Søndagsintervjuet:Verdens snilleste mann?

Stig Sæterbakken er aktuell med «Ikke forlat meg». (Foto: John Erik Riley/Cappelen)
Stig Sæterbakken er aktuell med «Ikke forlat meg». (Foto: John Erik Riley/Cappelen)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pStig Sæterbakken nekter å degge med leserne, men er ellers snillheten inkarnert. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

(ABC Nyheter):- Jeg vet det eksisterer en myte der ute, om at jeg er en slags beinhard halvfascist. Sannheten er at jeg er snillheten inkarnert. Jeg er antagelig en av de snilleste nålevende menn i verden. Finnes ikke noe vondt i meg.

Stig Sæterbakken smiler og tar en slurk øl.

Forfatteren som i disse dager er ute med boka «Ikke forlat meg» skyr i alle fall ikke unna konfrontasjoner. I 2008 gikk han av som kunstneriske leder for Litteraturfestivalen på Lillehammer etter at festivalen bestemte seg for å trekke invitasjonen til holocaustfornekter David Irving fra programmet etter sterkt ytre press. Tidligere i år gikk Sæterbakken ut i media og sa at kunstneren Bjarne Melgaards bilder med pedofile undertoner ikke kunne avfeies som «provoserende» . I august var forfatteren en av få profilerte kunstnere som ikke ville skrive under det mye omtalte oppropet mot Frp i regi av Kulturkampen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg er vel blitt litt den man ringer, hver gang det er snakk om noe vanskelig. For mange er det nok lett å skrive under de rette oppropene. De fleste mennesker trives best i det gode selskap.

Degger for leseren

«Det gode selskap» er derimot Sæterbakken lite interessert i. Det han er opptatt av er at forfattere har et ansvar når det kommer til å beskrive livets mørkere sider. Han mener at litteraturen skal være uten kompromisser og at altfor mange romaner «logrer» for leserne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg mener at de som virkelig er moralsk uansvarlige er de som aldri forholder seg til noe som er moralsk problematisk. Det er i smertepunktene vi for alvor viser hvem vi er. Den gode litteraturen gir oss en mulighet til å fordype oss og finne ut mer om det vi i det daglige har vondt for å forholde oss til. Det er nok litteratur som degger for leseren og tilpasser seg en antatt smak. Jeg liker bøker som er suverene og kjører sitt eget løp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skolegårdens råskap

Denne filosofien kommer smertelig til uttrykk i Sæterbakkens siste bok. I «Ikke forlat meg» treffer vi den purunge Aksel som opplever sin første altoppslukende kjærlighet. Etterhvert som historien rulles opp står vi igjen med en hovedperson som har opplevd til dels grusomme ting i sitt unge liv.

- Litteraturen er full av tilsynelatende vonde oppvekstskildringer, men som allikevel ender i det sorgmuntre, det vil si med et overskudd av trøst. Forfattere sikrer seg, «aldri så vondt at det ikke er godt for noe», liksom. Jeg ønsket å skildre den grusomheten som ofte finnes blant barn og unge. Jeg ville beskrive skolegårdens råskap uten formidlende omstendigheter og vise hvordan tilfeldigheter kan avgjøre hvilke vendinger et liv tar.

I boken er det nettopp flere slike tilfeldigheter som fører til hovedpersonens undergang. Aksel blir urettmessig beskyldt for å ha prøvd å voldta en jevnaldrende jente. Dette fører til at han blir skjøvet lenger ut i kulden i kameratflokken. Sæterbakken har en sterk tro på at tilfeldigheter kan styre menneskeskjebner.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg tror at verden er slik. Det er vel også grunnen til at jeg ikke tror på Gud, sier han.

Når kjærligheten blir for stor

Aksel finner sin frelse i den vakre og spennende Amalie. Han lar seg fullstendig sluke opp av kjærligheten til henne og satser alt på at hun skal gjøre ham til et «helt menneske». Forelskelsen blir en besettelse som ender med på ta knekken på den unge mannen.

- Kjærligheten blir for stor for ham, eller han er ennå for liten for den. Lykken han opplever med Amalie blir så dyrebar at han selv nesten metodisk legger den i grus, drevet av nettopp redselen for at den skal forsvinne. Tilslutt blir eventyret til et mareritt.

Sjalusien er dominerende i boken. Som unge kjærester flest deler Amalie og Aksel tidligere seksuelle erfaringer med hverandre. Aksel klarer imidlertid ikke å hanskes med det Amalie forteller om tidligere partnere og bruker til slutt all sin tid på å lage groteske vrengebilder i hodet av hva hun har opplevd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Sjalusi er jo i utgangspunktet en naturlig del av kjærligheten. Men får den nok næring, eller for mye rettere sagt, utvikler den seg til en sykdomsutgave av kjærligheten.

Lykkelig og grusom slutt

Historien om Amalie og Aksel fortelles baklengs.Sæterbakken sier at ideen bak boken startet med avslutningsscenen som da egentlig er begynnelsen på det stormfulle kjærlighetsforholdet.

- Boken har en lykkelig slutt. Endelig klarte jeg å skrive en happy end! Problemet er bare at det ikke er slutten, men begynnelsen. Aksel ser Amalie for første gang og vet at han er reddet, at endelig skal også han bli et helt menneske.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den lykkelige slutten forkludres av at vi som lesere vet hvordan det hele vil gå. Det er ikke fritt for at man sitter igjen med en voldsom tristhet etter å ha lest «Ikke forlat meg». Forfatteren vil ikke si noe om hans egen ungdomstid har inspirert ham i arbeidet med boka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- En forutsetning for å skrive boka har vært at en erfaring av ensomhet. Resten er språkarbeid. I mange forfatterskap finnes det en slik bok som handler om brytningen mellom ung og voksen og det å bli et menneske. Det er kanskje naturlig. Dette er en historie jeg lenge har visst at jeg ville skrive, men jeg fikk det ikke til før nå. Det var vanskelig å finne den rette formen. Det å skrive det baklengs åpnet stoffet for meg.