlige konsekvenser dette allerede har for mennesker og natur. Utviklingen er i tråd med stadig sterkere advarsler fra klimaforskere. I 2018 ble 16,1 millioner nye mennesker fordrevet i sitt eget land av værrelaterte katastrofer (i forhold til 10,8 millioner fra konflikt), og klimarelatert migrasjon vil øke hvis vi ikke handler.

Vi kommer ikke til å gi urealistiske håp, men vi skal være konstruktive

LES SAKEN

Fornekter og forsinker

Dessverre er det fortsatt noen få som fornekter – og enda flere som forsinker – klimahandling. I Norge sås tvil om Parisavtalen fordi land som Kina har meldt inn nasjonale planer under avtalen med store økninger i utslipp frem mot 2030. Samtidig hevder noen at det Norge, med kun 5 millioner innbyggere, gjør ikke har noe betydning i global sammenheng.

Det siste overser hvordan Norge har økt utslipp siden 1990 og har svært høye nasjonale utslipp per innbygger sett i et globalt perspektiv – tall som ikke inkluderer utslipp fra produksjon i importvarer i andre land, eller fra norsk olje og gass som eksporteres, som utgjør nesten 10 ganger hjemlige utslipp. Hvis hele verden deler seg opp i mindre enheter og bare peker på at andre er større, kommer ingen til å gjøre noe.

Les også: Nordmenn har størst ansvar i hele verden for å kutte klimautslippene

De som sår tvil om Parisavtalen misforstår avtalen. Land har sendt inn sine første nasjonale mål og noen land i Sør forutsetter stor utslippsvekst knyttet til utvikling. Men alle land skal i løpet av 2020 melder inn nye mål. Ambisjonene skal skrus opp i forhold til økende kunnskap om klimakrisa. Det er avgjørende at alle land gjennom å øke sine ambisjoner sender tydelige signaler om at de er villige til å gjøre sin del av dugnaden, spesielt de store utslippslandene i Nord med størst historisk ansvar for klimakrisa.

Klimabløffen ingen vil stoppe

LES SAKEN

100 milliarder dollar

En sentral del av denne ambisjonshevingen er at disse store utslippslandene innfrir sine løfter om å hjelpe utviklingsland med å utvikle seg uten store utslipp og tilpasse seg klimaendringene de har bidratt minst til. Likevel har rike land fortsatt en lang vei å gå når det gjelder klimafinansiering. Én av forpliktelsene er å samlet bidra med 100 milliarder dollar årlig. Dette målet skal øke fra 2025, men det er foreløpig ingen enighet om hvor høyt målet blir. Her kan Norge spille en aktiv rolle.

I dag lanserer vi en ny rapport som viser hvordan Norge kan øke sitt bidrag til å løse klimakrisen gjennom internasjonale kanaler, og på den måten ta vår del av forpliktelsene.

Rapporten «Norway´s Fair Share of Meeting the Paris Agreement» fra 2018 viste at Norge, i tillegg til å kutte raskere i egne utslipp, har et stort ansvar for å finansiere utslippskutt og tilpasning i fattige land. Rapporten beregnet at Norges rettferdige andel av Parisavtalens globale klimadugnad tilsvarer 430 prosent kutt i våre nasjonale utslipp innen 2030 sammenlignet med 1990. Mens 53 prosent av disse bør kuttes hjemme, må de resterende 377 prosent kuttes i andre land. I tillegg sier rapporten at Norges andel av global støtte til klimatilpasning er 15 milliarder kroner årlig fram til 2030.

Nå som regjeringen har hørt etter og økt Norges hjemlige klimamål til 50-55 prosent utslippskutt innen 2030 er det på tide med en opptrapping av klimafinansiering.

Tropiske skoger vil etter hvert slippe ut mer karbon enn de tar opp

LES SAKEN

Mange muligheter

Vi hører ofte fra politikere at de vil øke klimafinansiering, men at det ikke finnes modne kanaler som kan ta imot store mengder penger. Men denne rapporten viser at dette ikke stemmer – en opptrapping av norsk klimafinansiering er ikke bare nødvendig, men mulig. Rapporten løfter fram diverse kanaler – både multilateralt, bilateralt og gjennom sivilt samfunn – til en slik opptrapping.

For det første anbefales velfungerende multilaterale fond som for eksempel FNs Grønne Klimafond og FNs Tilpasningsfond som kan ta imot store midler. Videre anbefales det at betydelige midler kanaliseres til klimatilpasning og at det bygges kapasitet i de lokalsamfunnene som blir rammet. Norge bør også fortsette med klimafinansiering gjennom bilaterale kanaler, inkludert økninger til regnskogssatsningen.

Rapporten løfter også hvor viktig det er at Norge ikke gir klimafinansiering som lån som kan forverre gjeldskriser i laveste utviklede land, land som har fått lite av Norges klimafinansiering så langt. I tillegg kommer rapporten med anbefalinger om at Norge bør øke støtte til teknologiutvikling og -overføring til Sør, og bruke felles monitorering og samarbeid med andre land, spesielt i Norden, for å sikre effektiv klimabistand.

Dette viser at Norge har mange muligheter. Men det haster med en opptrapping i dette avgjørende året for klimaet.

Når regjeringen samles neste uke til budsjettkonferansen må de høre på klimastreikende ungdom, flertallet av norske velgere som sier klima er den viktigste saken, og anbefalingene fra denne rapporten – og øker norsk klimafinansiering i neste statsbudsjett.