Da puberteten kom, gikk alarmen i Christines hode

– Jeg pleier å fleipe med at hvis du skal slå meg ned på gata, så kall meg «jævla lesbe», ikke «jævla transe». Da er det lettere å få deg dømt, sier Christine Marie Jentoft (31) til ABC Nyheter.

Hun ler avvæpnende, men det hun forteller om er alvorlig. De siste årene har Jentoft levert flere anmeldelser mot enkeltpersoner for hets og hatefulle ytringer, men alle har blitt henlagt.

Hatparagrafen i loven beskytter ekstra utsatte grupper som homofile, etniske og religiøse minoriteter, men har ingen egen beskyttelse for transpersoner.

– Stortinget stemte for at transpersoner skulle få strafferettslig vern for halvannet år siden, men det har ikke skjedd noe foreløpig, sukker Jentoft.

Å være hatet

Det er november, og ute er det evig grått. Inne stråler Christines hår i grønt og rosa. Livet hennes er preget av kontraster. Hjemme har hun en samboer og en datter som elsker henne. På internett er det mange som hater henne og det hun representerer.

– Det er noen som sier jeg kun er transperson fordi legestanden, representert ved jødene, skapte kjønnsdysfori som en lidelse for å tjene penger. Det er i ytterkanten av de mest konspiratoriske kommentarene jeg får på nettet.

Jentoft er en aktiv samfunnsdebattant, med egen blogg og en Twitter-konto som er hyppig i bruk. Hun kaller seg både transaktivist og feminist, og er opptatt av at alle skal ha like muligheter og rettigheter, uansett kjønn.

De lange debattene med meningsmotstandere i aviser og på sosiale medier har tidvis hatt høy temperatur og ufin tone. Jentoft har blitt anklaget for ikke å være kvinne, at hun har en agenda om å ødelegge for det kvinnelig kjønn og for å være pedofil.

– De personene som kritiserer meg offentlig nå om dagen er ikke så langt unna det mest konspiratoriske. Men du har også de mer ondsinnede, hatefulle ytringene som «gå å drep deg selv» eller «du er tjukk». Det har vært mange fæle kommentarer opp igjennom.

Ord som betyr noe

Ting er sjelden helt sort/hvitt. I den opplyste julepyntede kafeen vi sitter på er det ingen som hater åpent. Selv på internett blir transaktivisten tidvis overøst med kjærlighet fra fremmede

– Det er viktig å understreke at de aller, aller fleste meldingene jeg får er positive. Bare de siste par månedene har jeg fått over 200 støttemeldinger på forskjellige plattformer. Jeg har opplevd at fremmede har kommet opp til meg og spurt om å få gi meg en klem, fordi de har sett hva jeg har måttet tåle den siste tiden.

Som en av relativt få offentlige transpersoner i Norge er Christine også et forbilde.

– Det beste er å få meldinger fra noen som har en fetter eller en søster som er trans, som forteller meg at jeg er en rollemodell for dem. Jeg har fått meldinger fra yngre transfolk i tenårene som forteller at de kom ut til moren sin på grunn av meg. Da må jeg grine litt.

Christine ser brydd til siden, før hun ler. Å få skryt og klemmer fra fremmede er rørende, men også pinlig.

– Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!

Likevel er det ord og handlinger som betyr noe. Bare det å vite at hun har hjulpet én eneste ung transperson med å tørre å være seg selv, gjør det verdt det å være en offentlig person og ta kampen mot trollene.

– Det gir en såpass stor indre ro og styrke at de kjipe kommentarene og hets-kampanjene som pågår preller litt av.

Artikkelen fortsetter under.

Christine Jentoft er en kvinne med mye godt humør. Kjærlighet fra venner, familie og fremmede støttespillere gjør det verdt å ta den offentlige debatten om tingene hun tror på. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

Alarmen går

Jentoft ble født i en kropp som med tiden skulle utvikle seg til å bli en mannskropp. Jo eldre hun ble, desto vanskeligere var det å leve med den kroppen.

– At folk kalte meg «mann», «han» og det jeg het før gjorde vondt. Det var som om noen stakk meg med en nål hele tiden. Samtidig var det vanskelig å bryte ut. For eksempel var det ikke veldig populært å være homofil i lokalmiljøet der jeg vokste opp. Han ene som var åpent homofil på ungdomsskolen fikk gjennomgå, og det gjorde meg redd for å stå fram som meg selv.

Hun forsøkte først å komme ut til en venninne da hun var 16 år, deretter til sin daværende kjæreste i 18-årsalderen. Åpenheten ble ikke godt mottatt. Venninnen ville helst at Christine skulle være hennes homofile bestevenn, mens ekskjæresten synes det var kvalmt og ekkelt at Christine ikke var mann likevel.

– Hvordan føltes det å ikke være den personen du er?

– Det er veldig vanskelig å forklare. Det føles som om den du ser i speilet ikke egentlig er den du er. Rundt det du ser ligger det et omriss av hvem du egentlig er, men du kan ikke se det klart. Før trodde jeg at alle gikk rundt og følte det sånn, men etter hvert innså jeg at det ikke kunne være tilfellet.

Da puberteten kom, ble alt mye, mye verre.

– Det gikk av en alarm inni hodet mitt som sa «det skjer noe feil, det skjer noe feil, det skjer noe feil, hvorfor stopper du ikke dette». Det var da dysforien begynte å melde seg for alvor. Jeg opplevde ekstrem mental smerte uten å ha fysisk smerte.

– Det var vondt?

– Ja. Jeg sleit veldig med å holde fokus på skolen og venner. Jeg tok følelsene mine og dyttet dem så langt ned i en boks inni meg som jeg fikk til, og inntok en overmaskulinisert personlighet med saggebukser, snusleppe og råning. Til slutt innså jeg at jeg måtte gjøre noe med situasjonen hvis jeg ville være på jorda i 20 år til.

Da Noah Lind (22) innså at han var trans, gruet han seg til å møte folk

LES SAKEN

Slipp sola inn

Christine har fortalt historien om hvem hun er og hvordan hun hadde det før utallige ganger. Til venner, til pressen, på Facebook og på bloggen. Likevel er hun tydelig alvorspreget når hun snakker om alarmen i hodet og puberteten som ødela alt.

I 2010 kom Christine ut til seg selv og sin daværende samboer. I 2011 kom hun ut til broren sin, foreldrene sine og besteforeldrene sine. I 2012 fortalte hun endelig hele verden hvem hun er.

Etter å ha kledd seg stadig oftere i et feminint uttrykk over flere år, begynte Christine transformasjonen til en kvinnekropp i 2012, da hun fikk sine første doser med østrogen.

– Det var som en sky lettet fra hodet mitt. Alarmen begynte å stilne. Jeg sluttet å være sur hele tiden, og ble mye mer avbalansert. Det føltes som om det var sånn det skulle være. Det har vært en lang prosess siden, men det har alltid blitt bedre.

Jentoft fikk barn med sin daværende samboer i 2011. Det å bli forelder bidro sterkt til å sende Christine ut av skapet en gang for alle. Stoltheten lyser opp ansiktet hennes når hun forteller om datteren.

– Hun er i ferd med å bli et veldig fint menneske. Datteren min har aldri kjent meg som noe annet enn mamma. Det var veldig viktig for meg å komme ut fordi jeg måtte innta foreldrerollen. Hvis jeg ikke selv er på trygg grunn, kan jeg heller ikke lede datteren min inn på trygg grunn. En forelder som ikke har det bra, er ikke den optimale forelderen den personen kan være.

Jentoft er en dame som står stødig, selv når det regner hardt imot. Hun vil vise datteren at det er verdt å stå opp for hvem man er og kjempe for det man tror på.

– Jeg kan ikke skjule hvem jeg er for datteren min. Da hadde ingen av oss hatt det så bra som vi har det nå.

– Kva slags kjønn er eg?

LES SAKEN

Noen å kjenne seg igjen i

Et tiår går mot slutten. Et tiår hvor Christine har fått det stadig bedre. Et tiår hvor det har blitt enklere å være åpen transperson i Norge.

– Når du ser på hvordan det offentlige ordskiftet om trans var da jeg kom ut i 2012 kontra hvordan det er nå, så har støtten skutt i været. Transpersoner opplever å ha flere støttespillere enn noen gang før. Det viser at det har lønnet seg å ta debatten, selv om det har vært krevende personlig.

Økt representasjon av transpersoner i TV-serier, musikk, bøker, film og dataspill har gjort at unge transpersoner som vokser opp i dag har flere de kan kjenne seg igjen i enn Jentoft selv hadde.

– Da jeg var tenåring var transpersoner representert gjennom pornografi og gjennom Allers-reportasjer om typer som «Arve» som levde som kvinne tre dager i uka med konas velsignelse. Jeg kjente meg ikke igjen i noen av de representasjonene.

I dag har unge transpersoner forbilder som Jentoft selv, YouTube-stjernen Emma Ellingsen, og omdiskuterte Caitlyn Jenner, som får Jentoft til å fnyse.

– Caitlyn er den dårligste transpersonen noen sinne!

Emma Ellingsen dukket først opp i norsk offentlighet i TV-serien «Født i feil kropp», sendt på TV 2. Selv om Jentoft har kritisert seriens narrativ fra et feministisk perspektiv, erkjenner hun at Født i feil kropp har vært en utrolig viktig serie.

– Plutselig fikk folk med seg mye mer av hva det vil si å være trans. Serien kom på et genialt tidspunkt, når samfunnet nesten var klar for den. Alle som deltok i den serien gjorde en enorm innsats, og satt seg selv laglig til hugg for negative tilbakemeldinger. Serien har garantert ført til at den generelle aksepten for transpersoner har økt.

Transpersoner er ikke psykisk syke

LES SAKEN

Rett til å velge eget kjønn

Jentoft har mange ønsker og forhåpninger til det neste tiåret. Om ti år vil hun at det skal være enklere å være åpen transperson i Norge enn det er i dag, at transpersoner har enda sterkere vern i lovverket, og at behandlingstilbudet bedres. Foto: Elisabeth Bergskaug/ABC Nyheter

En endring av lovverket det siste tiåret har også vært viktig for transpersoner i Norge. Jentoft gestikulerer ivrig når hun forteller om den.

– Den viktigste endringen er loven om endring av juridisk kjønn. Nå kan hvem som helst over 16 år få endre sitt juridiske kjønn etter egen definisjon. Og de under 16 år kan få endre kjønn med samtykke fra én av foreldrene. Det er veldig stort. Praksisen før var at du måtte kastreres for å få lov til å endre juridisk kjønn.

Videre har det private behandlingstilbudet for transpersoner blitt mye bredere og bedre enn det var for ti år siden. Jentoft tror også flere grundige, journalistiske artikler om det offentlige behandlingstilbudet ved Rikshospitalet har gjort at dette har blitt bedre.

– De har gått vekk fra å stille ekstremt nedlatende spørsmål, og til å fokusere mer på å utelukke andre lidelser som schizofreni og depresjon.

Selv om utviklingen har vært positiv for transpersoner i Norge det siste tiåret, er det mye som kan bli bedre. Jentoft har mange håp og ønsker for tiåret som kommer. I dag er det kun cirka 25 prosent av de som søker behandling offentlig som får det. Samtidig har ikke alle transpersoner råd til å søke dyr behandling privat.

– Jeg vil gjerne se at flere som søker behandling får det. Videre vil jeg se en desentralisering av det offentlige tilbudet. I dag er Rikshospitalet det eneste offentlige behandlingstilbudet for transpersoner, og alle som søker behandling offentlig må gjennom kverna der. Det er ikke riktig at noen må dra fra Alta til Oslo og risikere å få beskjed om at de ikke er trans.

Transpersoner har unike kropper med unike behov, både før og etter eventuell behandling, påpeker Jentoft.

– Det er behov for et kompetanseløft i behandlingen for å møte enkeltmenneskers unike behov. I dag er den offentlige behandlingen slik at alle må ta full dose hormoner, terapi og kirurgi uansett hva. Det passer ikke for alle. Gjør vi det enklere for folk å si at de ikke ønsker kastrasjon, tror jeg vi får færre som angrer også. Til tross for at angrere ofte blir brukt mot oss i debatter, er det en gruppe vi ønsker å ivareta. De utgjør et ekstremt lavt antall, men bare det å feilbehandle én person er veldig ugreit.

Jan Elisabeth Lindvik (62) vil skammen til livs

LES SAKEN

På med kjolen

Christine Jentoft er kvinne. Det er lenge siden hun var i tvil om det. Andre transpersoner har imidlertid behov for å identifisere seg som noe annet enn kvinne eller mann.

– I det lengste vil jeg se at de som ønsker seg et tredje juridisk kjønn får det.

Feministen Jentoft vil se større mangfold innen kjønnsuttrykk og kjønnsnormer enn det vi gjør i dagens samfunn.

– Jeg vil se at kjønn ikke er like styrende som det er i dag. Alle skal ha like muligheter, uansett hva. Det gjelder kvinner, menn og andre. Jeg vil se et samfunn hvor menn kan ha på seg kjole uten at verden går under i samme slengen. For du blir ikke trans selv om du tar på deg en kjole.

Alle som har gått med kjoler på varme sommerdager vet at det kan være en befriende og deilig følelse.

– Det er jo dritdigg!

– Jeg pleide å bruke klær til å uttrykke kjønn da jeg var ung, men i dag synes jeg det er tullete at klær er kjønnet. Et bredere rom for utfoldelse innen kjønn vil løse mange av de problemene menn opplever i samfunnet i dag.

Jentoft viser til at menn er overrepresentert på selvmordstatistikken, og at unge menn sliter i skole- og studiesammenheng i stadig større grad.

– Menn må ikke ha über-mannen å leve opp til. Det er greit nok å ha to kjønnsbåser, men la oss ikke låse døren mellom dem. La det være mer flytende overganger. Det er min feminisme.

– Jeg er den samme pappaen, sønnen og broren

LES SAKEN