Karl Johan krones til Norges konge i Nidarosdomen i 1818. Foto: Jacob Munch
Kieltraktaten – storavtalen som endret Norges skjebne
Danmark-Norge hadde motvillig blitt trukket inn i Napoleonskrigen, nå var Napoléon så godt som beseiret og oppgjørets time i Norden var kommet. For Norge skulle freden i Kiel bli både en svensk kongelig tvangstrøye, men også historisk frigjøring.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Den danske kongen Frederik VI sitter i et krigsherjet København og er bundet på hender og føtter. Han har svenske og russiske soldater langt inn på Jylland og hans allierte; Napoléon Bonaparte, som han mer eller mindre hadde blitt tvunget inn i storkrig med, hadde tapt knusende slag i Russland og Preussen.
Frederik vet hva den britisk-ledede koalisjonen vil ha. Han har nektet dem kravet flere ganger, men gjør et siste forsøk på å slippe å gi fra seg hele Norge til erkefienden Sverige. Han vet det vil bety slutten for danskenes stormaktsambisjoner.
Han diskuterer med den danske diplomaten Edmund Bourke og Østerrikes utsending grev Louis Phillippe de Bombelles.
Vil ofre Midt- og Nord-Norge
Vil svenskene gå med på et kompromiss om at danskene «kun» avstår Trondhjems Stift, i tillegg at danskene bryter med den franske selverklærte keiseren?
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Danmarks konge Frederik VI måtte innse nederlaget og gi opp Norge til erkefienden Sverige. Foto: Friedrich Carl Gröger
Danskekongen hadde allerede konferert med fetteren, stattholderen i Norge; Prins Christian Frederik, som forsikret at de norske bøndene i Trondhjems Stift, som tilsvarer Trøndelag, Nord-Møre, Romsdal og Nord-Norge, ville motsette seg svensk overherredømme og gjøre opprør for å komme tilbake under den danske kronen.
Kunne danskekongen med et slikt sjakktrekk klare å sikre fred og på sikt fortsatt holde på hele broderfolket i nord?
Den danske diplomaten og østerrikske greven drar til Kiel. Der venter den svenske kronprinsen, Karl Johan Bernadotte i Gottorp slott. Karl Johan har dårlig tid, for han ønsker å være på slagmarken under det siste slaget mot landsmannen og hans tidligere militære leder, Napoléon.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Sveriges krav
Den svensk-franske regenten er ikke interessert i kompromisser. Han gir danskekongen to valg: Enten måtte Danmark godta fullstendig overgivelse av Norge over en viss tid, der kun Trondhjems Stift ble overført straks, eller så skulle landet avstå Norge umiddelbart, men med kompensasjon i form av de svenske besittelsene i Pommern og Rügen helt nord i Tyskland, samt én million riksdaler.
Artikkelen fortsetter under annonsenNår både Storbritannia og Østerrike støttet svenske-regentens krav, hadde danskekongen et umulig handlingsrom. Han tar pengene og de tyske landområdene. Norge er uansett tapt, i alle fall på kort sikt.
7. januar hadde kong Frederik en lengre diskusjon med den østerrikske greven og ga fullmakten til å avslutte den 434 år lange foreningen med Norge.
Grunnprinsippet var lagt, heretter var det Bourke som forhandlet på vegne av danskekongen. Baron Gustaf af Wetterstedt er Sveriges diplomatiske representant.
Kieltraktaten ble signert på Buchwaldsche Hof i Kiel, et bygg som senere ble ødelagt under andre verdenskrig, og traktaten har totalt 28 artikler. Den viktigste er artikkel 4:
«Kongen av Danmark og hans etterkommere frasier seg til Kongen av Sverige og hans etterkommere alle sine rettigheter og adkomster til Kongeriket Norge, stiftene Kristiansand, Bergen, Akershus, og Trondheim med Nordlandene og Finnmarken, de bispedømmer, stifter og provinser som utgjør hele Kongeriket Norge, alle innbyggere, byer, havner, festninger, landsbyer og øyer, og de tilhørende besittelser – Grønland, Færøyene og Island ikke medregnet – og alle rettigheter og fordeler.»
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
«De skal for fremtiden tilhøre Hans Majestet Kongen av Sverige med full eiendomsrett og suverenitet, og danne et kongerike forent med det svenske. Kongen av Danmark forplikter seg og sine etterkommere til aldri å gjøre krav på Norge, og dets innbyggere anses løst fra sin troskapsed til Danmarks konge».
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Kieltraktaten endret Norges skjebne. 434 år under dansk styre var over, da kong Frederik VI gikk med på å avstå fra den norske tronen. Foto: Rigsarkivet
«Norrman!»
«Ved freden i Kiel 14. januar har Kongen av Danmark, for seg og sine etterkommere på Danmarks trone, ugjenkallelig og til evige tider avgitt til oss og våre etterkommere på Sveriges trone alle sine rettigheter og titler på Kongeriket Norge; og har i følge denne avtale, løsrevet dere fra den ed som dere har sverget til Danmarks konge og krone».
Franskfødte Karl Johan Bernadotte fungerte som svensk regent og hadde satt seg som mål å overta Norge fra Danmark. Napoleonskrigene mot landsmannen Napoleon Bonaparte ga ham muligheten til å tvinge danskekongen i kne. Foto: Francois Gerard (1770-1837)
Slik åpnet den offisielle proklamasjonen til det norske folk, med tittel «Norrman!» signert Sveriges kronprins Karl Johan 8. februar 1814. For mange nordmenn var dette første gang de fikk vite at de ikke lenger var under dansk styre.
Artikkelen fortsetter under annonsenI denne proklamasjonen kommer den svenske tronarvingen med flere løfter om nasjonal representasjon og til og med konstitusjon.
«Fra nå av opphører alle uenigheter mellom de to folkeslag som bor på den skandinaviske halvøy. (...) Krigen skal ei mer strekke sin ulykkelighet over deres land. De fjell som skiller Sverige fra Norge er ikke lengre grenser. Begge folkeslag trenger nå ikke annen styrke enn det havet som omgir dem og det mot som ligger i deres bryst».
Artikkelen fortsetter under annonsenNordmennene var derimot ikke umiddelbart trollbundet av den svenske kronprinsen. Mer om dette senere.
Tvinges inn i storkrigen
Napoléon Bonapartes erobringer og tilbaketog førte til langvarige endringer på det europeiske kartet. For Norge ble napoleonskrigene både en humanitær tragedie, men også kimen til endelig frigjørelse fra Danmark. Foto: Paul Delaroche
Danmark-Norge var opprinnelig en nøytral part i Napoleonskrigene, men de stadig hardere handelsblokkadene mellom Napoéons Frankrike og Storbritannia gjorde det umulig å sitte nøytral på sidelinjen. Erkefienden Sverige hadde fra 1805 gått inn på britisk side av konflikten, og da britene i 1807 bombarderte nøytrale København og ranet til seg den dansk-norske flåten, ble Danmark-Norge tvunget inn i konflikten på fransk side.
Artikkelen fortsetter under annonsenFra 1808 erklærte Danmarks regent, kronprins Frederik VI krig mot Sverige, en del av forpliktelsene med Napoléon. Innen krigserklæringen nådde Stockholm døde kong Christian VII, og Frederik VI startet sin regjeringstid med å offisielt gå inn som stridende part i Napoleonskrigene.
I realiteten hadde han vært regent siden 1784, grunnet sin fars sinnssykdom.
Norsk gerilja-forsvar
Sverige hadde på sin side nok med å forsvare grensene mot øst fra Russland, som på denne tiden var alliert med Danmark. Svenske styrker angrep Norge, men kom aldri lengre enn grensetraktene, der de ble holdt tilbake av norske styrker.
Selv om Norge klarte å holde svenskene unna, ble landet lagt i økonomisk ruin av den britiske blokaden, til tross for iherdig gerilja-forsvar fra små norske kanonbåter.
I to sammenhengende år var det nød og tidvis hungersnød i landet når man ikke klarte å få inn korn fra kontinentet, eller eksportere ut fisk og tømmer. På et tidspunkt truet grev Hermann Wedel Jarlsberg danskekongen om en ensidig norsk fredsavtale med Sverige om det ikke kom nødforsyninger fra Danmark.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Dansk-norske kanonbåter angriper en engelsk brigg. Foto: Christian Mølsted
Karl Johans norske drøm
Derfor føltes det nok riktig så urettferdig at Norge skulle bli en del av et storpolitisk krigsbytte seks år senere. Det hadde vært våpenhvile med svenskene siden 1809 og ingen koalisjonsstyrker okkuperte norsk jord i 1814. Men russiske og svenske styrker befant seg på da danske Slesvig-Holstein og var observert langt inn i Jylland.
For innen da hadde russerne byttet side etter Napoleons angrep på landet, og en avtale mellom tsar Aleksander I og Karl Johan Bernadotte lovet svenskene Norge i bytte mot at de ikke aktet å ta tilbake Finland fra russerne.
Danskene skulle heller ikke nyte de tyske landområdene lenge, for da Norge motsatte seg svensk overherredømme, holdt svenskene tilbake de tyske landområdene. De ble senere tilbakeført til Preussen.
Svensk propaganda
Karl Johan hadde i årevis siklet på Norge og allerede i 1812 ble det sendt inn propaganda-pamfletter over grensen for å oppildne nordmenn på tanken om å frigjøre seg fra det danske eneveldet og gå i union med «søta bror». Den franske Sverige-regenten lovet en viss selvstendighet og leflet også med tanken om egen konstitusjon, men ble møtt av en kald norsk skulder.
Artikkelen fortsetter under annonsenNorske bønder viste seg å ikke være spesielt Sverige-vennlige og da Kieltraktaten til slutt ble undertegnet, var det ikke den norske staten som ble overlevert til svenskene, men den norske kronen, det øynet nordmennene som en mulighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Norge øyner selvstendighet
Tilbake i Norge fikk nyheten om denne nye traktaten nasjonale krefter til å øyne muligheten for selvstendighet, godt hjulpet av den danske Stattholderen som var tronarving til den danske tronen, og at Karl Johans oppmerksomhet var rettet mot Paris og hva som skulle skje med fødelandet og landsmannen Napoléon.
Christian Frederik fikk lyst ut valg og samlet stormennene som kjent på Eidsvoll og forfattet en grunnlov der den samme Christian Frederik skulle bli ny konge underlagt det norske Stortinget.
De norske stormennene tolket Kieltraktaten som et grunnlag for at Norge var etablert som selvstendig stat; da danskekongen hadde avstått den norske kronen, så kunne han heller ikke påtvinge nordmenn den svenske kronen.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Artikkelen fortsetter under bildet).
«Eidsvoll riksraad 1814» av Oscar Arnold Wergeland, Stortingsarkivet. Motivet syner Christian Magnus Falsen, som les frå Grunnlova. Lisensiert under Offentlig eiendom via Wikimedia Commons.
Vil unngå nytt blodbad
Den norske selvstendigheten nådde sitt klimaks 17. mai 1814, men ble raskt slått ned av overlegne svenske styrker med støtte fra en britisk sjøblokkade.
Karl Johans oppmerksomhet igjen ble rettet mot hjemlige grenser, men ønsker for alt i verden ikke en blodig krig med broderfolket. Han trenger norsk samarbeid, ikke uvilje, og innser at Norge må få langt friere tøyler enn under danskene.
Krigen var umulig å vinne for den ferske norske staten og Mossekonvensjonen 14. august 1814 sikret fred og den norske regjeringen anerkjente Kieltraktaten i bytte mot at Sverige anerkjente den norske grunnloven og Stortinget.
Norge hadde sluppet fri fra det danske eneveldet, men måtte omskrive den ferske liberale grunnloven og akseptere den svenske kongen. Samme mann som senere skulle få den norske paradegaten i Christiania oppkalt etter seg.
Kilder: Store Norske Leksikon, Wikipedia, Nasjonalbiblioteket, norgeshistorie.no
