Årringenes herre

Han ligner litt på julenissen, men vi presiserer at det er på den aller beste måte. Tor Åge Bringsværd har et kvikt godmodig blikk kranset inn av en sølvskimrende manke. Humoren er lun og ansiktet er tillitsfullt.

«Måtte hans kamel alltid finne vann og måtte hans telt aldri mangle skygge» lovpriste journalist Jan Andrew Nilsen i VG i 1978.

Kan noen skaffe en influensavaksine til norsk litteraturs fremste fabelherre?

- Jeg er i alle risikogruppene, ja unntatt den for gravide forklarer Bringsværd.

I morgen fyller han 70 år og han har fremdeles et bibliotek av bøker i hodet som han vil skrive.

Pappa til Ruffen

ABC Nyheter møter Tor Åge Bringsværd i kjelleren på Norsk Legesenter. Der skulle han fått en dose Pandemrix. Siden vaksinasjonsslagrene er tomme må han istedet nøye seg med en kopp automatkaffe.

Det er ikke sjelden at Tor Åge Bringsværd skaper nostalgi, men som regel tar forfatteren ikke del i den selv. De fleste som for eksempel sovnet til fortellingene om Ruffen på 70- og 80-tallet har enda ikke glemt den snille sjørormen som ikke ville bade. Bringsværd har aldri sluttet å skrive for de minste. I dag skaper forfatteren fremdeles nye vesener som nye unger ikke vil glemme.

For Bringsværd er det liten forskjell mellom å skrive for barn og voksne.

- Barn er alltid like kloke som voksne hvis de ser hva det dreier seg om. Her er voksne veldig arrogante, sier forfatteren.

Årringene

Han sammenligner mennesker med trær.

- Jeg tror man som menneske får flere og flere årringer, men jeg prøver å holde kontakten med disse inne i meg. Det er viktig å holde kontakten med den minste i oss. Jeg har en femåring i meg selv. Hvis vi mister kontakten med den minste i oss så går det galt mener jeg, sier forfatteren.

Tor Åge Bringsværd (til høyre) og samarbeidspartner Jon Bing i 1970.

I 1983 gav Bringsværd ut barneboka «Alice lengter tilbake», en slags krysning mellom «Alice i Eventyrland» og Orwells «1984». Alice i Eventyrland har blitt gammel. «Hun er lei av plastposer som ryker, telefoner som aldri ringer, fulle askebegre, barn som aldri besøker henne og en mann som snur ryggen til henne når han skal sove.» Alice trenger hjelp for å bli barn igjen. Tor Åge Bringsværd klarer seg bra foreløpig ser det ut til.

Første science fiction

Han har alltid vært fascinert av science fiction-sjangeren. I 1978 skrev Bringsværd manus til Norges første science fiction-serie på tv, Blindpassasjer som ble sendt på NRK i beste detektime-tid. Det begeistret både svensker og nordmenn. Science Fiction har likevel alltid vært uglesett i de finere litterære kretser.

- Jeg har aldri vært ordentlig stueren fordi jeg skrev science fiction. Det er mye møkk i science fiction sjangeren, men det er det overalt. Science fiction er den eneste sjangeren som setter spørsmålstegn ved samtiden. Det er den eneste sjangeren som er politisk og som er interessert i hva ny teknikk gjør med oss, sier Bringsværd.

Han irriterer seg over det han ser som en tendens forfattere har til å drøvtygge på de samme temaene.

- Jeg er lut trøtt av bøker som handler om gutt møter pike, pike møter annen gutt. Verden er full av andre ting. Det er merkelig at ikke andre forfattere er mer opptatt av hva genteknikk gjør med samfunnet. Vi er bare opptatt av ting vi kjenner oss igjen i. Hvorfor skal vi kjenne oss igjen? Hvorfor skal vi lese noe for å tenke at, ja, akkurat slik er det? Da er det for meg ganske bortkasta. Jeg syntes at science fiction er den viktigste litteraturen vi har. Den tar opp hypotetiske spørsmål. Det er de viktigste spørsmålene vi kan stille, de hypotetiske. Det er viktigere å avverge et takras enn å sette ned en komitè etter at raset har skjedd. Jeg syntes at det er spennende og interessant å drøfte veiene fremover. Da må norske romaner ta for seg klimaproblemene, ikke bare samlivskriser for vellykkede par i 40-årene. Hvis det er god litteratur liksom så er ikke jeg interessert i det, sier Bringsværd oppgitt. Han trekker på nytt luft ned i lungene.

Oppdagelse

Som forfatter tar Tor Åge Bringsværd sjelden blikket vekk fra horisonten. « En gang vil sikkert også jeg tusle omkring og klappe bokrygger som om de skulle være katttunger. Men i dag har jeg ikke tid.», skriver han.

- Om jeg fikk vite at jeg ikke hadde lang tid igjen vet jeg hvilken bok jeg ville skrevet. Jeg ville skrive en bok som heter «Bøker jeg aldri har skrevet».

- Det er mange som mener at de blir klokere med årene, men jeg føler at jeg skjønner mindre og mindre. Jeg syntes at det er merkelig at forfattere skriver om det de kan. Hvorfor skal jeg skrive om det? Det trenger jeg ikke å skrive om. Jeg vil heller oppdage noe nytt og tenke over hvilke tanker, følelser og bilder er dette? Da gjør jeg som katter og stikker hodet forsiktig inn og ser meg omkring, sier han.

Nå har forfatteren skrevet så mange bøker at han for lengst har sluttet å telle. Å bli konfrontert med sin egen produktivitet forundrer ham.

- Det er jo ingen som spør en rørlegger hvorfor han legger så mange rør. Det er alt for mye jeg er nysgjerrig på som jeg vil undersøke. Jeg gleder meg til hver dag jeg skriver for jeg er allltid så spent på hvordan det går. Det vet jeg nemlig aldri før jeg skriver, sier han.

Hver dag i skrivestua beskriver forfatteren som en oppdagelsesreise.

- Du har hørt om et sted som er spennende. Du begynner å undersøke også tenker du at neste torsdag da reiser jeg. Det er jo hyggelig å ha følge på veien, men jeg reiser uansett jeg. Det er fint med lesere, men jeg ville skrevet selv om jeg ikke hadde det. Jeg liker å finne ut tingene på veien. De som leser kan ikke forvente at jeg skal være deres guide, for jeg har heller aldri vært på dette stedet Jeg ser på skrivingen som å gå inn i et værelse. Du kommer inn i et rom og hvis du finner en dør og en trapp, da er det spennende å skrive. Hvis det ikke er noe som trekker deg videre da kaster jeg det og begynner på nytt. Det som er spennende er når noe napper i deg. Da er det spennede hver dag å skrive. Det er et privilegium å leve av det du syntes er morsomst i verden. Jeg vil heller sitte foran datamaskinen å skrive enn å gjøre hva som helst annet, sier forfatteren.

En katt, et tre og en blyant

Virkelige kattunger klapper han gjerne. Nå har han akkurat vært hjemme i fødebyen Skien og hentet hjem sin egen kattunge Tigris.

- Det er viktig å gjøre den trygg, å få den til å skjønne at det er deg og den, at det er dere to sammen, sier Bringsværd.

- Jeg setter mer pris på dyr og trær enn på mennesker, innrømmer forfatteren.

- Jeg er trøtt av mennesker. Barn er ålreit. Hvis jeg har valget mellom en hund, en katt og et selskap jeg kan gå i velger jeg gjerne det første. Gi meg et papir, en blyant og et dyr så er jeg fornøyd. Hvis jeg i tillegg kan sitte under et tre så er det perfekt, sier forfatteren.

Søndagsintervjuet baklogg:

Rocket To Earth - Jenny Hval

Med prinsipper - Krimforfatter Jørgen Gunnerud

Lykkelig som gammel - Jan Erik Vold

I skyggen av generalen - Filmskaper Natalia Almada

- Nazisoldatene var normale - Forfatter Uwe Timm

Slaughters rykte - Krimforfatter Karin Slaughter

Kanskje kommer Jesus - forfatter Lars Husum

Verdens snilleste mann? - Stig Sæterbakken

Litt sånn som Dylan - Pedro Carmona-Alvarez

Hyllet, men ikke kjent - Arne Lygre

Det viktigste spørsmålet - Monica Isakstuen Stavlund

Hard mot de harde - Nina Owing om valgkampjournalistikk

Høstens Flammer - Bendik Wold og Nils-Øivind Haagensen

Å oversette en skjebnessymfoni - Kjell Olaf Jensen om Irene Nemirovsky

Månenerver - Johan Harstad om månelandingen