Slik endres det norske landskapet

Kanskje du har sett i gamle album og ser at rundt familiehytta var det ikke skog før. Fra den tiden dine besteforeldre bare var foreldre.

Men gjør det noe?

– Alle har et forhold til landskap

I vinter kom biologiprofessor, forfatter og samfunnsdebattant Dag Hessen med boken «Landskap i endring». Han ønsket å bidra til økt oppmerksomhet på hvilken storskala endringene skjer.

– Men også hva slags drivkrefter som styrer dette. Det er altså ikke bare snakk om det velkjente problemet med gjengroing, men også nedbygging. Spesielt i bynære grøntarealer og ensretting av landbruket som i sum gjør at vi taper både opplevelsesverdi og biologisk mangfold, sier han til ABC Nyheter.

Hessen tror at vi alle har et forhold til landskap.

– Alle har sitt barndoms landskap eller favorittlandskap, og de fleste av oss føler et tap når dette forsvinner. Dels er det en subjektiv følelse, og dels er det noe vi må akseptere. Men det er også en del landskapsendringer som vi bør unngå av flere grunner, mener han.

Helgheim kirke i Jølster kommune i Sogn og Fjordane

«Landskapsfotograf Axel Lindahl passerte Helgheim kirke ved Jølstervatnet en søndag i september 1885, og fanget der med sitt kamera en særdeles høytidsstemt idyll. Nysnø hadde i løpet av natta lagt seg på fjelltoppene, sola skinte fra en skyfri himmel og kornet rundt kirka var ferdigskjært og hengt til tørk på staur.

Bygdefolket rundt Jølstervannet hadde nettopp ankommet kirka med båt, hestevogn eller til fots og var klar for helg og prediken. Landskapet viste seg fra sin vakreste side og Lindahl hadde bare å sette opp sitt kamera og be folket stå helt i ro i noen få sekunder.

I dag anses bildet som en klassiker - fullt sammenlignbart med de nasjonalromantiske motivene til Tidemann og Gude. Det var også søndag og skyfri himmel da vi ankom Helgheim i 2014, men både tidsånden og drivkreftene som hadde skapt den høytidelige idyllen var forsvunnet.»

– Tapt opplevelsesverdi

En annen som har litt over gjennomsnittet godt forhold til det norske landskap, er Oskar Puschmann. Han jobber med nettopp landskapsovervåking ved Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). Gjennom prosjektet «Tilbakeblikk - norske landskap i endring», har han besøkt hver eneste norske kommune og laget uttallige refotograferinger.

Puschmann har trasket i sporene til de største norske landskapsfotografene, Anders Beer Wilse og svensken Axel Theodor Lindahl, og tatt over 3.000 gjentaksfotograferinger.

Nedover i saken kan du se flere av disse sammen med Puschmanns egne beskrivelser, hentet fra «Tilbakeblikk - norske landskap i endring».

I likhet med Hessenvil ønsker Puschmann å bidra til økt oppmerksomhet om de langsomme endringene. Det er altså ikke bare melankoli det handler om.

– Mitt engasjement springer både ut av tapt opplevelsesverdi og tapt naturmangfold, forklarer Hessen.

Les også: Mens perleugla ligger og ruger, hogde de hele leveområdet rundt henne

Fjellvei med vakker utsikt

«I 1880-90 åra var veien over Utvikfjellet mellom Sunnfjord og Nordfjord en velkjent og skattet turistvei. Samtidig var Vestlandet arena for store veibygginger, noe som også påvirket reiselivet.

Et leserbrev fra 1893 skriver (i moderne språkform) blant annet:

«Den gode, gamle fylkesdampbåten «Framnes», førte idag mange Reisende fra Faleide, med forskjellige reisemål. Selv ønsket jeg å se igjen hovedruten gjennom Gloppen og Jølster. Men det er et spørsmål hva det vel blir å se av denne vakre veien nå. Sandane i Gloppen har jo fått sammenhengende vei til Jølster gjennom opprettelsen av to nye storartede veier langs Breimsvandet og gjennom Våtedalen. Dog er det neppe rimelig at trafikken over Utviksfjeldet dermed vil bli mye mindre, idet den vakre utsikt fra høyden fremdeles vil komme til å øve en kraftig tiltrekning.»

Som bildeparet viser tok innsenderen over tid nokså feil. Ikke bare fordi veien etter hvert ble erstattet, men også fordi utsikten forsvant da fjellet gradvis grodde til.

I dag ligger Lindahls motiv i et atskillig mer skogkledt område.»

Loenvatnet i Stryn kommune i Sogn og Fjordane

«På slutten av 1880-årene dukket mange turisthotell opp langs våre viktigste turistveier, og den økende turiststrømmen viste at Norge var blitt et internasjonalt reisemål. Men om vårt land er vidstrakt og storslagent, var det likevel ikke mer enn en håndfull severdigheter som hadde høy internasjonal klasse.

Dette var severdigheter alle måtte se - også landskapsfotografer som her raskt så motiv med stort salgspotensial. Ved å studere disse stedenes gamle bilder kan man se hvordan attraksjonene har utviklet seg.

Dagens bilde viser et utsnitt fra Loenvatnet. Fra samme sted har fotografer stått fra 1870 til 1970, og utallige flotte bilder er tatt av hesjer, naust, brevann, bre og fjell. I vel 100 år var dette et fotoståsted som «alle» fotografer måtte oppsøke. I dag er grasslåtten og naustene borte, og bildemotivets særnorske magi er kraftig redusert.»

– Ren forringelse

Når du ser på bildene fra din barndoms landskap, er det lette å tenke at følelsen av tap kommer fra følelsen av en tapt barndom. At ønsket om å beholde de frodige kløverengene bare er unyttig melankoli. En søken tilbake til en mer ukomplisert tid. Men Dag Hessen er ikke enig.

– Noe av det tapte landskapet er en subjektiv opplevelse, men noe er snakk om en ren forringelse. Mye av poenget er at selv om dette skjer raskt, så skjer det allikevel så langsomt at vi bare innser endringene når vi ser på gamle fotografier, påpeker han.

Les også: Fant nye truede arter i skogen som skal hugges

Innerfjellssletta Kvarv, Sørfold kommune i Nordland

«Tidligere foregikk sosiale aktiviteter i større grad enn nå ute i landskapet. En hadde ofte faste møtesteder, gjerne med tradisjoner langt tilbake i tid. Bildet fra Kvarv i 1931 viser et slikt samlingssted, hvor et helt bygdelag møttes jevnlig på ei slette til sosialt samvær.

Fra midten av 1980-årene avtok imidlertid bruken av sletta, og siden har den grodd helt igjen. Dagens Kvarvungdom kjenner ikke til denne bruken, og savner dermed heller ikke sletta.»

Alle våre landskap endres

Mens vi ikke legger merke til det, endres alle de norske landskapene. Professor i bevaringsbiologi, Anne Sverderup-Thygeson, påpeker at måten vi bruker arealene våre på har endret seg. Dermed endres de også.

– Skogen endres - det moderne skogbruket med flatehogst preger en stadig større del av skoglandskapet, og gjenværende naturskog forsvinner. Dette er en viktig grunn til at halvparten av de truede artene våre er å finne i skogen - og de aller fleste av dem er arter knyttet til gammel skog og døde trær, sier hun til ABC Nyheter og fortsetter:

– Fjellet endres - opphør av setring gjør at skogen kryper oppover, godt hjulpet av et varmere klima. Småkraftverk endrer bekker og elver - sølvstrengene som før rislet ned de bratte vestlandsfjellsidene, forsvinner én etter én. Arktisk tundra er i drastisk endring - klimaendringene vil skape helt andre landskap i nord.

Men når man snakker om landskapsendring, er det kanskje særlig kulturlandskapet vi tenker på.

– Det er der endringen synes aller best. Artsmangfoldet i disse landskapene er formet gjennom lang tids tradisjonell hevd - som beite, slått og lyngbrenning. Nå møter kulturlandskapet i Norge en dobbel trussel - delvis en effektivisering av de mest fruktbare og lønnsomme arealene, der blomsterrike åkerholmer og kantsoner fjernes for å kunne drive mer industrielt. Og delvis en brakklegging av de minst lønnsomme arealene. Disse arealene gror igjen, sier hun.

Les også: – Skogene som var så viktige for meg er borte

Gjengroingen preger landskapet

Hessen og de andre vil ikke bevare landskapet og Norge slik det var.

– Poenget er ikke en nostalgisk bevaring av landskapet slik det så ut omkring 1950. Det handler om å ta vare på de landskapselementer og det mangfold som et flertall av oss verdsetter og som beriker opplevelsen, sier han.

Det tydeligste for Puschman er ikke nødvendigvis resultatet av bildene, som også sier mer enn tusen ord. Men det faktum at han svært ofte ikke har kunnet ta nye bilder fordi det er så gjengrodd at han ikke kommer til. Gjengroing preger det norske landskapet.

Hadseløya i Hadsel kommune i Nordland

«Å ha gode utsyn til både kulturmiljøer og naturlandskap er viktig for vår opplevelse av landskap. I den forbindelse har mange uttrykt at dagens omfattende gjengroing i sum bidrar til å forringe våre landskapsopplevelser.

Veldig ofte er det imidlertid kun noen få busker og/eller trær som sperrer for vårt utsyn, mens det bakenforliggende som man ønsker å se fortsatt ligger åpent til. Bildene fra Hadseløya viser dette. Her har ei selje og en rogn fått bre sine greiner utover og dermed tettet igjen åpningen som herfra ga innsyn til både gårdsbruket og fjellene bak.»

Kjerringsteinen i Tuddal

«For småbarn i det gamle bondesamfunnet gikk det et skarpt skille i bøgarden – gjerdet mellom gårdens inn- og utmark. På innsiden var det trygt og oversiktlig, mens utafor lå den store verden. Lokkende, men også skremmende for sarte sjeler. Sikkert er det at utmarka den gang rommet utallige naturforekomster som med litt fantasi kunne ligne både tusser og troll.

Bildet viser Kjerringsteinen i Tuddal, en kjent og mye oppsøkt blokkstein, nær både setre, hotell og hytter. Så lenge aktiv utmarksbruk som vedhogst og beite ble praktisert var Kjerringsteinen et ruvende element i landskapet.

Men da utmarksbruken opphørte, ble steinen gradvis glemt ettersom kratt og trær vokste til. I norsk utmark fins det utallige slike gamle glemte «eventyrsteiner». Kanskje kan bildeparet her bidra til å omskrive ordtaket «Evig eies kun det tapte» til «Evig mistes kun det glemte.»»

Berkåk i Rennebu kommune i Sør-Trøndelag

«Landskapsfotografer har gjerne en ting felles: De liker oversiktsbilder som fanger inn hele landskapet og som viser hvordan ulike miljøer og enkeltelement i sum danner den særegne landskapskarakteren. Ingen steder er nemlig like. Alle har sitt eget spesielle utrykk.

Landskapsfotografer på 1800-tallet var ingen unntak, og vi har erfart at de ofte fant sine fotograferingspunkter høyt oppe i en bratt slåtte- eller beitebakke med flott oversikt. Å refotografere slike bilder drøyt 120 år etter fra eksakt samme sted ender svært ofte med bomtur fordi de marginale lysåpne jordene oppe i bakken som oftest er blitt til tett skog.

Bildet fra Berkåk, engang tatt oppe fra en eldre beitebakke, er et eksempel på det. Slike bildepar har Skog og landskap etter hvert så mange av at vi nærmest har sluttet å refotografere eller sammenstille slike bildepar.»

Ingen konsekvenser

Det er forbudt å la landbruksareal gro igjen. Likevel blir mange kvadratkilometer lagt brakk hvert år, helt uten konsekvenser.

Norsk institutt for bioøkonomi anslår at produksjonsarealet i norsk landbruk sank med 340.000 dekar i perioden 2000– 2015. Det er summen av nedbygging og gjengroing, fratrukket nydyrking.

Samtidig endrer klimaet seg:

Jostedalsbreen

«Jostedalsbreen er den største breen på det europeiske fastlandet (ca. 480 km2), og har ca 50 ulike sidearmer som siger ned i omkringliggende daler. På grunn av sin enkle tilgjengelighet er Briksdalsbreen en av de mest kjente, og var allerede på midten av 1800-tallet en stor turistattraksjon. Siden Axel Lindahl tok dette bildet i ca 1886 har Briksdalsbreens brefront trukket seg en god kilometer tilbake i tillegg til at brearmen er blitt betydelig smalere.

På bildet fra 2007 er det kommet nysnø på de bakerste fjella.»

Jordal og Buerbreen i Odda kommune i Hordaland

«Før de store jordbruksutskiftningene tok til var innmarka i denne delen av landet teigblandet, det vil si at ulike eiere hadde sine små eng- og åkerlapper liggende spredt om hverandre. Det eldste bildet, med originaltittel «Buerbreen fra Gaarden» viser en slik variert innmark.

På 2004-bildet ses flere tun fordi den gamle gårdens teigdelte innmark og klyngetun i mellomtiden har blitt utskiftet. Hver eier har nå sitt eget tun og sin eiendom liggende samlet.»

Engabreen ved Holandsfjorden i Meløy kommune i Nordland

«Vårt lands historie starter ved slutten av siste istid. Da isen trakk seg tilbake, hevet landet seg, samtidig som vegetasjon gradvis kledte landet. Dette skjedde for 10.000 år siden, og følgelig har ingen i dag fått se hvordan det egentlig skjedde.

Axel Lindahls bilde av Engabreen fra 1889, kan imidlertid gi oss en pekepinn på hvordan Norge så ut under isens tilbaketrekning. Her ved brefronten fantes kun is, bregrus, vann og nakne fjellsider i et tilsynelatende kaldt og ugjestmildt landskap.

I dag, kun 121 år etter, er dalen blitt langt mer frodig. Både bjørkeskog, strandenger, vierkjerr og myr har etablert seg hist og her, mens brearmen har trukket seg langt tilbake oppe i fjellsiden.»

Klimaendringene gjør at alt vokser raskere

– At klimaet endrer seg, ser vi både ved tilgroing - både som følge av lengre vekstsesong, høyere temperatur og mer CO2 - som samvirker med redusert beite og redusert slått, forteller Hessen.

Gjengroingen vil altså bare gå raskere og raskere. Dermed forsvinner særlig beiteenger og våtmarker. Kystheiene er redusert med 90 prosent i 2011.

Og at artene forsvinner

At landskapene endrer seg er den definitivt største trusselen mot artsmangfoldet i Norge.

– 9 av 10 arter på rødlista over arter som er truet av utrydning, er truet av nettopp endringer i måten vi bruker arealene våre på, forklarer Thygeson.

Professoren påpeker dermed at de konkurransesterke artene overlever, mens de sjeldne og unike artene må gi tapt.

– Bare 1 av 10 arter trues i hovedsak av andre faktorer, som forurensing, klimaendringer, fremmede arter eller overhøsting.

I de mangfoldige og rike slåttemarkene levere det for eksempel mange arter som ikke tåler moderne kunstgjødsel.

– Mange av de unike planteartene i kulturlandskapet er avhengige av enger uten gjødsling, eller kun med gjødsel fra beitende dyr, og deres tilhørende tråkk. For hver planteart som forsvinner fra enga, kan det være en rekke insektarter som også ryker ut - det er en mengde spesialiserte tilpasninger som har utviklet seg sammen gjennom lang tid, påpeker hun.

Les for eksempel hvordan oregano, blåvinge-sommerfuglen og en maurart spiller sammen.

Endringene sniker seg innpå oss

Har du ikke egentlig lagt merke til noen endringer? Det er det faktisk en grunn til.

– Dette er det psykologiske fenomenet «shifting baselines», tilvenning til en ny virkelighet, forklarer Hessen.

Endringer måler vi vanligvis mot en baselinje. Men hvis endringene går så sakte at vi ikke ser hvordan de slår ut før det har gått flere år, da har selve «linjen» som vi måler mot flyttet seg i minnet vårt.

Eiketrærne på Jomfruland

«Jomfruland er en av Norges vakreste områder, og en av øyas store attraksjoner er de mange gamle bredkrona eikene som til sammen danner en idyllisk parkskog.

I følge dagens eier ble eikeskogen «skapt» på 1930-tallet ved at alle trær unntatt eik ble hogd ut. Eika hadde nemlig høyest verdi og trærne ble regnet som sparepenger på rot. Den nye eikeskogen var i tillegg godt egna som beite for kuer.

I 1978 ble eikehageskogen del av Jomfruland landskaps-vernområde, og da var særlig estetikken viktig. Siden er ny forvaltningskunnskap om eiketrærs unikt høye biologiske mangfold kommet til.

I dag er eikeskogens største utfordring manglende foryngelse, samt at flere trær gradvis dør. At hule eiker og død eikeved er hageskogens største potensiale for biologisk mangfold, gjør også at slike trær og brukne greiner skal få være. For grunneier er det imidlertid en utfordring, siden han derved også får tilbakemeldinger fra folk som synes at skogen begynner å få et rufsete preg.

Kombinasjon av folkeopplysning og et tillatt skånsomt parkstell nærmest veien vil her trolig kunne ivareta alles interesser.»

Vestfjorddalen i Tinn kommune i Telemark

«Vestfjorddalen med folk, steingjerder og gamle hus mot Gaustatoppen er kanskje ett av 1800- tallets mest kjente og storslagne landskapspanoramaer. Motivet gir assosiasjoner til det gamle, førindustrielle bondesamfunnet, og trolig så husene nokså like ut på 1600- og 1700-tallet.

I dag er gamle hus og teigstrukturer for lengst rasjonalisert vekk, men fortsatt ruver Gaustatoppen med sine 1883 meter over havet majestetisk i bakgrunnen.»

Fornminne i Hallem, Verdal kommune i Nord-Trøndelag

« I Norge har vi mange minner fra forhistorisk tid. Mest storslagne er kanskje de store gravhaugene som stedvis finnes rundt gamle storgårder og maktsentre. De ble ofte lagt på et sted i terrenget hvor de både ruvet og ble sett, gjerne langs datidens hoved ferdselsårer. Gjennom århundrers gang ble de hauglagte selv glemt, men arealene de beslagla ble gjerne videreført som slått og beiter. I løpet av de siste 100 år avtok mange steder denne arealbruken, og atskillige gravhauger ble gradvis dekt av kratt og skog. Ved innføring av regionale miljøtilskudd i 2005 opprettet Nord-Trøndelag fylke en egen tilskuddsordning for hogst og påfølgende beite på og rundt fornminner. Bildet fra Hallem er et resultat av ordningen og viser hvordan både bauta og gravhaug - to år etter hogst - atter ligger godt synlig i landskapet.»

Les også:

Artene vi har mistet fra norsk natur

I dag vernes det nye store skogsområder

Nye rekorder i både hogging og vern av skog

En kjempe har falt