Hvorfor står Karl Johan der fortsatt?

Karl Johan-monumentet, sponset av Karl Johans "fanklubb" på 1800-tallet.
Karl Johan-monumentet, sponset av Karl Johans "fanklubb" på 1800-tallet. Foto: Martin Jacob Kristoffersen

Vi trenger en debatt om mannen som sitter på hesten på en sokkel foran Slottet.

Kommentar: Martin Jacob Kristoffersen
Jurist

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Jeg liker 17.-maifeiringer. Venner som samles til en frokost med norsk husmannskost. Folk i finstsas og bakrus som smyger seg som Glomma gjennom Oslo sentrum, i en elv av norske flagg og vill begeistring for alt norsk. Kanonsalutt fra Akershus festning som tordner over brygga.

Alt dette gir en slags nasjonalistisk rus. Kanskje har jeg fått en overdose av norsk nasjonalisme på 17. mai. For nå begynner jeg å lure hva denne rytterstatuen og dens plassering egentlig skal forestille når vi feirer vår Grunnlov og selvstendighet.

17. mai pleier å kulminere foran Slottet, der våre kongelige i flosshatter gjør sin viktigste plikt – holde nasjonen samlet og fremme Norges interesser ved å fortsatt være ekstremt populære, både hjemme og ute. Vi kan faktisk takke vår Kronprins Haakon for at vi er nok en gang representert i FNs Sikkerhetsråd – noe jeg har skrevet om tidligere.

Vi har lenge kalt oss konstitusjonelt demokrati, selv om det ikke stod noe om det i konstitusjonen før 2012. Men sånn har det blitt helt siden Stortinget i 1905, støttet av det norske folk, viste svenske kong Oscar II – oldebarnet til Karl Johan – fingeren. Snipp snapp snute, så var svenskekongen ute.

Selv er jeg norsk, født i Polen. Et land som vet alt om nasjonalisme og uavhengighetskamp.

Det som er mer ironisk er at 17. mai-feiringen kretser rundt, og i gata, til denne fransk-svensken som overhodet ikke var glad i 17. mai.

Både i 1814 og i 1905 var Sverige rasende for at Norge ville ha uavhengighet. I 1814 var det faktisk krig mot Sverige. I 1905 ble det nesten krig igjen.

Selv er jeg norsk, født i Polen. Et land som vet alt om nasjonalisme og uavhengighetskamp. Kanskje derfor er det noe som skurrer hver gang jeg står foran Slottet og den såkalte «Rytterstatuen». Hvorfor står han der, egentlig? Vet egentlig folk hvem han var?

Hva med danskeprinsen Christian Frederik, som ledet motstandskampen mot Karl Johan i 1814 for å forsvare Grunnloven? Fram til 2014 måtte han nøye seg med en statue i Moss, før han, etter mye kontroverser, ble reist foran Stortinget.

Molde 1940. Et berømt og velkjent bilde, kjent som "Kongebjørka" i Molde, der Kong Haakon og Kronprins Olav har en pause i sin flukt nordover fra den tyske okkupasjonsmakten. Foto: Per Bratland / Offentlig eiendom
Molde 1940. Et berømt og velkjent bilde, kjent som "Kongebjørka" i Molde, der Kong Haakon og Kronprins Olav har en pause i sin flukt nordover fra den tyske okkupasjonsmakten. Foto: Per Bratland / Offentlig eiendom

Hva med den første valgte norske kongen siden 1400-tallet, Kong Haakon VII? Som med hjerte og mot sa nei til Hitler, og nesten ble drept av tyske bomber for dette i 1940? Som sammen med sønnen Olav og hans kone, kronprinsesse Märtha, sørget for at motstandskampen levde og bidro til at Norge ble inkludert som en av grunnleggerne i Nato i 1949.

Eller vi kan vi grave enda dypere i norsk historie. Kanskje helt tilbake til Norgesveldet. Fordi jo mer jeg leser historie, jo mer skeptisk blir jeg til Karl Johan.

Jeg vil understreke at jeg har ingenting til overs for statueskjending. Det er vandalisme av menneskehetens kulturelle arv. Men statuer er sterke symbolikker, og hvor statuene bør stå, er en sunn debatt å ta.

Ble Norge «frigjort» av Karl Johan?

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, for meg å sammenfatte hvem Karl Johan var i én setning, men jeg kan gjøre et forsøk:

En fransk eventyrer som snudde mot sin venn Napoleon Bonaparte da Napoleon begynte å tape krigen om Europa, ble adoptert til svensk konge, tok over Norge som svensk krigsbytte, etter at Sverige mistet Finland til Russland. (Han het jo egentlig Jean Baptiste Bernadotte, mens Oslo het Christiania, men jeg skriver Karl Johan og Oslo, for å unngå mer surr).

Med dette som bakteppe, har jeg ofte lurt på hvorfor statuen av ham, riktignok vakker og majestisk, fortsatt står og definerer både haugen Slottet er på og Oslo sentrum, med den ikoniske paradegaten.

Noen mener han fortjener å stå der. Han frigjorde oss tross alt fra «400-årsnatten», som man kaller unionen med Danmark.

Vel, er det å bli erobret av en annen hersker, ensbetydende med frigjøring? Mine tanker går til Polen, som i 1945 riktignok ble frigjort av Den røde armé, bare for å falle under Moskvas kontroll i stedet. Lyder kjent? Som et kuriosum så tok Karl Johan også parti med tsar Nikolaj I første gangen Polen prøvde å gjenvinne sin uavhengighet under Novemberoppstanden i 1830.

Statue av Karl Johan i møte med Tsar Alexander I i den finske byen Turku. I 1812 ble de enige om at Sverige kunne få Norge mot at Russland beholdt Finland. Foto: Andrei Kovalchuk / CC 4.0
Statue av Karl Johan i møte med Tsar Alexander I i den finske byen Turku. I 1812 ble de enige om at Sverige kunne få Norge mot at Russland beholdt Finland. Foto: Andrei Kovalchuk / CC 4.0

Andre påpeker at Karl Johan «bare» forholdt seg til fredstraktaten i Kiel i kjølvannet av Napoleonskrigene. Vel, det var jo faktisk Karl Johan selv som ville ha det slik. Allerede i 1812 forhandlet Karl Johan med tsar Alexander I av Russland. Egentlig så ville den svenske adelen rive tilbake Finland fra Russland. Karl Johan hadde en annen idé – la oss alliere oss med Russland, og få deres velsignelse til å ta Norge i stedet – etter å ha stykket det opp.

For å sukre pillen, fikk Danmark nemlig beholde både Island, Grønland og Færøyene, som tidligere var en del av Norgesveldet. Mulig for å kompensere for at Napoleon tilbød Danmark regionen Pommern hvis de forble i allianse med ham. Karl Johan tenkte kanskje også at disse øyene ville være vanskelig å forsvare. (Kanskje derfor det står i Grunnloven av 1814 at heretter er det norske riket udelelig, jfr. § 1).

Norge ble ikke hørt. På grunn av britisk blokade var det hungersnød i Norge, så hva kunne Norge stille opp med? Norge ble ikke representert, og fikk ikke engang en kopi av den ferdige traktaten – men Karl Johan kom med en proklamasjon han selv hadde skrevet, ærbødigst vist til sentrale embedsmenn.

Artikkel 4 i Kiel-traktaten bestemte at Norge skulle «for Fremtiden tilhøre Hans Majestæt Kongen aff Sverrig med fuld Eiendomsret og Souverainitet, og danne et Kongerige forenet med det Svenske».

For å unngå å virke såkalt «russofobisk», så kan jeg legge til at et hundreår senere, når unionsbruddet endelig var et faktum, så var det faktisk Russland som anerkjente norsk uavhengighet først av alle, 30. oktober 1905. Kudos. Tett fulgt av Belgia, Storbritannia, Sveits, Italia og USA. (Sverige trengte ni dager på å områ seg etter at kong Oscar II abdiserte.)

Karl Johan klarte altså å stykke opp Norgesveldet, og beholde indrefileten – det norske fastlandet –selv, og i etterkant bestrebet han seg for å gjøre unionen mellom Sverige og Norge tettere.

Ga Karl Johan Norge en grunnlov?

Noen sier Karl Johan tillot Norge å ha en egen Grunnlov og dermed selvstendighet.

Denne er jeg nærmest provosert over. Karl Johan var som konger flest - glad i å holde riker samlet, og lite glad i opprørsbevegelser. Jeg vil heller gi æren til de 400 norske heltene som falt i krigen mot Karl Johans tropper. Hvis du skulle befinne deg ved Langnes i Askim, kan du se om du finner minnesteinen, reist til minne over noe som antakelig var det siste slaget i Napoleonskrigene.

Minnestein øverst på høyden der de norske forskansingene var plassert. Foto: Otebig / CC 3.0
Minnestein øverst på høyden der de norske forskansingene var plassert. Foto: Otebig / CC 3.0

I juli 1814 gikk Karl Johan nemlig til krig mot Norge fordi Norge ikke fant seg i å være hans krigsbytte.

La oss gå tilbake til august 1814. En serie trefninger mellom norske styrker og Karl Johan har allerede funnet sted. Nordmenn hadde kjempet en desperat kamp mot den svenske overmakten, og måtte falle tilbake flere ganger. Så skjedde det noe.

Oberst Diderich Hegermann var to måneder tidligere, 17. mai 1814, en del av Riksforsamlingen på Eidsvoll for å signere Grunnloven. Den 9. august måtte han med sine 2000 mann ved Askim og stå for det han hadde vært med på. Karl Johan var ikke spesielt glad. Riktignok var Karl Johan på offensiven. Fredrikstad Festning har allerede falt. Men den 5. august påførte nordmennene Karl Johan et pinlig tap i Slaget ved Matrand, i Eidskog, ledet av oberstløytnant Andreas Samuel Krebs.

Krebs sin offensiv omringet nesten Karl Johans tropper, som såvidt kom seg unna over svenskegrensa. Det ble til slutt en blodig kamp mann mot mann med bajonetter. Kanskje skulle det ikke bli en plankekjøring for Karl Johan likevel?

Det var intense kamper på Skotterud da den norske kommandanten, Andreas Samuel Krebs, omringet den svenske styrken under Carl Pontus Gahn, som desperat kjemper for å bryte ut av omringningen. Foto: Østfoldmuseene / Wikimedia Commons
Det var intense kamper på Skotterud da den norske kommandanten, Andreas Samuel Krebs, omringet den svenske styrken under Carl Pontus Gahn, som desperat kjemper for å bryte ut av omringningen. Foto: Østfoldmuseene / Wikimedia Commons

Så, litt lenger sør, litt nord for Askim, hadde oberst Hegermann, satt opp en forsvarsposisjon på en kolle rett ved Glomma. Norske styrker bygget en pontongbru i tilfelle behovet for rask retrett. Tre ganger prøvde den svenske general Eberhard von Vegesack å storme kollen med 3000 mann. Tre ganger feilet han. Det norske artilleriet og svenske støvler som slapset i åkrene grunnet dårlig vær, reddet dagen for Norge. Hegermann skal ha ønsket å påføre de flyktende troppene et enda større nederlag ved å gå til motangrep.

Angivelig ble han stoppet av kong Christian Frederik personlig, som ikke ønsket flere blodsutgytelser, til Hegermanns forargelse.

Så ble det fredsforhandlinger i Moss.

Biskopen Johan Nordal Brun i Bergen mente Norge ga seg altfor tidlig – Norge burde ikke gi seg før flere tusen soldater hadde falt, mente han.

Etter dette var Karl Johan villig til å gå med på et kompromiss. Han kunne ikke risikere at stormaktene ombestemte seg, konfrontert med et blodbad i Norge kunne de tenke at ideen om at Norge skal bli svensk, ikke var så god allikevel.

Karl Johan gikk derfor med på norsk selvstendighet, men ikke uavhengighet. Norge skulle i personalunion med Sverige, under Karl Johan.

Jeg mener det er like sannsynlig at det er innsatsen til Krebs og Hegermann sine menn som vi kan takke vår uavhengighet for.

«Torvslaget» i 1829

Noen sier Karl Johan var en velvillig og populær konge for Sverige og Norge. Derfor fortjener han en statue og gate oppkalt etter seg.

Det er delte meninger om det. Kongehuset selv skriver at han aldri ble veldig populær. Enkelte historikere påpeker at han var mer populær enn Stortinget. Ikke så rart. Stortinget var jo dem som påla bøndene skatter. Forbannet være dem. Mens det var jo stor stas å få kjekke Karl Johan og hans følge på besøk på gården. At det var Karl Johan som tvang Norge til å betale deler av den danske gjelda til stormaktene, gikk litt under radaren. Han ga uansett Stortinget skylda, og mente Stortinget var talentløse når det gjelder økonomi.

Karl Johan var også umåtelig populær blant deler av offiserkorpset. Han var jo en krigshelt og omega-hann. Hans kommando over Napoleons tropper i slaget ved Austerlitz i 1805, som ga Napoleon hans viktigste seier, gjorde Karl Johan legendarisk - fra menig til feltmarsjalk.

I byene var det noe annet. Det er noe paradoksalt over 17. mai-toget foran Karl Johan-statuen, med tanke på at han overhodet ikke var glad i 17. mai-feiring – for å si det mildt. Ikke overraskende, det var jo en direkte trussel mot hans makt. Hans sønn og visekonge, Oscar I, var kjent for å slå bestemt ned på slike feiringer. Karl Johan ville lage en liste over «uromaker» som planla markeringer.

«Torvslaget» eller «Torgslaget» i 1829. Den gangen gikk 17.-mai-feiringen hardt for seg, bokstavelig talt. Foto: Koloreret Pennetegning af Literat Reimers / Nasjonalbiblioteket / Offentlig eiendom
«Torvslaget» eller «Torgslaget» i 1829. Den gangen gikk 17.-mai-feiringen hardt for seg, bokstavelig talt. Foto: Koloreret Pennetegning af Literat Reimers / Nasjonalbiblioteket / Offentlig eiendom

Det toppet seg 17. mai 1829. Tilfeldigvis kom dampbåten «Constitutionen» til kai. Noen på Stortorvet begynte å rope «leve konstitusjonen». Folk samlet seg ved Oslo domkirke og nektet å gå hjem. Den svenske stattholderen, grev Baltzar von Platen, og kommandanten på Akershus Festning, baron Wedel von Jarlsberg, luktet opprør. Karl Johan har jo forbudt all feiring av 17. mai. Private sammenkomster hjemme ble motvillig tolerert. Kavaleriet med sablene i hånd ble så satt inn mot folkemengden. Utrolig nok ble ingen drept, men menn, kvinner og barn ble trampet ned av hestene, noen fikk et ublidt møte med geværkolben og andre fikk stygge sabelkutt, blant annet dikteren Henrik Wergeland. Hendelsen gikk inn i historiebøkene som «Torvslaget». Den førte til at forholdet til Norge surnet i årevis – i syv år hadde Karl Johan ingen «stattholder» i Norge.

Baronen ble frikjent av Karl Johan (sjokk). I etterkant har historien gitt ham oppreisning til en viss grad – det var von Jarlsberg som gikk for å befeste Drøbaksundet og bygge kystfestningen Oscarsborg i 1846 – som 94 år senere stoppet nazistene.

Men innen «Torvslaget», har spenninger mellom Karl Johan og Stortinget bygget seg opp over lang tid. I 1820-årene jobbet kongen iherdig for å uthule den norske selvstendigheten. Han ville at Stortinget bare kunne samles hvert femte år og begrenses til å behandle saker lagt frem av kongen. Han skulle kunne oppløse Stortinget. Kongen skulle kunne gripe inn i hvem som gis statsborgerskap. Ikke minst, ville Karl Johan ha absolutt veto i lovsaker. Han ønsket også å begrense pressefriheten gjennom lovgiving - for eksempel gjøre alle uttalte motstandere av unionen forrædere. Dette mente Stortinget kolliderte med Grunnloven.

Fregatten «Bellona» (1782), søsterskipet til Frøja (1784) Foto: Sjöhistoriska museet / CC 4.0
Fregatten «Bellona» (1782), søsterskipet til Frøja (1784) Foto: Sjöhistoriska museet / CC 4.0

Rettet kanonene mot Stortinget

For å sette makt bak forslagene – bokstavelig talt – satte han opp en militærleir med 3000 soldater på dagens Etterstad i Gamle Oslo. Det var det maksimale antall soldater han fikk ha på norsk jord i fredstid. Men i tillegg seilte han inn flåten sin sommeren 1821. Det var litt av en skue. Ledet av hans yacht, som egentlig var en orlogsbrigg «La Badine» med seks kanoner, og flaggskipet – den 46 meter lange fregatten «Fröja» med 40 kanoner. Ytterligere fire brigger, to korvetter, ni kanonslupper og tre støttefartøyer, med til sammen nye 2000-3000 mann, seilte inn i dagens Oslofjord.

Karl Johan sirkulerte også en note blant stormaktene i Europa om hvordan de stiller seg til at Karl Johan gjennomfører et statskupp for å tvinge gjennom Kiel-traktatens bestemmelser. Etter sigende var de – heldigvis for Norge – ikke særlig begeistret.

Mens Stortinget vurderte kongens Grunnlovsforslag, holdt Karl Johans flåte en «øvelse» - det vil si, han siktet inn mot den tidligere stortingsbygningen i Tollbugata og fyrte av. Riktignok med blankt. Men hundrevis av kanoner sendte dype drønn gjennom hovedstaden. Vitner forteller om Oslo sentrum dekket i kruttrøyk. Tenk deg de tre kanonene som fyrer av på Akershus festning den 17. mai - ganger 1000.

Dette kunne skremme vannet av alle og envher, men selv om Stortinget ble noe forstyrret, ga de ikke etter. Leiren på Etterstad ble også en parodi på seg selv - den ble populær for enslige (og kanskje noen ikke fullt så enslige) frøkner i helgene. «Lystleiren» ble den etter hvert kalt.

En erobrer og en opportunist

Jeg skal ikke nekte for at denne kronikken har en kraftig slagside. Karl Johan var en imponerende mann, bevares. Vi andre kan bare drømme om det han fikk til. Hans livshistorie er et eventyr. Dette er bare en liten bit av det hele. Men det at han var imponerende, betyr ikke at han er et passende symbol for den norske nasjonen, ei heller hovedstaden.

Jeg må nesten se rytterstatuen av svenskekongen Karl Johan fora slottet i sammenheng med statuen av danskeprinsen Christian Frederik foran Stortinget, som ledet den norske motstandskapen i 1814. Et symbol på at broderfolk, til tross for sine uenigheter, kan bli venner. Danmark, Norge og Sverige har en blodig og bitter historie, men har nå begravd stridsøksa. Dette er noe broderfolk i Øst-Europa og Balkan kan lære av.

Men det var ikke uten kontroverser at Christian Frederik ble satt opp foran Stortinget i 2014. Over 130 år etter Karl Johans rytterstatute. Det er altfor lenge. Nå gir de en slags balanse, men fram til da har Karl Johan rukket å lage et enormt avtrykk på Oslo sentrum. Hvorvidt Christian Frederik ledet motstanden mot Karl Johan for sin egen del, eller for Norges, kan også diskuteres. Sikkert litt av begge deler.

Bryr noen seg om historien?

Personlig så mener jeg at ingen av dem være der. Vi trenger en debatt om erobrere og opportunister har noe å gjøre i Norges paradegate. Karl Johan og Christian Frederik kan få sin egen haug som en markering av vennskapet mellom Norge, Sverige og Danmark. Oslo sentrum bør bli norsk.

Da betyr det kanskje at gatenavnet Karl Johan også bør vekk. Før 1852 het den vestre delen Slotsvejen, og de forskjellige strekningene henholdsvis Østre Gade, Kirkebakken og Kirkestrædet.

Diskusjonen har vært oppe tidligere. Da Rune Gerhardsen løftet opp debatten i 2008, vekket det sterke reaksjoner. Mange mener Karl Johan er en del av Oslos identitet. At byen har tatt eierskap til navnet – hva enn det nå betyr. Jeg har også hørt folk si at 17. mai-toget som tramper i gaten «hans» er et slags trass mot Karl Johan som ikke likte det. Dessuten så er jo Karl Johan et merkenavn. Karl Johan selger, rett og slett.

Problemet med disse argumentene er at ingen av dem klarer å dekke over historien. Og det er en historisk debatt som jeg mener vi må ta. Med mindre ingen bryr seg om historien, selvsagt. Da er det greit, la ham være.

Ha en strålende 17. mai så langt!