NATO overlever seg selv

NATO vil ikke bli verdens politimann og venter ikke raske løsninger på kompliserte problemer.

For de stedlige og utsendte journalister kan NATO-møter ofte bli en langdryg og kjedelig affære, i tillegg til at det som nå på den fransk-tyske grensen er blitt et enormt sikkerhetsproblem bare å bevege seg fra det ene sted til det andre. Mediene har ikke adgang til de lukkede møter, og selv på de åpne arrangementer er det få journalister som slipper inn. Det mest av det som rapporteres bygger på medlemslandenes pressekonferanser og briefinger og på rykter som ligger like tett i luften som sigarettrøyken tidligere. NATO er selvsagt politisk korrekt og har som de fleste medlemsland innført røykeforbud. Den ild som skal tennes skjer helt andre steder, ja, faktisk helt utenfor NATOs traktatområde som omfatter bare USA, Canada og de europeiske medlemsland.

NATOs første krig

Første gang NATO gikk til krig, var i Jugoslavia, som aldri ble definert som noe innsatsområde for forsvarsalliansen, og det var heller ikke svar på noe angrep mot et av medlemslandene. Det var en såkalt humanitær intervensjon som ikke var sanksjonert av FNs sikkerhetsråd. Serberne skulle tas på grunn av deres overgrep mot det albanske folkeflertall i Kosovo. Over 2500 serbere ble drept, de fleste av dem sivile, og det ble gjort enorme skader på den sivile infrastruktur. Forurensning som følge av bombing av den petrokjemiske industri er et problem i årtier fremover, og det er tusenvis av klasebomber som hvert år skape nye invalider.

Krigen i Afghanistan

Den neste krig NATO ble involvert i, var i Afghanistan etter terrorangrepene på USA. Da iverksatte alliansen den viktige paragraf 5, som sier at et angrep på et av medlemslandene er et angrep på alle. Men president George W. Bush tok ikke imot denne utstrakte hånd. Han ville at krigen mot Taliban og Al Qaida skulle være en amerikansk affære, der NATO bare ga ekstra hjelp. Seiren over Taliban og Al Qaida dengang var så stor som den over hodet kunne bli.

Amerikanerne bestemmer

Men så skulle George W. Bush krige i Irak, og da kom Afghanistan i bakgrunnen. Nå var NATO god å ha. Vi fikk ISAF - International Security Force - som det var meningen skulle ta over stadig mer av krigføringen i Afghanistan, selv om amerikanerne fortsatte sine egne uavhengige operasjoner. Begge innsatsstyrker har idag amerikansk sjef, så det er ingen tvil om hvem som bestemmer.

Obama stiller krav

President Barack Obama ønsker seg større NATO-deltagelse i Afghanistan. (Foto: Scanpix)

President Obama har gjort Afghanistan til sin krig, mens Irak-engasjemetet avvikles etter hvert. Men han ønsker seg større NATO-deltagelse slik George W. Bush ville ha i Irak. Problemet med «de villige» kontra «de uvillige» er blitt like stort i Afghanistan som i Irak, og for europeerne er det en delikatell utfordring at en president som de ønsket velkommen og hyller nesten som en Jesus, nå forlanger mer av dem. På NATOs jubleumsmøte lovet europeerne mer penger og flere soldater, men på langt nær det som amerikanske ønsker og som Afghanistan trenger. Uenigheten ble glattet over med generelle erklæringer.

Afghanisering

Skal vi dømme etter ordbruken er i hvert fall USA og NATO blitt noe mer realistiske i Afghanistan. Ingen forventer lenger en snarlig, total seier over Taliban, men talibanerne skal heller ikke få vinne. Dessuten er det en økt erkjennelse av at krigen mot terror ikke kan vinnes ved militær innsats alene. Det er her det nye slagord kommer inn - afghanisering. Afghanerne skal få stadig mer ansvar for den indre sikkerhet.

Ikke lenger demokrati og menneskerettigheter

Dette betyr at USA og NATO ikke lenger kjemper for demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan. De gamle, inngrodde holdninger er så sterke og stammene og klanene så innflytelsesrike at president Karsai må rette seg etter dem for å bli gjenvalgt i august. Det er i den sammenheng man må se de nye lovforslag som gir en ektemann rett til å pryle sin kone. Hun vil etter den nye lov ikke kunne nekte ham sex. Ellers ser vi i det Taliban-styrte område som nå tolereres i det nordvestlige Pakistan hvordan kvinner piskes og endog myrdes for påstått utroskap, ja, selv når de blir voldtatt. Jenter nektes skolegang, og ytringsfriheten begrenses enda mer enn i Russland. Det var et spill for hjemlige gallerier når NATO-landenes ledere advarte mot dette. De vet at de har lite de skal ha sagt der ute.

Utenfor traktatområdet

I virkeligheten har NATO tatt det skritt man spøkte med etter den kalde krigens slutt - «Out av area or out of business»" Hvis ikke NATO gikk utenfor sitt traktatområde ville organisasjonen opphøre. Problemet er at så store ressurser bindes opp til slike oppgaver utenfor det gamle traktatområde at det blir lite igjen til å ta seg av medlemslandenes sikkerhet i de nære sammenhenger i Europa. Nesten alle sentral- og østeuropeiske land gikk inn i NATO for å få en garanti mot Russland, ikke for å kjempe i Afghanistan. Den polske utenriksminister, Radek Sikorsy, var helt klar på det punkt og talte for mange.

Nei til Ukraina og Georgia nå

Men ledende NATO-land som USA, Frankrike, Spania og Italia vil ikke ha noen konfrontasjon med Russland. De vil heller ikke godta Ukraina og Georgia som medlemmer i overskuelig fremtid. I Ukraina er under 20 prosent av befolkningen for NATO-medlemskap, og Georgia lot seg lure inn i en krig som kunne ha vært unngått. Georgias tidligere FN-ambassadør, Irakli Alasania, har til vestlig presse sagt at russerne bare ventet på en sjanse til å slå til i Sør-Ossetia og at det var president Saakasjivilis feilslått politikk som førte til krigen. For de gamle NATO-land er det et mareritt å tenke seg paragraf 5 i en slik situasjon. Skulle NATO ha gått til krig mot Russland på grunn av en krig som Georgias halvgale president provoserte?

Nye medlemmer

Men NATO opptok likevel to nye medlemmer - Albania og Kroatia. Kroatia er relativt uproblematisk, selv om landet har gående en grensetrid med Slovenia. Men Albania har en elendig hær og et fullstendig korrupt samfunnsystem. Det er et tankekors at Makedonia inn til videre stenges ute på grunn av et gresk veto mot landets navn. Skal NATO virke stabiliserende på Balkan må alle de tidligere jugoslaviske republikker inn, også Serbia og Montenegro. Da først vil NATO i likhet med EU kunne virke dempende på de nasjonale og etniske motsetninger, slik vi har sett i Sentral- og Øst-Europa. På det området har NATO vært en suksess.

Vil ikke betale for mer forsvar

Problemet i NATO er til syvende og sist at de fleste medlemsland ikke vil betale det til forsvaret som de militære sjefer krever og som sivile sikkerhetspolitikere innser er nødvendig. Mens USA bruker 4 prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvaret, er det bare fire europeiske land som imøtekommer NATOs minstekrav om 2 prosent av BNP. Amerikanerne har 14 prosent av alle felles operasjoner, mens europeerne bare klarer å moblisere 4 prosent. Resultatet er at NATO Response Force (NRF) ikke på langt nær er blitt den innsatsstyrke som var forutsetningen. Med den interasjonale finanskrisen og det press den legger på de enkelte land er det urealistisk å forvente at politikerne skal bevilge mer til forsvaret. Sosiale utgifter er et nesten bunnløst svelg. Må politikerne velge mellom stridsvogner og aldershjem og sykehus, velger de det siste.